Fødselen (Nei, ikke DEN fødselen)

Jeg sitter å tenker tilbake på den gangen en av vennene mine lente seg over bordet og sa: ”Nå har du snakka om filmer i nesten to timer i strekk… Skal vi prate om noe annet? ”

Jeg ble målløs,- fornærmet, flau og litt sint. Var det mulig liksom, å ikke ville høre meg utbrodere om de fæleste ekleste filmscenene jeg hadde sett? Kunne det virkelig være tilfelle at vedkommende, som jeg karakteriserte som en relativt nær og ikke minst oppegående venn, ikke var interessert i mine følelser knyttet til disse scenene?

Ufattelig!

Han må ha sett reaksjonen min og fulgte opp med en setning som sikkert i utgangspunktet var ment trøstende, men endte opp med å bli like knusende som selve budskapet; ”Du kunne jo heller begynt å skrive ned alt dette, også kunne de som faktisk er interesserte lese om det?”

Jeg fnyste og viftet vekk setningen hans, som å prøve å bli kvitt en halvdød, forvirra flue og helte innpå den siste slurken med lunka, tam Ringnes. Mest for å bedøve et såra horrorhjerte.

Det var ikke før senere den kvelden jeg kjente at noe begynte å spire. Setningen hans fortsatte å svirre rundt i hodet mitt.

..Skrive det ned..

..de som faktisk er interessert..

Ekkelt ble født.

Ekkelt begynte som en video-blogg og jeg var skikkelig fornøyd med konseptet. Jeg og en hodeskalle som fikk navnet ”sjef” (av en eller annen grunn) anmeldte ekle filmer og ga de tentakler for ekkelhet.

Ganske fort fant jeg ut at det var mange filmer som skulle anmeldes og en video-blogg med effekter og redigering tok altfor lang tid.

Jeg måtte finne på noe annet,- så jeg skrev.

Skrev om hjemsøkte steder, monstre i vannet, atomkrig, massemordere, oralsex på hester. Familieforhold som er råtnet inn til grunnvollene, knirkende kjellertrapper, dævvinger som kravler seg ut av gravene sine. Folk som ble sydd sammen rumpe mot munn eller sitter fast i sin egen forferdelige tidsloop. Fostre med blå lepper og snø på øyenvippene, Satan inni små jenter og gutter, latin på gamle båndopptakere kjørt baklengs, forlengst, sidelengst og parallelt, desperate mennesker i desperate situasjoner og ikke minst store kjøttetende kaniner (som startet alt dette for over 30 år siden)

Night of the lepus

Her er vi 9 år senere og Ekkelt lever ennå. Ikke like kontinuelig i produksjonen som før, men likevel.

Neste år blir min førstefødte blogg Ekkelt 10 år.

Det er på høy tid å bli vemodig.

Det er ikke alltid like lett å drive en blogg.

Om dere bare visste hvor mange anmeldelser som ligger på macen, som aldr får se ”dagens lys” fordi jeg føler de er for åpenbare, uinteressante, dårlig skrevet, eller bare for likt alt annet.

Jeg kan bli misunnelig når jeg ser andre ”spy” ut anmeldelser like lett som å kaste en snøball. Jeg fåkke til sånt.

Jeg har ofte lurt på om min filmlidenskap holder på å gro av meg, men jeg tror (heldigvis )ikke det er tilfelle. Jeg ser like mye film som før, Ramaskrik er fortsatt viktigere enn julaften og jeg babler ennå høl i hue på folk om analyser og mine egne ideer til sequels og prequels.

Så hva er greia med dette innlegget?

Forsvar? En unnskyldning? Inspirasjon?

Jeg antar det er som det alltid har vært; Jeg deler følelser.

Helt siden jeg så Night of the lepus gjennom dørsprekken og mamma slo lemmen over alt som het skrekkfilm i lange tider, har jeg hatt en betydelig trang til å utforske disse tingene via bøker og skjermer. Tenk på det, så mange år av livet mitt har jeg vært så altoppslukende opptatt av akkurat dette. Gjennom en halv livstid har jeg måttet hale og dra ut av folk i tide og utide, Hva synes de er ekkelt og ikke minst hvorfor?

Jeg tenker tilbake på stakkars pappa(66)som bare ville ha litt ro og fred i bilen på vei til jobb og blei nedsnødd av spørsmål og undringer hver eneste morgen av en masete 7 åring.  “Pappa, hva er det skumleste filmen du har sett? Jammen pappa, duu? Hva var det ekleste. Pappaaaa? pappaaaaaa? Når var du reddest og hvor redd var du??”

Han ga samme svar hver gang, mens han beit på en negl som ikke kunne bites lenger ned. (Han var redd for helt andre ting på den tia)

“Foggy”

Han sa det både høytidelig og likegyldig.

Jeg klarte ikke å tenke på no annet enn såkalt “Foggy” i mange år etter det. Hvis pappa synes det var det ekleste han hadde sett, da måtte det jo være selve bløtkaka av skrekkelighet. Jeg regelrett lengtet etter den. Som en alkoholiker som venter på at polet skal åpne.

“Foggy” ekke no film.

Jeg forsto noe i senere tid, etter mange år med nytteløs leting, mye frustrasjon og amputerte forklaringer om filmens handling, at pappa muligens hadde bomma på tittelen.

Han mente selvfølgelig Carpenters The fog. (Nei, vi hadde for dårlig råd til å ha pc og google på den tia)

For de som ikke vet det så handler The fog (1980) om en tåke som plutselig ruller innover land i en liten kystby,- akkurat 100 år etter at et skip angivelig sank eller ihvertfall forsvant sporløst ute på havet. Fun fackt er at både Jamie Leigh Curtis og moren hennes Janet Leigh (Hallo dusjscenen I Psycho) spiller sammen her.

Nettopp på grunn av alle forventninger og fantasier knyttet til denne filmen ble den en middellmådig opplevelse i sin tid. Jeg ble trist av det. Nesten som kjærlighetssorg.

Nå(I såkalt voksen alder) synes jeg den er awesome fra ende til annen på sin deilige retro måte.

Forventning er en finurlig ting.

Reisen gikk videre.

Min tante bodde i et hus ved siden av kirkegården. Jeg vet det høres ut som jeg bare finner på ting, men det er sant! Huset hennes kalte vi Villa ville kulda- det er også sant. Og det var akkurat sånn. Litt skeivt, rart, ingen av rommene hadde samme farge eller stil. Og hun hadde faktisk hest i hagen!!  Masse ræl. Sånt som barn elsker.

Min søster er fortsatt 7 år eldre enn meg, til glede og besvær. Det var ikke mange kanaler på den tia, men merkelig nok klarte hun alltid å finne frem til noe skummelt på Tv og skremme livet av meg. En episode av Twilight Zone som jeg aldri klarte å finne igjen herpa søvnen min den natta. Det eneste jeg husker er at to jenter er i skogen og noe rart skjer med ansiktet til hun ene.

Ekstra traumatisk ble dette siden vi hadde vært på kirkegården før på dagen og tatt på en sølvfugl på en gravstøtte. Søsteren min annonserte det som bad news. De kom til å komme vraltende fra grava si og å ta hevn på natta.

Jeg husker ennå vi skulle kjøre derfra dagen etter og jeg bare ”måtte gjøre noe” før vi dro. Løp bort til gravstøtten med sølvfugen og sa unnskyld med hviskende stemme.

”Vær så snill og ikke følg etter meg”?

Min søster kommer til å dø av latter hvis hun leser dette, men sånn var det faktisk og senere hver gang vi var der  sendte jeg smellkyss til kirkegården.

Eple faller ikke langt fra kaka. Det var ikke mange år senere at jeg traumatiserte min lillesøster på 10 år med Pet semetery. Filmatiseringen av Stephen kings bok med samme navn om en kirkegård der folk begraver kjæledyrene sine og en familie opplever at deres døde katt plutselig kommer tilbake en smule mer rufsete og humørsyk. (Det er forsåvidt laget en ganske så forferdelig re-make nå nylig).

Jeg trodde Pet semetery var et greit sted å starte for en 10 åring og kunne ikke se for meg at scenen i filmen om søsteren til hovedpersonen med en rar ryggsykdom skulle resultere i en så altoppslukende frykt. Jeg måtte betale prisen ved et å ligge våken og berolige henne en hel natt.

Ironien er at min lillesøseter ville snakke om en av verstingen når jeg nylig spurte henne om det ekleste hun hadde sett;

“A Serbian film” rett og slett fordi den er helt syk. Mann som voldtar et spedbarn i det øyeblikket den blir født, mannen voldtar sitt eget barn uten å vite det. Jeg ble faktisk dårlig, av å tenkte på den filmen lenge.

 Også har han jo sex med en kvinne og kutter av henne hodet samtidig. Det er liksom så mye sykt i den, og jeg liker ikke når barn eller gamle mennesker blir utnyttet sånn. Det var rett og slett ubehagelig.

 Den rotet liksom med tankene mine på hva som er greit og ikke greit. Men på en så drøy måte at jeg følte meg kriminell bare av å se på den”

-Lillesøster 20

Jeg har spurt naboer på balkongen i Syden og en britisk mann som mata duene rett fra nevvan svarte dette;

”You see, we lived on a farm, and every day i would stand in the fields with food in my hands and the birds would surround me, sit on my head, my arms, eating from my hands,- and I was totally comfotable with that»

The birds

I remember that was the most disturbing part of the movie, the unlogical evilness of theese birds- so far from my image of theese anilmals”

 – Veldig solbrun Mann (60)

Jeg har terrorisert kollegaene mine på kjøkkenet;

«Jeg husker ikke hva den heter, så jeg må google litt. Ah her er den. Irreversible. Lite klipping og lange ultravoldelige scener.

Den brutale volden som ikke slipper deg et sekund. Det realistiske. Det svimlende hatet. Som bare kan produseres av et menneske- og av dets natur. Det er skremmende fordi det er sånn det er. Vi kan være demonene. Folk. Vanlige folk.»

-Alexandra, 50

Kokken måtte også svare for seg, selv om han måtte tenke flere dager før han svarte;

Jeg er en familiemann og i vår kultur er familiebåndet så sterkt. Jeg tror det var det som fikk meg og kona til å gråte oss gjennom store deler av filmen og klemme hverandre etterpå. Fordi vi følte oss så heldige, for å ikke ha måttet oppleve ( han banker i bordet og jeg lurer på om jeg faktisk ser han bli blank I øynene) noen større tragedier i familien»

-Mann 58

Jeg ringte faktisk til Lørenskog sykehjem (lenge før corona) og spurte om jeg kunne komme å prate film med noen av de gamle, men klarte ikke å få noe ordentlig svar verken på tlf eller mail. Først da jeg tok mot til meg og spurte pent om å få sette meg ned på Spiseriet på det lokale senteret en lørdag, kunne eventyret med seniorene begynne;

”Dokumentarer basert på virkelige hendelser,- det er vanskelig å komme på en bestemt, men Leni Riehfenstals nazipropagandafilmer fra 30-40 tallet var ganske guffne” sier Svein tankefullt og rører rundt i kaffen som på ingen måte er varm lenger.

”Du vet ikke hvem Leni var du? For ung” sier han halvveis arrogant og halvveis informerende; ”Hun var en tysk kvinnelig reggissør fotograf, skuespiller, danser og korreograf.

Det er dette med realiteten som er ekkelt. Både det som skjer og det som har skjedd. Og om historien vil gjenta seg”

(Svein Erik- 79)

En rynkete hånd som helt tydelig er hos manikyr ihvertfall en gang i måneden, tar tak i en serviett og tørker en allerede tørr flekk på bordet. Hun tar ordet;

 “Jeg så Nattevakten  i 1994.

Alle måtte se denne, alle snakket om den. Det var en av de første grøsserne fra Danmark og den ble en stor suksess på kino. Handler om en ung mann som får jobb som nattevakt på et likhus i kjelleren på et sykehus. Og jeg husker at eneste mulighet for å rømme til slutt, var at en måtte skjære av seg tommelen – for å komme ut av et håndjern eller noe lignende.

 Jeg liker ikke skrekkfilmer, men kanskje jeg liker skandinaviske best om jeg skal se noe i den duren.

Får alltid en ekkel følelse på sykehus etter dette.. “

-Anonym dame med velstelte negler

En dame som har sittet stille skyter plutselig inn så krøllene danser.

«Åh! Nå husker jeg noe som skremte vettet av meg. Det var en serie på NRK sendte på åttitallet. Den blei kjempepopulær. Blodsnø eller no sånn. Jeg husker det var så skummelt. Folk dør i hytt og gevær. Hele tiden lurer man på hvem som er hvem. Og krigen som gjør at allting blir enda mer anspent»

«En annen serie når jeg først begynner å tenke sånne ting er Malstrøm. Det var en sånn stemning huff...»

Hun rister på hodet som om resten er for grusomt å si.

Svein lyser opp og stemmer i «JA! Dette husker jeg også. En dame som arver to hus. Det var noe med et hus med et bilde på veggen av en dame»

«Jeg husker godt en scene der hun plutselig ser det er lys i det tomme huset på natta og en dame i hvit kjole står utenfor, men når hun kommer over så er det bare masse dukker som sitter rundt i hele stua. Stappa med dukker. – Åja de dukkene var så ekle. Måten de strirret på. Jeg klarte aldri helt å glemme det»

-(seniorer)

Et sterkt minne for meg personlig er når en gutt i sjette i klasse viste meg en skrekkfilm. Faren jobba i videobutikk, hvis noen husker de??

Filmen var Fredag den 13, Jason goes to hell. Du husker den hvor slangen kryper utta maska vel?

Det rare var at mens jeg satt på promperommet til denne gutten i klassen og så på en gedigen skurrete skjerm at  en mann spiste en annens hjerne for å føre ondskapen videre, følte jeg meg forundelig på plass akkurat der jeg skulle være.  Jeg lurte på hvorfor jeg følte meg så «hjemme». Hvor enn sykt det må virke så falt bitene på plass. Jeg visste at skrekkfilm ville bli en stor del av mitt liv. Og jeg visste også at jeg ønsket å dele det med andre.

Den intense nummenheten etter Blair witch, nostalgien Hellraiser  gir, de søvnløse nettene etter Ringu, kaldsvetten etter Threads, uroen etter The tenant, hjertebanken etter Martyrs, oppspiltheten etter Braindead, sorgen etter Lilja forever , skrekken etter Alien, klaustrofobien etter Descent, uggenheten etter Men behind the sun, nervekjøret etter Babadock, de nye følelsene etter Raw, tradisjonene med Changeling og Curtains og alle de kjente og ukjente universene som tar meg med på forskjellige reiser igjen og igjen.

Og ja, mange steder på veien spør jeg meg selv ; Er dette virkelig nødvendig? Hva slags hensikt har dette? I det store og hele. Seriøst, har ikke du barn og burde gjøre viktigere ting?

Det er mulig det, men nå er det skrevet og nå er det delt.

Hva er ditt første sterke minne til skrekkfilm og hva var det?