Ramaskrik 2021-skrik for skrik

Ramaskrik filmfestival er en av Norges ytterst få skrekkfilmfestivaler, som arrangeres hver høst i Oppdal  Kulturhus. Her kan man nyte 4 dager med filmer og kortfilmer i sjangeren. Festivalen har lykkes i å etablere et navn internasjonalt. De har hatt flere internasjonale gjester, samtidig som det også gis oppmerksomhet til lokale filmskapere.

I 2018 ble Ramaskrik kåret av filmmagasinet MovieMaker til en av de 30 beste sjangerfestivalene i verden.^[8]

Okt 2021 ble mitt 5 år på festivalen.

Det var til fykende snøstorm og lysende gulhvit måne at fire forventningsfulle (og litt halvfulle) mennesker fra hovedstaden ramlet ut av toget på Oppdal stasjon.

Noen måtte løpe etter capsen sin i vinden og andre stirret sørgmodig ned på sine trendy tøysko.

”Dette er perfekt”! ropte min søster igjennom hylende vind.

Vi hutret oss inn på gode gamle Skifer hotell som var trofast pyntet med skumle rekvisitter i gangene for anledningen. Ja, faktisk hele Oppdal pleier å gå inn i Ramaskrik modus denne langhelgen.

Denne skrekkfilmfestivalen har med årene blitt en kjær tradisjon for meg. En sweet escape til et lite kapslet univers, hvor man kan se skrekkfilm fra klokka 10.00 til 22.00 selv om sola skinner ute, uten dømmende blikk fra noen (!) Filmene er utsøkt håndplukket og variasjonen er stor.

Velkommen til et lite samfunn hvor absolutt alt du har tenkt og oppsøke, enten det er kino, mat, quiz, hotell, pub, kirkegård eller senter er 5 minutter i gåavstand.

Jeg pleier å ta med meg et nytt medlem hvert år. I år var det en likanes kar fra Harstad.

Etter å ha vrengt av oss bagasjen var vi klare for Åpningsfilmen; Last night in Soho

Litt om handlingen.

En designerstudent leier en leilighet i et hus, som viser seg å være en portal til 1960 årene. Hun opplever denne tidsperioden igjennom kroppen til en vakker sanger.

Last night in soho er på mange måter den perfekte åpningsfilmen på en filmfestival. Ikke altfor tung og sær, likevel den har dette lille ekstra som gjør at man husker den.

Crispe farger, nostalgisk musikk, en interessant utvikling, et par overraskelser og ikke minst det å føle at man er på storbyferie selv,- på en litt sånn Being John Malkowitch måte.

Tenk på det som skrekkversjonen av Midnight in Paris.

Hver natt når Eloise sovner så kan hun oppleve London på 60-tallet. Hun beruses av denne verdenen og oppsøker den flere ganger.

Men ingenting varer evig.

Omtrent halvveis inn i filmen begynner de to tidssonene å blande seg. Man vikler seg inn i fjærboaen, sklir i champagnen og setter glitteret i halsen. Det som startet med glamour, krystallglass og flørtende blikk, begynner etter hvert å ligne mer og mer på et mareritt hun ikke kan våkne fra.

Last night in Soho er universal. Liker du film så liker du denne. Det er rett og slett feelgood horror. Harstad var døpt og hadde stjerner i øya hele veien til hotellet.

Likevel visste jeg at vår venn så vidt hadde dyppa tåa neddi filmbalja og filmer som Titane og Sadness sto klare for å sette noen avtrykk i sjela.

Vi startet 2 Festivaldag kl 10.00 med undervannsthrilleren Deep house.

Helt siden Ed Harris gjorde spranget ned i den bunnløse skrenten i Abyss, har jeg ventet på den neste undervannsfilmen som skulle gi meg det samme kicket. Jeg turte ikke håpe for mye. Det finnes ikke akkurat et hav (haha) av gode undervannsfilmer.

Litt om handlingen.

Et eventyrlystent kjærestepar leter etter det ultimate innlegget til bloggen sin. De har hørt rykter om et intakt hus som står under vann og bestemmer seg for å og prøve å finne det.

Etter litt hjelp fra en lokal medium suspekt type blir de guidet til location og vist hvor de skal dykke for å finne huset.

Det tar ikke lang tid, faktisk bare en kort dykketur ned så ruver huset fram, men Hallo??? Hvorfor er det hengelås på døra tro? Og alle vinduer boltet igjen?

Ærlig talt, har dere ikke sett skrekkfilm før?

Til slutt finner de et åpent loftsvindu og svupper inn.

Ferden inn i det merkelige, druknede huset er ulidelig skummel. Innover, nedover i det tjukke mørke. Klaustrofobien strammer taket. Det hele føles forbudt.

Deep house er vakkert og kreativt filmet og vannet i seg selv står for mye av ”spesialeffektene”.

Det slår meg, som alltid, at havets bunn ligner besynderlig på verdensrommet.

En kald, enorm underlig verden. Lydløst, vektløst og dødelig.

Selv om jeg aldri trenger å se, eller kanskje viktigere, høre skuespillerambisjonene til Mick Jaggers sønn igjen og både manus og kjemi mellom hovedpersonene er i tammeste laget, så leverer filmen spenningsmessig. Den har mange stemningsfulle, lekre bilder og også et par driitskumle øyeblikk, så jeg kan godt kan anbefale denne videre til de som liker typ undervannsdramatikk.

Det var også denne filmen som hadde den mest intense svettescenen på hele festivalen(!)

I klassisk filmfestivalstil var det bare å gå fra den ene salen og rett inn i den andre denne fredagen.

Ikke bare byttet vi sal, men også tema, fortoning, atmosfære og stil fullstendig da vi satt oss til rette med sure oppstøt etter for mye godteri og kaffe for å se No man of god.

Forrige gang vi så Elijah Wood på Ramaskrik hadde han potteklipp, buddah bukser og dro til et avsidesliggende hus, for å prøve å bli kjent med sin far i Come to daddy (2019)

En film som tar tak i huet ditt og sender det bortover som en bowlingkule.

I No man of god spiller Elijah Wood profiløren Bill Hagmeier.

Filmen er basert på en sann historie.

Seriemorderen Ted Bundy tilsto til sammen 30 drap, men nektet å gå i detalj om hvor, når og hvorfor han utførte dem. Han ble henrettet i den elektriske stolen i Florida den 24 Januar 1989.

Denne filmen tar for seg de siste dagene til Ted og gir oss en bitte liten titt bak sløret på hva slags menneske han var, eller i hvert fall utga seg for å være.

En FBI agent og analytiker ved navn Bill Hagmeier (Wood) fikk oppgaven å ”målbinde” Bundy på hans siste dager. Hans jobb var å prøve å få innsikt i de kriminelles hjerne og forstå hva som motiverte dem.

Han ble kjent og hedret for jobben han gjorde med Ted Bundy.

Er det ikke rart hvordan man alltid tenker at disse beryktede seriemorderne skal se ut og oppføre seg som monstre.

Ted kommer inn i avhørsrommet uten hverken horn eller hale.

No man of god er som sopp i veggene. Det kommer …smygende.

Denne filmen fikk meg til å bli uggen. Harstad var også bleik.

Filmen sniker seg innpå deg bakfra. Mange dystre spørsmål reiser seg og jeg er glad for at vi ikke umiddelbart hadde tid til å snakke noe særlig om den.

Her trengs det fordøyelse.

Etter Ted Bundys betroelser trengte vi en liten pause før vi virkelig skulle marineres av festivalens høydepunkt Titane. Harstad så bekymret ut og jeg ga han grunn til det.

Jeg elsket Julia Ducournaus debut Raw, men visste samtidig at det ikke kom til å bli en tur til Kardemomme by for-å-si-det-sånn.

Litt om handlingen.

Etter en bilulykke som barn får Alexia operert inn en titanplate i hodet. Vi følger hennes voksne liv videre som eksotisk danser.

Alexia er en kald, tøff jævel. Rett som det er dreper hun folk hun synes er plagsomme med hårnålen sin. Når hun blir ettersøkt og politiet begynner jakten på henne, får hun en vanvittig ide. En ide som mest på grunn av tilfeldigheter fører oss inn i en fullstendig absurd kjedereaksjon. Det hele er så sykt og fint og kvalmt og til og med morsomt at jeg føler jeg sitter fastspent på en løpsk, gal karusell.

Titane og Raw er begge filmer som kommer til å kødde med hue ditt.

Felles har de også enestående hovedrolleprestasjoner. Agate Rousseles som spiller Alexia er et funn. En morsom detalj er at Justine fra Raw faktisk er med i en birolle.

Jeg klarer heller ikke riste av meg følelsen av at begge disse filmene kan være ekstreme filmer om puberteten.

Det ubegripelige følelseslivet og begjæret. Sinne. Kaoset som oppstår i en kropp under utvikling og den forløsende katastrofen.

Det strømmer på med så mye tanker og følelser at det er vanskelig å skrive så mye mer uten å ødelegge opplevelsen.

Titane er en kanonball av en film!

Vakker visuell, måpende sjokkerende, kvalmende, grensesprengende mildt sagt en utradisjonell opplevelse som rører og ryster samtidig.

Julia, you got my attention!

Etter at Harstad hadde tusla tilbake til hotellet med krum rygg og glassaktige ”nå-har-jeg-fått-nok-for-i-kveld” øyne, dælja vi andre innom kveldens 4 film.

Har du noen gang spist bløtkake med tuttifrutti strøssel og får-i kål-rett etter hverandre? Nei?

Like sprøtt virket det å gå fra dama med titanhue til mannen som elsker mordere i skinnhansker.

Alan Jones filmkritiker og medkurator for London Frightfest introduserer, like entusiastisk som alltid, Dario Argentos første film Bird with the crystal plumage.

Bilde er fra en tidligere Suspiria visning

Jeg har alltid hatt et sterkt forhold til Darios filmer og storkoste meg med nostalgien, sjokkrosa blod, ekstreme karakterer og intens stemning som bare kan gjøres på den Dario måten.

Litt tyngre var det for mine to venner som skulle introduseres for dette rett etter Titane og uten noe særlig kontekst av hverkens Darios historikk eller giallo-sjangeren. Kort fortalt er giallo Italiensk spaghetti-thriller eller du kan si det er en slags forgjenger til slasher sjangeren. Den hadde sin storhetstid 60-70 tallet og kjennetegnene var mye (stilig) vold, kunstneristiske drap og avkledde damer.

Jeg kunne tilgi mine venner å ikke helt fikse overgangen og jeg lot til og med en av de sovne bittelitt uten den krasse dytten i skulderen. ”Følg med da!”

Det hadde trossalt vært en krevende dag.

Uthvilt, koffeinlada og med baconsmak fortsatt hengende i munn var Harstad og jeg klar for å starte festival Lørdagen med dokumentaren The history of metal and horror.

Jeg personlig elsker disse dokumentar-avbrekkene på Ramaskrik.

Mest uforglemmelig er Leap of faith- William Friedkin on the Exorcist og Memory: The origins of Alien, men også fantastisk skreddersydde gullkorn som Hauters: The art of the scare, Frightfest; Beneath the dark hart of cinema og Rom 237

Litt om handlingen.

Selveste Michael Barryman (The hills have eyes) introduserer The history of metal and horror dokumentaren i et postapokalypisk scenario.

Han undrer: Hva er det som gjør at horror og metal går så godt sammen?

Når var det koblingen av horror og metal oppsto,- eller har den alltid vært der?

Dokumentaren går rett i sakens kjerne etter det; En haug med både nye og gamle hard-rock artister snakker ut om deres relasjon til film og inspirasjon gjennom horror-sjangeren.

Alice Cooper, Gwar og Marilyn Manson forteller om deres første møte med skrekkfilm og hvordan det har påvirket tekster, sceneshow, image og adferd.

På den andre siden forteller Tom Savini og Rob Zombie om hvordan de har brukt metal-musikken som et virkemiddel i sine filmer.

Denne dokumentaren er en nostalgisk, morsom reise gjennom jungelen av referanser, hyllester, siteringer og inspirasjon de har fått av hverandre. De to elementene flettes sammen på en ganske så interessant måte. Mange av de gamle coverne jeg fant i pappas eller storesøsters CD-hylle viser seg å være direkte plagiert av forskjellige skrekkfilmcovere.

Hvordan kunne jeg unngå å se dette?

Bittelitt slitsomt at metal musikk går kontinuelig i bakgrunnen gjennom HELE dokumentaren, men ellers var det veldig gøy!

Gjengen på fire samlet seg senere på kvelden etter litt egentid, shopping og øl på hotellrommet for å se et av festivalens høydepunkter dette året.

Harstad var oppglødd og klar for å kaste seg ut i ilden igjen.

”Jeg husker godt Felicity, gjør dere?”

”Jaja! Det ble faktisk kåret til et av de hundre beste Tv-showene gjennom tidene! ”

”Jeg husker best håret hennes, krøllene!”

For de som ikke vet det, var Felicity en serie på 90-tallet med Keri Russel (krølledama) i hovedrollen.

Nå skulle vår alles high-school yndling prøve seg på skrekkfronten i Scott Coopers småby-skrekkdrama Antlers;

-Big Bear got sick and his insides turned black. Big Bear has become more angrier and meaner, because they had no food, no meat. But they had each other- 

Filmen er basert på novellen ”The quiet boy” og handler om en lærer som blir bekymret for en innesluttet og traumatisert elev. Hun drar hjem til gutten og bekymringene blir ikke mindre når huset som virker tomt og livløst likevel rommer forferdelige lyder.

Noe merkelig foregår i den isolerte småbyen i Oregon. Et hjemmebesøk hos en elev leder til makabre og redselsfulle oppdagelser som skal vise seg og ha røtter langt utenfor deres fatteevne. Etter hvert som de avdekker mer av sannheten, blir det bare enda mer skrekkelig. Kan hele byen være i livsfare?

 Antlers etablerer en god skremmende stemning tidlig i filmen.

Den går i noen velkjente ”skrekkfilm-feller”; Ingen venter på backup og det ser fortsatt ikke ut som barnetegningene er laget av et barn, men det er jo trossalt en del av oss som fortsatt elsker disse klisjeene i skrekkfilm?

krølledama

Den neste filmen på lista denne kvelden var en sånn film som alle bare;

”Ikke les noe om den, ikke se trailer – Jeg vil ikke si noe om den, men du må se den!”

Det virker sikkert rart at jeg gjør akkurat det motsatte nå, men jeg skal holde meg kort og spoilerfritt.

 Litt om handlingen.

En familiecamping får et sjokkerende og dystert utfall når fortiden innhenter dem i filmen Coming home in the dark

Ingenting er som man tror i denne innadvendte roadtrip-thrilleren.

En velspilt psykologisk thriller som pirrer med flere tolkninger. For min del ser jeg et større potensiale i filmens helhet, men den setter absolutt i gang en del tanker hos meg. Det er kanskje et bevisst virkemiddel å la publikum ”henge” og ikke gi alt for mange konklusjoner.

Innimellom ivrige samtaler i baren, middager, quiz og halvlunka pølser klarte vi til sammen å få med oss flere filmer enn noen gang tidligere på Rama;

To gutter blir kidnappet i The boy behind the door. Den ene klarer å bryte seg fri, men drar tilbake for å prøve å redde kammeraten som skriker inne i et hus.

En ung kvinne er fanget både psykisk og fysisk i sin egen leilighet med en ubehagelig sannhet som kryper ut igjennom både de elektriske apparatene og luftsjakten i Alone with you.

Sopptur i skogen blir aldri det samme etter du har sett Gaia og en enke må finne ut av ektemannens mørke hemmeligheter etter hans død i The night house.

La deg forvirre og fasinere av In the Earth og hva er vel ikke mer passende enn en ultragrafisk Asiatisk pandemi-splatter helt på tampen aka The sadness.

Morsomt er det også med alle kortfilmene og å få være med på å se uferdig materiale på kommende norske grøssere.

Det som virkelig satt en støkk i meg helt uforberedt, var et uredigert klipp vi fikk se av en ny norsk skrekkfilm som(foreløpig) heter Marerittet.

De som har lest Ekkelt vet at jeg selv har slitt med søvnparalyse og Marerittet bruker dette som hovedvirkemiddel.

Det kan være derfor det gikk så hardt innpå meg, men det kan også være fordi dette klippet vi fikk se fra filmen var helt vanvittig skremmende. Den ene scenen fikk alle hårene på kroppen min til å stritte av skrekk og forventning. Det var akkurat som om det ble mer intenst fordi det var uredigert!

Gleder meg skikkelig til denne kommer!

Hvilken annen festival kan du ligge i et oppvarma badebasseng og se re-maken av Pirahna og spise salt sild? Eller sitte godt innpakket i tepper, nippe rødvin i en mørk park og se Fritt vilt? Drikke gløgg på låven mens du ser Juleblod og hvis ikke snøstormen hadde blitt så vill, hadde vi kunne kost oss med Pet semetary på Oppdals lokale kirkegård(!!!) En horrornørd blir jo mo i knæra av mindre!

Pirahna på lerret i Oppdals badeanlegg

Denne festivalen fremstår å være både lidenskapelig, proff og selvsikkert gjennomført fra starten,- og den blir bare bedre og bedre.

Hvert år er det som om festivalen vokser på seg selv og står blystøtt i sitt eget konsept. Alt går på skinner, alle er fornøyd. En kjendis og en black-metal fyr fra Enebakk kan godt sitte på samme bord og snakka om film eller hvasomhelst selv om de ikke kjenner hverandre. Her er alle på lik linje.

Dissa folka som startet dette engang i tia, har virkelig skapt noe unikt og samlende. Det er ikke bare på grunn av filmene jeg fortsetter å komme tilbake og gjerne vil dele opplevelsen. Det er et slags fellesskap og en egen liten verden. Litt som å gå rundt i sin egen film en hel helg.

For meg har det blitt som å komme ”hjem”

Og for den som lurer så er Harstad Rama-frelst og ny billett er kjøpt til 2022!

En spesiell takk til Terje Mørk som introduserte meg til festivalen.