Kjappis: Butt boy (2019) innlegget kan inneholde små spoilers

En kategori som heter kjappis. Dette er raske, kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser, som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt:

Det er noen filmer man gleder seg litt ekstra til å se.

Ikke nødvendigvis fordi anmeldelsene er så bra, heller ikke fordi den er basert på en bok du elsker og tro det eller ei det trenger ikke være en eneste dråpe blod heller.

Noen ganger er det faktisk bare sånn at jeg leser litt om filmen og tenker Holy crapping shitbox , dette er så sprøtt må jeg bare må se hvordan de har overført det til lerretet.

Det er jo det som er så fantastisk med film.

Jorda kan kollapse og renne ut i et svart bunnløst hull, dyr kan snakke, kolonier på mars og morderiske sauer som går amok. Alt kan trygt nytes fra en soffakrok.

Det var bare et spørsmål om tid før noen laget en film som Butt boy.

Litt om handlingen.

Chip er en vanlig mann med vanlig jobb og familie. Han fremstår apatisk av kjedsomhet til begge deler. Etter en rutinemessig prostata undersøkelse starter en sterk og intens trang til å putte ting i rumpa. Der tingene faktisk forsvinner.

Når jeg sier ting, så mener jeg ikke sånne ting du tar med deg i en anonym pose fra kondomeriet. Det starter ”uskyldig” nok med en stekespade, så en fjernkontroll. En liten spillebrikke forsvinner også inn i sjokoladestjerna til mye stønning og nyting.

Ja, også hunder og små barn da.

Yup.

Hunden deres Rocky blir for fristende en kveld og svupper inn i det aller helligste.

En av ungene i nabolaget forsvinner sporløst fra en lekeplass. Gutten blir aldri funnet og det er ikke så rart, når han er på et sted sola seriøst aldri skinner

Teit?

Ja selvfølgelig er det teit, men av en eller annen grunn blir ikke Butt boy så komisk som man kanskje skulle tro. La denne filmen få trå seg i gang og fengsle deg med sin koksgrå humor.

Jeg lar meg rive med i Chips ulykkelige vesen. Han virker levende død der han går rundt subbende og utrykksløs. Det eneste som gir han masse nytelse og glede er frustrerende nok ikke sosialt akseptert. Dvs ikke akseptert i det hele tatt.

 Livet er no dritt.

Det er helt klart ment å være sånn spontan-sprute -potetgull -wtf morsomt innimellom, men det som er så rart er at noe med denne filmen gjør at den unngår å havne i rumpehumor-kategorien, selv om det ironisk nok er nettopp det det er.

Det kan være filmens dystre, sentimentale undertoner som gjør at rumpe-putte greia egentlig kommer litt i bak(haha)grunn og bare føyer seg inn i rekken av alle typer avhengigheter.

Og er vi ikke egentlig alle avhengig av noe? Pepsi max? Piller? Han karen du fortsatt er forelska i som ikke vil ha deg, men holder deg hekta med en text i ny og ne.

Man vil så gjerne stoppe, man vet det ikke er bra og alt det der.

Likevel er det en kraft større enn deg. Og man står maktesløs til å motstå.

Chip prøver på et tidspunkt, uten å se noen annen utvei, å ta sitt eget liv, men det hele blir en mislykket affære og livet med en krevende anus vil ingen ende (heh..) ta.

Noen år senere følger vi Chip som går regelmessig på AA møter og later som han drikker. Der møter han likesinnede avhengige og det holder han i sjakk,- enn så lenge.

Tilfeldighetene vil det til at Chip blir støttekontakt til en ny alkoholiker på møtene, som også jobber som etterforsker. Tilfeldighetene vil også ha det til at han får saken, når det forsvinner enda et barn fra en lek, på kontoret der Chip jobber.

Etterforskeren oppdager noe som ligner danglebær med (ræv)hår på åstedene og finner ut at Chip har tuklet med kameraovervåkningen. Etter et par andre oppdagelser begynner den absurde mistanken å spire.

Det er naturlig nok veldig få som tar teorien til etterforskeren seriøst. Aller minst sjefen hans og det er vanskelig å klandre han;

”So you’re asking me to go off this theory you got about a white married male, who happens to be a father, living in the suburbs of critica county, who also happens to be your AA sponsor, which I might add, has been secretly running around, cramming objects, animals, and children up his asshole. Then he somehow digest them and he does this in sprees almost in a serial killer fashion.

Is that about it?”

Ellers kan filmen friste med uforglemmelige scener som at Chip bruker rumpa som en slags støvsuger for å ”sluke” bevismateriale. Etterforskeren som tilslutt havner på innsiden bokstavelig talt. Og klimakset mot slutten. En oppbyggende boblende følelse- nesten som gass.

Jeg skal ikke røpe så mye mer enn at ting blir enda litt mer bedritent.

Tentakler for EKKELhet 4/8