Fuc sau che ji sei (2010) aka Revenge: A love story.(mini spoilers kan forekomme)

Av Fru ekkel, 8. mars 2021

”Funny thing about revenge, it could make a killer out of a nun”

Hva er det egentlig som gjør det så deilig å se en skikkelig god hevnfilm?

En handling totalt blottet for samvittighetskvaler og moral. Er det den oppbyggende sitrende følelsen av urettferdighet, som man så inderlig lengter etter å bli stabilisert? Våkner det primitive i oss? Ustyrlige følelser, som å ville slå, vræle eller løpe så fort man kan. Hevn kan være en grusom trend, men det kan også være enormt tilfredsstillende.

Litt som å sprekke en vannblemme. (Hvis man orker sånt da), eller at han som akkurat var arrogant mot meg i kassa går rett inn i en glassdør.

«An eye for an eye will only make the whole world blind»

For meg er det ofte anti-helt faktoren. Mannen i gata; den kjedelige, rolige revisoren tar av seg slipset og brillene og tar fram en machete. Det å pirke i det uberegnelige som bor i oss alle. Jeg vil nødig ”reklamere” for hevn, men det da være lov å leve seg litt inn i denne fengslende settingen på film.

«Revenge is a confession of pain»

Midt imellom ”klassikere” som Oldboy, I saw the devil og i selskap av andre hevnfilmer fra Asia som The chaser og Confessions finner jeg Fuc sau che ji sei ved en tilfeldighet. Den ligger litt utenfor filmhovedveien og er ofte ikke nevnt engang i hevnfilm-lister. Noe som ofte kan pirre meg mer.

Litt om handlingen

Politiet i Hong Kong står ovenfor en bisarr og grusom sak. Fostrene er skåret ut av to gravide kvinner. En mann har også lidd en grusom skjebne. En ung mann ved navn Kit blir hovedmistenkt da han prøver å flykte fra politiet, men etter hvert som flere mystiske ting dukker opp, blir det uklart om hvem som har skylden for hva.

«Not forgiving is like drinking rat poison and then waiting for the rat to die»

Omtrent sju år før en hevnlysten Matilda Lutz i Jens skikkelse svidde sammen en spiddet mage i Revenge (2017), var det flere som følte seg urettferdig behandlet og så klarest med det svarte øye. Felles har de tittelen og ”ønske” om hevn.

Der Revenge(2017) fokuserte mest på selve hevnen (og ikke no galt i det) formidles Revenge – A love story mer enn noe annet som en kjærlighetshistorie (som jo også ligger i tittelen) og er en hevnfilm med en mer kompleks historie.

En beskjeden mann liker en sjenert jente. Følelsen virker å være gjensidig. En kveld etter at han er ferdig på jobb drar de på en slags første date.

«We should forgive our enemies, but not before they are hanged»

Vi ser så vidt snurten av en nydelig begynnende kjærlighetshistorie, før en serie av tilfeldigheter klusser til absolutt alt og ting rett og slett går bittelitt til hælvete.

De settes begge på en hard prøve, både for seg selv og for hverandre. Selv om mange prøver å sabotere deres inderlige ønske om å være sammen og verden noen ganger serverer en drittstorm er det ingen tvil.

De hører sammen.

Filmen balanserer hårfint mellom en rørende, skjør kjærlighetshistorie og provoserende ”sveiseblind” vold og begge scenarioer er like lidenskapelig formidlet.

Asiatiske filmer har alltid det lille merkelige ekstra. Alt fra snodige melodier på tonefallet til uforståelige, men intense stemninger; En kjærlighetsscene har vel aldri vært mer absurd enn det å dytte hverandre på en ødelagt karusell under tre svære pandabjørn-ballonger med lys. For så å ende i en totalt absurd ropeseanse til en død mormor..(!)..

Måten filmen formidler utviklingen og stemningen mellom disse to utskuddene, gjør at man lettere kan relatere til hevnlysten, når ting begynner å bli ”hårete”.

“Vengeance is a lazy form of grief.”

Hvis du først klarer å se for deg at noen du er glad i blir blir utnyttet og mishandlet på det groveste, klarer man vel også (urovekkende?) lett å begynne å fantasere om hevn eller ”irettesettelse”. For meg er det på mange måter nødvendig med et slikt engasjement, for at det skal kvalifiseres som en god hevnfilm.

”We have unfinish buisness”

Samtidig er det alltid viktig med de små nyansene, som gjør det så interessant å være menneske.

Jeg husker jeg så et program på tv engang, hvor du fikk høre historiene til fler barn som var misbrukt av samme mann, men også historien til den pedofile som gjorde det.

Mens de misbrukte fortalte sine historien bygde det seg opp et medlident sinne inne i meg. Hvem kan egentlig få seg til å gjøre noe sånt mot barn?

Det rare var at etter overgriperen hadde fortalt sin historie var det som om flere dører åpnet seg for meg og inviterte inn til flere rom og tolkninger. Misforstå meg rett; å misbruke barn psykisk, fysisk eller seksuelt er aldri ok, men ofte er det aldri så enkelt som at mennesker bare blir født tvers igjennom onde og har det som et oppdrag i livet å misbruke eller skade andre.

Her kommer alle gråfargene mellom svart og hvitt.

“I’m gonna do something far worse than kill you. I’m gonna let you live.”

I den grad det aspektet skal være en faktor i denne filmen er jeg litt usikker på, men vi ser et par scener der noen av gjerningsmennene lufter sin redsel og anger.

Og det kan jo ofte være den banale sannheten; Noen ganger gjør vanlige mennesker dumme ting. Virkelige dumme ting.

De angrer- de vil ha det ugjort. Men skaden er skjedd og de sitter igjen med to valg. Det ene er å stå til ansvar for sine handlinger og innrømme ovenfor alle at du har gjort noe virkelig dritalt og ta konsekvensen av det, men det letteste er ofte å prøve å dekke over. ”Skyve det under teppet” eller «Pynte juletre» – overbevise hjernen om at det ikke har skjedd.

Mange mennesker lever lange bekymringsløse liv på denne måten.

I denne filmen får vi se hva som skjer når fortiden kommer tilbake for å bite nåtiden i ræva. Hardt.

Blodkar i øyet sprekker som ballonger på Egon, folk blir hengt opp etter diverse lemmer, skutt i filler og slått sønder og sammen. Noen begynner å brenne innenfra,- og det er faktisk første gang jeg ser noen kaste opp flammer på film (!)

Og ikke minst synet av et dødt foster som ligger på et badegulv tilsynelatende fortsatt koblet til en levende mor.

Glem våpen og makt,-styrke og fysikk. Et menneske som ikke har noe å tape kan være de farligste du møter.

Fuc sau che ji sei er delt inn i kapitler og det kan være greit når man skal operere med flere tidssoner. Det gjør den oversiktlig og samtidig litt sånn eventyraktig.

Trådene nøstes sammen og filmen syr sammen et større bilde enn du først så. Der andre filmer ofte bygger opp til hevn, vokser det derimot fram i denne filmen.

«While seeking revenge, dig two graves—one for yourself»

Et ekkelt minne jeg har fra filmen er en scene fra fengselet, der en mann kreativt nok biter bort sine egne fingeravtrykk, dvs tygger av seg fingertuppene og gnir de mot et spisst hjørne til fingeren rakner..! Ouuuchhh

Sånne «delikate» ting får det til å kile i magen min på en dårlig måte;

Det er for eksempel mye eklere for meg å se noen snitte opp munnvikene med et ark, enn å bli halshogd.

Likevel er kanskje det ekleste å bli omsluttet og spist opp av et uendelig mørke som bare kan vokse i en person, som har blitt behandlet så inderlig urett. Et menneske på bristepunktet. Kun holdt sammen av et altoppslukende ønske om hevn.

Utrykket til en mann som må se på at kjæresten blir gruppevoldtatt av autoriteten, uten å kunne gjøre noe som helst annet enn å henge som slakt fra den ene armen, lenket fast i taket med håndjern. Det svarte blikket hans, som paradoksalt nok lyser av sinne, får det til å sitre i meg.

Jeg elsker sånne øyeblikk på film.

Nå blir det hevn. Jeg lengter etter hevn!

”Nothing inspires forgiveness quite like revenge ”

Fuc sau che ji sei er en sammensatt, kul film i kategorien hevn og haraball. Solid og vakker. Alt fra en intens autentisk kvelescene filmet ovenfra til magisk slow- motion løping i høyt gress i skumringen med en bil kommende flyvende rett etter.

Revenge (2017) er stiligere, I spit on your grave er mer grusom, Kill Bill er mer underholdene, men for all del historiefortellingen, noen av krumspringene og nerven i denne vinner en plass her på ekkelt.

Tilslutt vil jeg sitere et spoilerfritt utdrag fra siste kapittel hva det angår hevn: