The banshees of Inisherin (2022)
Det er med gru og skam jeg minnes tilbake noen øyeblikk i livet mitt.
For eksempel den gangen en gutt jeg likte, nærmest dyttet hodet mitt bort når jeg prøvde å kysse han. Etterpå sa han at jeg burde gå.
Når jeg prøvde igjen (fordi de signalene jeg trodde jeg hadde fått tidligere beviste at han likte meg også) sa han;
Ser det ut som jeg har så jævli lyst eller?
Jeg var hekta på han i 5 år etter det.
Seriøst, hvordan kan man holde på i fem jævla år etter dette? tenker du kanskje og det skal jeg fortelle deg.
Noen uker etter skjer følgende; Plutselig tikker det inn en sangtekst på messenger. Til meg. Fra han. En kjærlighetssang. Også rett etter:
”Veldig fint å se deg forrige gang”
Skjønner du?
Noen ganger når vi hadde avtaler dukket han ikke opp, men sendte melding om at jeg var den eneste og den peneste og han var såå redd for å miste meg. Han kunne finne på å si at jeg var ”out of he’s league” og sånne blendende ting. Når man er hekta, så vil man så gjerne tro det, at det går rett i åra.
Sånn holdt det på. Det var som om han hadde to kjøttkroker i ryggen min.
Jeg levde på at, en gang i tia hadde jo han vært stupforelska i meg og jeg var den som egentlig ikke var helt sikker på om han var min type. Nå var jeg ikke sikker på om jeg kunne puste uten han.
Jeg skapte mine egne scenarioer der jeg ”unnskyldte” hans oppførsel. Han var kanskje bare redd,- sliten? Sikkert bekymret for om han hadde dårlig ånde,- at han ikke var god nok for meg.
Jeg var innom ALLE andre scenarioer enn det det faktisk var;
Han ville ikke ha meg på ordentlig.
De gangene jeg virkelig prøvde å komme ut av det, var det som om han ”merket det” og noe ble vekket. Jeg ble mer interessant når jeg avviste han og ikke svarte på meldinger, når jeg ble skikkelig sint og skreik Dra til hælvete! – da hadde han bokstavelig talt stjerner i øya. Da kunne jeg plutselig bli invitert hjem til familien, fikk møte gode venner, og han planla en framtid hvor jeg fikk inntrykk av at jeg var inkludert. Jeg har ofte lurt i ettertid:
Var det da jeg var meg? Og hvilken av meg-ene var det han ikke likte?
Når jeg ble myk igjen glapp han og ble borte både fysisk og psykisk.
Det er derfor de kaller det ”valsen” og tro meg, man kan danse sånn lenge.
Filmen The Banshees of Inisherin er både en historie om klassisk hekt og et psykologisk dykk ned i dette med vennskap, utvikling og identitet.
Litt om handlingen.
En helt vanlig dag blir snudd på hodet for Pádraic da hans livslange gode venn Colm totalt ignorerer han når han banker på døra.
Denne dagen blir en ubegripelig affære for Pádraic (uforglemmelig tolket av Colin Farrell). Han ser kameraten ta en stikkvei for å unngå han og når de treffes på puben vil han ikke sitte sammen med han.
Stemningen blir ikke bare merkelig på puben, men i hele (den lille) byen. Folk kan ikke fatte hvorfor de ikke er venner lenger. Pádraic prøver med en blanding av sorg og forvirrelse å bagatellisere det hele, selv om Colm har sagt det rett ut;
”I just don’t like ya no more”
Utover dagen og kvelden, når ting ikke blir bedre, siger uroen inn. I Pádraics øyne ser vi et snev av frykt og samtidig forbauselse.
”Everything was fine yesterday”
Har du merka at det å ”slå opp” med en venn er enda vanskeligere enn å slå opp med en kjæreste? Kan det være fordi grunnene ofte blir banale og ufølsomt enkle?
-Du er kjedelig.
-Du tapper meg for energi med negativiteten din.
-Jeg liker ikke lenger det menneske du er.
Sånne ting kan man jo for faan ikke si!?
Noe av dette blir vi riktignok vitne til i denne filmen; En grusom, naken ærlighet blir formidlet og vi får følge Pádraic som med sjokk og vantro må innfinne seg med dette totalt uakseptable mysteriet;
Hva har skjedd? Hvorfor vil han ikke være vennen min mer?
Han begynner å lage sine egne løsninger;
Han må være deprimert?
Eller kanskje han skal dø?
Det var jo 1 April i går…
”Am I dull?” Spør han søsteren, som plent nekter, men begge går tankefulle og legger seg. Hvordan skal man egentlig vite om man er verken døll eller dum? Og hvem kan egentlig svare ærlig på noe sånt? I hvert fall ikke dine nærmeste.
Det enkle er ofte det beste sier Rema 1000. I denne filmen er det helt motsatt. Det resulterer i lemlestelse, dyp sorg, død og forferdelse. Noen ganger er filmen mørk, til og med beksvart og utviklingen er hårreisende, men aldri uten en viss humoristisk undertone og det kler den. Også er det en stor underholdning i seg selv å høre denne irske folkelige dialekten utfolde seg.
”I am not putting me donkey outside when I’m sad, okay?”
En av de vondeste scenene er når det går opp for Pádraic at det eksklusivt handler om han, siden eks kameraten tilsynelatende sitter og koser seg og ler seg med andre venner på puben.
Som en sjalu elsker skuler han over lokale i puben på ”eksen” og hans nye venn, bælmer whiskey og holder tårene inne.
Og en mann i dyp sorg som holder inne tårer, er omtrent det tristeste du kan se. Film eller ikke.
Selv om Colm flere ganger innstendig ber Pádraic om å ikke kontakte han mer, ikke sette seg sammen med han og ikke banke på døra hans, klarer ikke Pádraic la være og oppsøke han og stille spørsmål og dette tror jeg er noe av grunnen;
Dere har vel hørt om rottene som fikk periodisk belønning? Det vil si en godbit i ny og ne. Aldri fast. De rottene som bare fikk godbit innimellom trykket på matknappen som gale, hele tia. De var urolig, aggressive og uberegnelige. De rottene som fikk mat hver gang de trykket på knappen ble rolige, trygge og medgjørlig. De visste hva som kom til å skje.
Dette er faktisk et reelt eksperiment og sammenlignes ofte i sammenheng med hekt.
Her er greia;
Colm gir ”periodisk belønning”. Dvs han hiver innimellom en vedkubbe på glørne. Om han gjør det bevisst eller ikke er vanskelig å si, men han tenner et håp i Pádraic om at vennskapet kan reddes og alt kan bli som før, som er det eneste Pádraic vil!
Det er ikke så vanskelig å forstå at Pádraic ikke kan holde opp å ”stalke” kammeraten og stille spørsmål om vennskapet når han innimellom får et snev av håp om at de kan bli venner igjen.
Det er noe i denne filmen som snakker til oss alle.
Om felleskapet,-og hvilken plass man finner seg. Om frykten for å miste vår vanlige dølle hverdag. En mening som får deg til å stå opp. Prate med andre. Prate piss, som man sier. Dele tanker, hvor enn kjedelige eller kontroversielle de er.
Og hva hadde egentlig skjedd med oss hvis vi var dønn ærlige om hva vi følte om hverandre?
Filmens ekleste øyeblikk kan jeg ikke skrive så mye om uten å spoile, men la oss bare si at noen her i gården har en ganske skyhøy smerteterskel..(!)
Filmen er utsøkt presentert gjennom Irlands rustique naturskjønne landskap, svakt opplyste puber, opprørt hav som smeller mot klippene, en hest med menneskeblikk, en halvliter som ingen kommer og drikker av. Et tomt, men søkende blikk ut av vinduet. Sola som slukker dagen. Og det samme igjen.
TBOI er en lavmælt, men brutal film som oppi alt det håpløse gir håp, oppi alt det triste får deg til å smile og oppi alt det destruktive tross alt er inspirerende.
Tentakler for EKKELhet 4/8