«So, this is Christmas ??» Vol 2

Hvert år på denne tiden strømmer det julemusikk ut fra mange høyttalerne. 

Vi kan dem alle sammen. Ned til siste klingende bjelle, George Michaels knuste jule-hjerte og Yokos falske strofe i John Lennons udødelige jule-trall.

Men har du lagt merke til at det er et par låter som sniker seg inn hvert år som egentlig ikke har noe med jul å gjøre?

Ingenting i teksten tilsier at dette burde representere julen. Likevel er de blitt tradisjonelle julesanger i våre sentimentale hjerter.

Jeg sikter til bla East 17 med ”Stay another day” og Frankie goes to Hollywood med ”The power of love”.

Holder det å bare ha bjeller?

Er det stemningen? Den litt dystre undertonen blandet med det svakt håpefulle? Hvorfor er det sånn at akkurat disse får lov til å være med å skape julestemning år etter år?

Jeg har det på samme måte med enkelte filmer.

Jeg ser selvfølgelig Gremlins og Black Christmas som andre ”normale folk” i jula, men med åra har det blitt skjøtet på et par utradisjonelle filmer som får meg i det jilly, jolly gode humøret, -og hvert år kommer det noen nye ”pepperkaker i boksen”.

Selv om juleferien brått og brutalt kan være over innen man engang har fått sagt knusktørr krumkake, så kanskje du rekker å gjøre plass til noen nye julefilm turister i år.

Her vil jeg gjerne dele noen kandidater som jeg putter i kategorien: ”Julefilmer-som-ikke-nødvendigvis-er-julefilmer”, men de får meg i stemningen likevel,-  også er de selvfølgelig ekle alle sammen, på hver sin måte.

(Tentaklene i dette innlegget er kun til (jule)pynt)

Dead of Winter (1987)

Dette er en film som jeg husker jeg så på Tv-Norge sammen med mamma, i en tid hvor folk fortsatt hadde plysj burgunderrøde sofaer (jepp, vi) og massive glass askebeger sto midt på stuebordet som den største selvfølge, med sneip.

Med andre ord, dette er en annen tid.

Dead of Winter er av den gode, gamle TV-thriller sorten. Den du bare kunne nyte hvis du godtok at Aktuelt og været punkterte hele dritten midt i det mest spennende scenene og morra di sa du måtte legge deg.

Filmen handler om en skuespillerinne som får en godt betalt rolle. Hun drar ut til regissørens avsidesliggende hus for å prøvefilme, men ting tar en besynderlig og horribel vending.

Etter hvert går det opp for henne at hun er fanget i regissørens hus, nærmere bestemt låst inne på et soverom, der hun blir systematisk dopet ned. Utenfor hyler vinden rundt hjørnene og snøen laver ned. Huset står langt fra folk. Det å rømme, blir på eget iskaldt ansvar.

Selv om filmen følger oppskriften ned til minste gram, så er dette fortsatt en ganske så engasjerende og virkelig neglebitende jule-thriller. Og lets face it; Er det ikke det jula handler om? klisjeer som funker, gang på gang.

Filmen har mange av de elementene jeg tenker en god jule-grøsser skal ha: For det første har den et snev av Hitchcock stemning gående, det er snøstorm, hylende vind, knitrende peis, kakao med krem (og bittelitt GHB) og ikke minst noen avkappa fingre.

The Day of the Beast (1995)

Hva med litt julestemning fra Spania?

I likhet med filmer som The Uninvited Guest (2004) og Terrified (2017) er dette like uforutsigbart som boligmarkedet eller farmors julegaver (blir det en lang stor truse eller et gavekort på 15.000?)

Filmen handler om en prest som snur på flisa og bestemmer seg for å begå så mange synder som mulig. Siden han har fått nyss i at Antikrist fødsel er rett rundt hjørnet vil han (på sin egen finurlige måte) avverge det hele ved å prøve å komme nærmere faenskapen.

Som taglinen lyder;

 Er det fortsatt håp?

Jeg veit sannelig ikke, men presten teamer opp med en metal-head(en dude med langt hår som hører mye på tung rock og morra di ikke vil du skal bli sammen med) og en slags spansk, mannlig Lily Bendriss (Åndenes makt) og vanviddet er komplett.

Den skinnhellige preste-kulturen får et skikkelig spark i balla og filmen er i seg selv en forfriskende vri på hele den der kampen mellom himmel og hælvete greia.

Dette er en godteposen av en film, som balanserende både overnaturlig skrekk og et sjarmerende komedie-drama fullt av overraskelser.

I tillegg er det flere kreative løsninger langt utafor klisjee-rammene, for ikke å snakke om stemningsfulle, lekre bilder og et sympatisk persongalleri som det er lett å bli glad i og ”heie på” når det gode kræsjer med det onde så julepynten fyker veggimellom .

Coraline (2009)

Selv om jeg synes Julen er en koselig feiring, har det også vært en trist og absurd høytid for min del.

Jeg husker de første julene etter at pappa og min søster var flyttet ut og skilsmissen var et faktum. Mamma og jeg var alene.

Vi flyttet til et sted der jeg ikke kjente noen og en ny uvirkelig verden utfoldet seg. Alt lukta annerledes, føltes rart. Alle de tomme nye rommene som skulle fylles med våre gamle møbler, føltes som kulisser,- og inni speilet var det et annet ansikt oppå mitt eget.

Plastjuletreet i den nye stua føltes som et direkte hån.

Jeg var for liten til å forstå hva sorg var, men jeg er ganske sikker på at det var det jeg kjente på.

Noen av disse følelsene kommer tilbake når jeg ser animasjonsfilmen Coraline, med både mine og min datters øyne.

Filmen handler om Coraline. En ung jente som flytter til et stort, gammelt oppussingsobjekt av et hus sammen med moren og faren. Eiendommen står øde og Coraline har ingen å leke med. Hun føler seg heller ikke hjemme der.

En dag hun går rundt i huset og kjeder seg, finner hun en dør til en alternativ virkelighet, der alt virker å være litt lysere, varmere, skinnende, bedre.

Men er det egentlig det..?

Filmen gir ikke noen klare svar på om ting faktisk skjer eller ikke, så er det mange tolkninger og metaforer og leke med.

Finner hun virkelig en hemmelig dør til en annen verden?

Er Coraline bare desperat etter å leve seg inn i en annen virkelighet?

Kan egentlig katter snakke, de bare gidder ikke? Osv, osv.

Og la oss være enige om et krystallklart faktum: Herregud, så ensomt det kan være å være barn noen ganger.

Coraline kan nytes på flere nivåer. Det er for eksempel like mye å hente her om du er voksen eller barn. Og den har et par virkelig ekle elementer.

Selv om det verste for meg må være ”foreldre som plutselig blir ukjente og rare” greia, så er det også noen genuint skremmende, surrealistiske øyeblikk som satte en større støkk i meg enn for eksempel min datter, siden det kom så uventet fra det tilsynelatende ”barnlige” formatet.

Jula er en tid for fantasi og fantastiske, overnaturlige hendelser- og det er det massevis av i denne filmen!

The Good Son (1993)

Hvem klarer vel tenke på jul og ikke få opp et blaff av Macaulay Culkins store, -hva har jeg gjort gæli-valpeøyne på netthinnen?

Og det er ikke bare en barnestjerne med bedårende, klinkekule blikk i denne filmen; Vår alles Frodo aka Elijah Wood spiller tolvåringen Mark som utsettes for systematisk, manipulerende terror i denne godt oppbygde, glitrende  thrilleren.

Litt om handlingen.

Mark er en gutt som akkurat har mistet moren sin. Mot sin vilje må han bo hos onkelen, tanten, kusinen og fetteren en stund.

Onkelen og tanten er ålreite folk, men de har, uten å vite det et uempatisk monster av en sønn, Henry. (Culkin)

Henry virker ved første øyekast som en veloppdragen liten engel, men skinnet bedrar; Han er egentlig er en utspekulert, følelseskald isblokk av en person,- en sånn som sager katter i to og ler av det etterpå.

Mark ser disse mørke sidene og prøver å si fra til de voksne, men Henry snor seg unna med sjarm og smisk. Spenningen bygger seg opp mellom de to jevnaldrende guttene og Henry fortsetter å ”teste” og pushe Mark sine grenser til det ytterste.

Hvem kan vel glemme den isende replikken til Culkin når Mark dingler 10 til 12 meter over bakken, bare holdt fast i jakkeermet:

”If I let you go, do you think you could fly?”

Jeg kan ikke hjelpe å tenke at filmen ble laget smått ironisk i og med at Culkin hadde fått stempelet som verdens søteste, mest uskyldige julestjerne. Også får vi en film rett etter, der han plutselig oppfører seg som et manipulerende rasshøl, på tolv år(!)

Om ikke noe annet er det gøy å se Culkin utforske rollen som små-psykopatisk liten jævel-unge og filmen er etter min mening blitt en av disse gode gamle nitti-talls thrillerne der trusselen og ”monsteret” er vanlige mennesker; (Ektemann, nabo, barnepike, sønn)

Hvor godt kjenner du egentlig dine nærmeste?

Culkin gjør en god rolletolkning (selv om han får mye gratis p.g.a kontrastene fra Hjemme Alene) og Elijah  klarer med sine isblå, oppsperrede øyne i samspill å formidle en bitende, troverdig skrekk til lerretet. Jeg leste på IMDB at guttene utviklet et sterkt vennskap under innspilling og det har de ennå. Mulig det er derfor kjemien fungerer så bra mellom disse gutta i filmen. På både godt og ”vondt”.

Grunnen til at The Good Son havner på julelista (som ikke er juleliste) er ikke bare fordi den har innslag av snø og skøytebane, men fordi jula er en tid for familie. Mye familie.

Og hva skal man si? Selv om det ikke nødvendigvis er ondskap, så kan det være et hælvete for noen.

Christmas Evil (1980)

Selv om dette er den mest julete filmen på lista, så er det fortsatt milevis unna noe du setter på kassa sammen med familien i Desember.

Litt om handlingen.

En liten gutt får på traumatisk vis lære at julenissen ikke er ekte og får i voksen alder et sammenbrudd basert på dette.

Det er lett å gjøre seg opp en mening når man ser coveret til Christmas Evil (jeg gjorde det selv)

 Åja, enda en nisse-slasher hvor julekuler og blod knuser og spruter om hverandre og handlingen er like tynn som sausen du får på eldresenteret.

Coveret til denne filmen, i hvert fall det jeg ble introdusert for, rettferdiggjør på ingen måte det innadvendte b-mesterverket som Christmas Evil faktisk er.

Den har dybde og ”sjarm” (på sin måte) beksvart humor, psykiatri og selvfølgelig masse julestemning

Hovedrollen Harry, spilt av Brandon Maggart formidler en sammensatt og nyansert rollefigur som det er lett å få sympati, for- og han sier mye uten ord.

Harry bruker store deler av fritiden på å holde julestemningen ved like. Nynner manisk på julesanger gjennom sammenbitte tenner og har så å si marinert hele huset i glitter og nisser. Han jobber på en leketøys fabrikk der han er over gjennomsnittet opptatt av at lekene skal bli så bra som mulig.

Han har også to store bøker der han skriver ned og holder kål på hvilke barn som er snille og hvilke barn som er slemme,- og hvorfor de er det.

Han tar det opp enda et par hakk; (super)limer på seg nisseskjegg, maler slede på sidene av bilen sin og ”liksom pisker” reinsdyrene når han kjører.

Han går rundt i gatene med sekk og gaver og ler høyt og insisterende ho- ho HO HO HO.

Jeg ler også, men innimellom setter latteren seg litt fast i halsen og jeg kjenner på en tragikomisk sørgelighet.

Begret renner tilslutt over for Harry, fordi han går i konstant motgang. Julen blir jo f… ikke satt pris på!

Folk tror ikke at nissen er ekte! Folk respekterer ikke høytiden og kollegaene hans bryr seg ikke om lekene de lager. Det er flere av disse ”bekreftende” øyeblikkene som hjelper til å vippe vår helt over kanten bokstavelig talt.

Omtrent her begynner folk og dø.

Det er lett å skli i julegrøten og dømme filmen nord og ned som en døds-teit, latterlig forsøk på en film, men løft litt på glitteret, så skal du se at denne filmen, etter min mening, er et undervurdert og oversett psykologisk jule-drama som er dypere og mer gjennomtenkt enn først antatt.

Christmas Evil er mørk som en kjeller uten vinduer, men samtidig en håpefull, tankevekkende julefilm som jeg ble positivt overrasket over.

Bambi: The Reckoning (2025)

Denne filmen har jeg ikke rukket å se ennå, men noe sier meg at den fint kunne havna på lista over utradisjonelle julefilmer.

Jeg vet ikke så mye mer enn at det handler om et aggressivt reinsdyr, som vil hevne sin mor.

Jeg ser disse bildene og tenker; Fy faen så teit, -selvfølgelig skal dette sees!

Bli med på diskusjonen. Hvilke ”jule” filmer gir deg den rette stemningen og har du også noen filmer du trekkes mot i jula som ikke nødvendigvis inneholder hverken bjeller eller nisser? Fortell meg hvilke!

Vil du ha flere tips til flere julefilmer-som-ikke er-julefilmer så sjekk ut Vol 1 av So, this is Christmas?

https://ekkelt.montages.no/2013/12/24/so-this-is-christmas/

Gledelig gladelig hjertelig fredelig Jul fra Ekkelt <3