Fun (1994) /Heavenly creatures (1994)

Nittitallet var gøy.

Vi så absurde musikkvideoer på MTV og vi kunne glede oss en hel uke til neste episode av Melrose place eller The Outer limits. Moten var helt jævlig.

Selvlysende lilla Buffalo sko, skinnende Adidas joggebukse med knapper på sidene (helt opp) og en midtskill i luggen som var så stiv at den kunne tålt en orkan. De aller fleste telefoner satt fast i en stikkontakt.

Det kom et par bomber av noen filmer på nittitallet også.

På den tia var det ennå mulig å sjokkere folk visuelt ,- det var ”lenge” før You-tubes storhetstid og det ble lettere å finne superdrøy skilpadde-porno enn værmeldingen.

Filmer som Kids, Eyes wide shut , Audition, Funny games og Man bites dog var drøye greier, men likevel er det to andre filmer som sitter i meg som de mest rystende og uforglemmelige dette tiåret.

Ingen av de er (kategoriserte)skrekkfilmer.

FUN (1994)

Min eldre søster tok meg med på kino for å se denne filmen når jeg var 12 år og jeg var veldig opprørt oppi det lille hodet mitt etterpå. Jeg husker det som en følelse av å gå rundt med en bowlingkule i magen etterpå. Jeg ville gråte. Filmen satte dype spor og det er en grunn til at jeg husker den godt ennå, over 20 år etter.

Litt om handlingen.

Utskuddene Bonnie og Hillary møtes tilfeldig i veikanten. De begynner å prate og tiltrekkes av hverandre. Sammen begir de seg ut på en tokt, for å kun fokusere på en ting. Det viktigste av alt.

Å ha det gøy.

Venninneforhold kan bli intense, det kan jeg som jente skrive under på. I mange tilfeller mer intenst og komplisert enn et ”vanlig” kjærlighetsforhold. Spesielt hvis man møtes på et sted i livet hvor man er litt ekstra sårbar, sint eller desperat trenger tilhørlighet til noe.

Når Bonnie og Hillary møtes blomstrer det opp et intenst vennskap raskere enn ugresset bak hytta. Begge er lei av tilværelsen og ser etter en ”utgang” til noe nytt.

Bonnie sin sprø, sprudlende (hyperaktive) personlighet virker tiltrekkende på den forknytte, introverte Hillary og gir henne en følelse av at alt er mulig. Hillary har aldri kjent noe sånt før og beruses av en følelse av mening i det meningsløse.

Disse personlighetstrekkene er interessante å følge gjennom filmen. Jeg kjenner Bonnie typen. Du vet disse menneskene som kan snakke om en dørmatte med lidenskap? Det lyser av øynene deres og de drar deg med inn i den glitrende visjonen og drømmen. Det er smittende og inspirerende å være rundt slike mennesker. Utfordringen er bare å klare å skille lidenskap fra mani og lystløgn.

Jentene møtes på det mentale i en felles smerte og ensomhet. De deler intime beroelser og får hverandre til å føle seg bedre. I en verden hvor menn bare har stått for misbruk, klamrer de seg til hverandre som utsultede elskere.

Og nå vil de ha det gøy!

En liten stund er faktisk Fun er feelgood film,- full av håp og framtidsutsikter, men så blir ting bare fælt.

Det begynner ”uskyldig” nok med litt stjeling, rømme hjemmefra, gal dansing i butikker, ringe på hos ukjente og si stygge ting, se den enestående replikken «Your face looks like a condom«, men så tar det en mørk og dramatisk vending når de lyver på seg sykdom og blir sluppet inn i huset til en gammel dame for å stjele penger.

Dette står for meg som en av de mest forferdelige drapsscenen jeg har sett. Bonnie ler seg halvt i hjæl mens hun knivstikker den gamle forsvarsløse damen til hun ser ut som en pløsete blodig luftmadrass.

-For gøy….

Og senere, som en romantisk handling, Hillary som vasker blodet ut av håret til Bonnie på en bensinstasjon-do mens hun hysterisk ler og ler.

Fun er delt opp i ”avsnitt” i svart hvitt og farger, som viser oss nåtid og fortid. Når vi ser tilbakeblikkene om hvordan de møttes er det brukt sterke, varme farger og et drømmende landskap. En egen boble, hvor ingenting har konsekvenser. Det funker bra for kontrasten når vi plutselig blir røsket tilbake til den kalde, grå, skarpe, skurrete virkeligheten i jentefengselet.

Hillary sin personlighet forandrer seg sakte under avhøret og vi får se mer av hvem hun virkelig er bak alt det harde og sinte. Hun er langt fra dum, men det er hun som ble forelsket.

Jonny depp sa det han ; ”Brain is the most outstanding organ of the human body. It works 24 hours 365 days a year right from your birth, until you fall in love”

Bonnie i sitt avhør er derimot en vegg av babbel, lyder, dansing, nynning og et fullstendig ugjennomtrengelig manisk kaos. Armer og bein. Det er som å prøve å stille spørsmål til en løpsk karusell. Hun forteller ivrig om ninjaer og sexerfaringer om hverandre og i en fullstendig absurd scene imiterer hun å kjøre en motorsykkel rundt i avhørsrommet. Sterk ADHD? Eller som min psykiater sa engang i tia,

”Det er ikke alltid så enkelt. Traume kan skape uro, som igjen forkler seg som symptomene på ADHD”

Hun virker (tilsynelatende) helt uanfektet når de snakker om drapet.

-”Its all fun , its the meaning of life”

-”what about work?”

-”So you can earn money to have fun”

-”Why did you kill the old lady”?

-”FOR FUN!!!

Det er urovekkende å måtte ta innover seg, at Bonnie faktisk kanskje mener det hun sier ,-og at det ikke er noen dypere grunn. Vi drepte en uskyldig, random person bare for gøy.

Fun startet som et teaterstykke, men etter at Raphael Zielinski og hans partner James Zatolokin så det på scenen og blei super-inponert ble Fun filmatisert.

Filmen er fortsatt relativt ukjent for mange og derfor så gøy å dele med andre filminteresserte.

Heavenly creatures (1994)

Sorte engler som den heter på norsk er regissert av Peter Jackson (king kong, Braindead, Meet the febles, Ringenes herre) og helt fra starten får jeg masse assosiasjoner til Fun.

To veldig forskjellige jenter møtes og utvikler et intenst og usunt ”oss mot verden” type forhold.

Året er 1952 da Juliet flytter til byen og starter i klassen til Pauline. Hun kommer fra en velstående familie og hun har reist verden rundt. Hun spankulerer inn i klasserommet struttende av selvtillit.

Pauline blir umiddelbart fasinert da Juliet allerede i første fransktime korrigerer fransklæreren.

Etter en tegnetime hvor Juliet også overkjører læreren og tegner en drage og en ridder istedenfor modellen er Pauline solgt.

”I think your drawing is fantastic”

Og her starter det. Med sitt karismatiske, vakre vesen tar Juliet den introverte, sjenerte Pauline med storm. I likhet med Fun vekkes følelser som aldri har vært kjent på før. Noe helt fantastisk. Se scenen når Pauline besøker henne for første gang og hun kommer løpende ned trappa i en prinsesselignende kjole som flagrer eventyraktig etter henne. Hun er i det hele tatt en drømmeskikkelse.

Hun klarer også noe så fantastisk som å romantisere et stort arr på benet til Pauline og sin egen lungesykdom;

”Cher up! All the best people have bad chest and bone desises. Its all frightfully romantic”

I likhet med Bonne fra Fun går babla til Juliet i ett spenna renn. Hun forteller på inn og utpust om sine drømmer, deres planer og alt det utrolige de skal gjøre sammen og Pauline sluker det som en skrubbsulten schaefer.

De lager en hel verden i leirefigurer og lever seg fullstendig inn i fantasiriket. De gir hverandre høye titler og begynner å gå hardt inn i rollene som to kongelige i eventyret deres. Chales og Deborah. ”Leken” fortsetter i det virkelige liv. De ekte navnene deres brukes ikke lenger. I en absurd scene har de også sex som Chales og Deborah,- og en hel haug andre kongelige

 We all go a little mental ustabil sometimes, dont we?

Jentene begraver seg mer og mer ned i fantasiens verden da virkeligheten ikke oppfyller deres ”romantiske” krav. Se den vemmelige scenen der Pauline har sex med en gutt og forflytter seg mentalt til ”Leirekongeriket” mens han peser over henne. Han har problemer med å i det hele tatt få ”vekket” henne fra fantasien. Han spør panisk;

”I didnt hurt you did I”?

Gradvis mister de taket på virkeligheten og både skolen og foreldrene er bekymret. Ikke minst etter at en psykiater omtrent spytter ordene ”Homosexuality” ut i et foreldremøte.

Pauline som har vært klassens A kandidat risikerer stryk og Juliet går inn i en manisk fantasi om at de skal selge eventyret de har skrevet i Hollywood og bli berømte, mens moren og faren planlegger å sende henne vekk.

De utvikler også en skummel evne til å ”heve” seg over andre mennesker:

”We decided how sad it is for other people, that they cannot appericiate our geniouse ”

Som all annen avhengighet tyr de til desperate løsninger, når de får beskjed om at forholdet deres er destruktivt og usunt og de ikke får møte hverandre mer og utfallet blir midt sagt forferdelig.

Begge filmene er basert på virkelige hendelser og det styrker oppunder ubehaget man føler etter rulleteksten. Mordene ble oppdaget gjennom dagbøker jentene hadde.

 ”Today, Cindy and I ran away an killed an old lady. It was lots of fun” 

I Heavenly creatures er også alt du hører opplest fra dagboken ting Pauline faktisk skrev .

Heavenly Creatures vant oscar for beste screenplay og mange av scenene er filmet der hendelsen faktisk skjedde. Både Winslet og Lynskey gikk så intenst inn i rollene at de fortsatte og rollene sine som Pauline og Juliet også når kameraene ikke gikk.

Disse to filmene har mer til felles enn bare å være gitt ut samme år. Jeg tenker litt på de som eneggede tvillinger med forskjellig klær. De er forbausende like i både handling, oppbygging, tema og utfall. Fun foregår i året 1983 og HC I 1954, men essensen er den samme:

Noen ganger suger det å være ung.

Jeg kan både relatere til dette intense venninneforholdet, og også det å rømme inn i en fantasiverden. Jeg var på rømmen store deler av hele min oppvekst og ungdomstid og var nok litt i grenseland selv, om hva som var sunt og ikke. Vi var vel alle i smått psykisk ubalanse og lett påvirkelig når vi var undommer? Spør du moren min, vil hun antakelig påstå at jeg var en av de som var litt ekstra «mottakelig». Jeg tror det er mye av grunnen til at jeg får så sterke reaksjoner av disse filmene.

Hva er ditt ekleste filmminne fra 90- tallet? Sånn bortsett fra Halveis til haugesund?