When the wind blows (1986)

Til lyden av selveste David Bowie begynner filmen basert på Raymond Briggs bok When the wind blows.  Jeg visste fint lite om denne filmen. Det eneste jeg hadde fått høre var at den handlet om et eldre ektepar som gjør seg klare for atomkrig.

When the wind blows er en tegnet animasjonsfilm med elementer av stop-motion animasjon. Menneskene er tegnet, men mye av det du ser i huset av møbler og dill dall er ekte og det gjør det til en finurlig visuell opplevelse. På tross av at øynene deres ikke er mer enn to tegnede, svarte prikker, er uttrykkene tydelige og levende. Det kan også være noe med kroppspråket og stemmene. Med soundtrack fra blandt annet, Bowie, Roger Waters og Genesis blir sanseopplevelsen komplett.

Stort sett hele filmen foregår i huset til det eldre ekteparet, Hilda og James. To bablene gamlinger, som drikker te og stabler puter, mens de gjør seg klare til det store smellet. De bor på et øde landsted og har ingen naboer.

Filmen har et tungt og alvorlig tema, men det formidles i et barnslig format. Derfor tar du det ikke så alvorlig til å begynne med.

Ekteparet (spesielt mannen) bagatelliserer atombomben og får det til å høres ut som en slags picnic ( bokstavelig talt), de bygger en liten tilfluktshytte av dører, tepper og soffapynteputer. Denne bygger han i stua. Kjelleren er nemlig for fuktig, og ikke bra for helsa, sier han. Samtidig fantaserer de om hvor koselig det var under 2 verdenskrig. Stearinlys om kvelden, menn i uniform som kjempet stolt for landet sitt og ikke mins ledere med fin bart!

Forfatteren sies å ha basert ekteparet på sin egen mor og far og det er kanskje derfor de er så latterlig troverdige. Hilda og James forfører deg med sin sjarm og god(troen)het. Det er også facinerende hvor lett jeg føler jeg blir kjent med disse animerte, enkle figurene. Det er litt som å være hos farmor og farfar, bare uten atomkrig. Han babler påståelig, overbevisende og fullstendig på jordet om krigen og hvordan det foregår, men når det kommer til stykket vet han ikke engang hvem de kriger mot. Han husker ikke hva han sa for fem minutter siden, men han er helt sikker på at det er det riktige å gjøre.

Disse to surrehuene er de to søteste idiotene jeg har sett på lenge. Det er umulig å bli ordentlig irriterte på dem, selv om de noen ganger gjør eller sier ting som er helt kålrabi. James har noen komiske ideer, for eksempel vil han skifte til den hvite skjorta før smellen, fordi han har hørt at de som gikk med rutete skjorter i Japan under Hiroshima ble mindre svidd på de hvite områdene. Kona høres oppgitt fra kjøkkenet ; Yes but honey, they were japanese!

Denne ufrivillige humoren er det mye av i filmen: Når mannen maler vinduene hvite slik at ikke strålene fra atombomben skal grille dem, er kona mer opptatt av flekken han søler på gardinene.

En annen morsom situasjon, er når kona spør hvor de skal gå på do. Fordi de ikke kan forlate tilfluksstedet på fjorten dager, forklarer mannen at de skal bruke en potte. Når hun sjokkert spør hva de skal gjøre når potta er full, svarer mannen at de bare kan helle det i do….Skjønner du? De klarer ikke henge med på de drastiske brå forandringene og forstår ikke omfanget av situasjonen.

De fortsetter å bekymre seg over de «små» dagligdagse tingen, lenge etter at bomben har utslettet mye av det de betegnet som et liv. Selv når de ligger og hoster blod, kroppen er dekket av sår og de holder på å tørste i hjæl, er kona fortsatt mest frustrert over at hun ikke har vann til å vaske opp! Tenk om det skulle komme noen på besøk og se denne svinestien. Den frykten er fortsatt den sterkeste.

Kanskje vi mennesker er sånn? Gamle eller unge. Jeg husker engang en jente som brakk beinet på skøytebanen, men det hun hylte til moren sin var at «skøytene er ødelagt, skøytene er ødelagt!!». Kan det være at hjernen ikke umiddelbart klarer å fordøye de nye sterke inntrykkene og fortsetter å jobbe med de «gamle» kjente bekymringene.

Ting forfaller videre i filmen,  og det er ikke bare atom nedfallet jeg snakker om. Når Hilda ikke klarer å gjøre sine daglige «plikter» lenger, da vet du at hun virkelig begynner å bli dårlig. Det er ekkelt å se hvordan hun sakte men sikkert visner. James tror at det hjelper med litt «frisk luft» og setter frem to solstoler i hagen (strålende ide) Der sitter de altså, to uvitende gamlinge og marinerer seg i radioaktivtitet og lurer på hvorfor de føler seg guffne, og som viktigere er, hvorfor kommer ikke postmannen?

Takket være noen effektive kamerateknikker, blir jeg sakte men sikkert dårlig i takt med paret. Kameraet kjører fokus og ufokusert om hverandre og noen ganger hakker det avgårde så jeg føler at jeg, i likhet med paret, går i en merkelig, svimmel tilstand.

Etter filmen sitter jeg og rister på hodet og humrer over disse to demente tullingene, men latteren dør ut og jeg tenker, hvorfor ler jeg? Hadde jeg visst bedre?  Hva vet egentlig  jeg om atomkrig, og om man skal koke regnvannet eller ikke?  Er jeg i posisjon til å dømme noens måte å takle et atomangrep på?
Jeg tror dette er mye av filmens hensikt. At man skal tenke at disse to fossilene gjør alt feil og ikke skjønner noenting, men kan man virkelig klandre dem?

Spør deg selv dette;  Hvis en melding hadde poppet inn på TVen midt i Paradise hotel og sagt, «Nå er det tre minutter til det smeller».  Hva hadde du gjort?
Ikkesant..

Denne unike animasjonsfilmen gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg synes det er en ekkel film, selv om den pakker det godt inn i te og pynteputer. Mulig noen synes det blir for kjedelig og lite actionfyllt, men selv synes jeg at dette er en viktig og god film, enten man liker ekkelhet eller ikke!

Tentakler for EKKELhet  4 / 8