Speak no evil (2022)

Livet er fullt av kontraster.

I det ene øyeblikket sitter du på foreldremøte og diskuterer hvor mye sukker det er i en brunost og ser på små kunstverk av ispinner og doruller, i det neste sitter du i en kinosal med en Bad mango øl, kattunger i magan og skal se årets ekleste film på kino.

Jeg fikk klaska rektor i hånda og beinflydd til bussen for å rekke visningen på den danske skrekk-snakkisen Speak no evil på Ringen kino. Bak i hodet hadde jeg en tekst fra en annen anmelder surrende:

”Speak noe evil er intet mindre enn et fantastisk småborgelig skrekkkabinett. Det lenes tungt på Ari Aster, Michael Haneke og Ruben Østlund”

 Jeg glede-grua meg til denne filmen. Hva annet kunne jeg gjøre?

Michael Haneke og Ruben Østlund i samme setning burde være nok til å gi enhver stakkar kalde føtter, men samtidig så er det jo nettopp disse høydepunktene som holder denne film-lidenskapen min drivende. Hvis det fortsatt er sånn at folk kaster opp, besvimer i kinosalen, -eller bare tar en walk-out, så betyr det at alt heldigvis ikke er blitt gjort og vist før.

Det er beroligende som film-tulling å vite at det fortsatt går an og ”finne opp hjulet” på nytt innimellom.

Litt om handlingen.

Et dansk par på ferie kommer i kontakt med et nederlandsk par og finner tonen. De har også jevngamle barn. Når de kommer hjem får danskene en invitasjon om å komme å besøke de i Nederland.

Vi følger det danske paret Bjørn og Louise som etter litt betenkning aksepterer tilbudet og kjører til Nederland for å besøke Patrick og Karin en helg. De har trossalt hatt sine 2 flyturer dette året og miljøet må spares. Louise bidrar også med å være vegetarianer. Dette er noe det Nederlandske paret vet, men likevel er middagen helstekt villsvin når de ankommer.

Den illevarslende tonen (bokstavelig talt) er satt tidlig i filmen. Jeg kjenner på en framvoksende ulmende, frykt, selv når filmen bare viser helt trivielle ting. Aldri har en helt vanlig gåtur bidratt til så mye uro. Musikken i filmen setter den siste spikeren i nerva.

Jeg går i beredskapsmodus. Og jeg blir der.

Det er tilsynelatende bare småting, men likevel føles det som nederlenderne ”utfordrer” det danske paret hele veien og jeg blir sittende med en sånn ekkel smak i munn.

Det oppstår flere bisarre øyeblikk og konfrontasjoner. Situasjoner som føles direkte vemmelige. Det er vanskelig å ” ta de på noe”, men Patrick og Karin balanserer mellom å være gjestfrie og morsomme, for så og bikke over til å bli sånn passe merkelig.

Men er det merkelig nok?

 Vi har vel alle en eller annen gang i livet ignorert magefølelsen, fordi man ikke vil lage en scene.

Man vil ikke virke hysterisk.

Og vi har det jo egentlig hyggelig, har vi ikke det?

Det danske paret flakker nervøst med øynene og ler høflig samtidig når disse usynlige overtrampene skjer. I blikket de sender til hverandre lyser spørsmålet: Hva er det som egentlig skjer her? Skal vi akseptere dette?

Spenningen bygger seg opp og som Louise spakt prøver å si;

 ”So many things have felt so wrong”

Hvordan skal man egentlig håndtere en sånn situasjon når man er på besøk og i tillegg er konfliktsky? Paret forstår litt for sent at de har gjort en meget dårlig avgjørelse og i panikk bare fortsetter de å gjøre dårlig avgjørelser, for å ikke virke uhøflige.

Min største stjerne går til Morten Burian som spiller Bjørn. Ansiktet hans rommer hele spekteret av smerte og forvirring, men han smiler og ler mer enn noen andre.

Jeg lurer på, kan man bli for høflig for sitt eget beste? Og har man egentlig skylda for det selv når livet har blitt endeløs depressiv tilværelse? Er det det som får dem oppi denne smørja?

Det er ikke alltid like lett å sette fingeren på hvorfor noen filmer setter seg så hardt i magesekken. Hvorfor de er umulig å riste av seg, men Speak no evil er en av de mest ubehagelige filmene jeg har sett på lenge. Den gjør det samme for helgebesøk som Haisommer gjorde for vann eller Chucky gjorde for dukker.

Det er vanskelig å velge ekleste øyeblikk (som jeg alltid pleier å gjøre her på ekkelt) men tro meg, de er mange. Jeg vil heller ikke spoile opplevelsen for dere som ser den for første gang, så derfor får dere værsjego å  hoppe inn i skrekkeligheten og avgjøre selv.

Den sjelsettende avslutningen er like hard som et balltre i magan. Hele kinosalen fikk en sånn tjukk stillhet. Til og med han som var mer opptatt av å kommentere filmen på polsk, holdt kjeft i hele 10 sekunder. Noen av scenene i denne filmen er så forferdelig å oppleve at det grenser til skrekk-pute-tv. Jeg var sikker på at hele salen kunne høre hjertet mitt dundre!

Det er viktig for meg å presisere at det ikke er en vanlig klassisk skrekkfilm med de vanlige skrekkelementene, men med en twist på oppskriften og en dykk ned i menneskelige nyanser og sosiale utfordringer. Uansett hvordan man vrir og vender på det, tror jeg ikke du kommer uberørt ut på andre sia.

Tentakler for EKKELhet

6/7

Hold dere hjemme, God helg!