Symptoms (1974)

Se for deg at du blander genene til De dødes tjern, Repulsion, Single white female, Hight tension og den relativt nye What keeps you alive.

For meg å ennå kunne oppdage filmer som denne, i en sjanger jeg føler jeg har tråkka opp og bretta ut er førnøyelig. Jeg elsker å se hvoran nye reggisører eksperimenterer med sjangeren og hvordan grøssere utvikler seg i takt med tiden, men det er noe eget ved disse gamle, begravde skattene.

Regnet trommer på ruta og stearinlyset flakker på bordet. Jeg kan nesten kjenne på en vemodighet, for mens jeg sitter og nyter langsomme, underlige Symtoms vil jeg ikke at det skal ta slutt.

Litt om handlingen.

Anne skal besøke venninnen sin Helen på familiens feriested ute på landet. Etter et par netter får de inntrykk av å ikke være alene i huset.

Lite blir røpet om forhistorien til de to venninnene, men fra første stund virker det å være noe underlig i lufta. De ankommer det enorme huset til familien til Helen, hvor tiden virker å ha stått stille en lang stund. Som hun selv sier etter å ha satt i gang pendelen på en klokke som vært arbeidsløs en stund:

”Life again”

De har ikke sett hverandre på en stund, så samtalen går litt fram og tilbake hva de har gjort siden sist , men selv om de snakker trivielt, gjør vanlige ting som å pakke ut matvarer, blir jeg ikke kvitt følelsen av at noe skurrer.

Himmelen blir mørkere utover ettermiddagen og en storm nærmer seg.

Helen virker plutselig sliten og uvel og hun skylder på været,

” Sudden changes in the weather allways upset me”

Utover kvelden ved middagen blir ikke stemningen mindre tjukk, når Helen annonserer at hun kan høre ting ingen andre kan. Med vidt oppsperrede øyne spør hun Anne,

”Shhh, did you hear that”?

”No, i cant hear anything”

Angela Pleasense datter av Donald, gjør en nærmest hypnotisk tolkning av mystiske og plagede Helen. Hvis man klarer å ikke henge seg altfor mye opp i hennes merkelige hårfeste, så er det vanskelig å ikke bli påvirket av hennes foruroligende vesen. Selv om det også er viktig for meg å si at det innimellom virker som et litt urealistisk venninneforhold og en litt vel stiv dialog.

Kanskje det bare er sånn alle hørtes ut i England på 70 tallet, hva vet jeg?

Både Olivia Hussey, Helen Mirren og Mia Farrow var etter ryktene potensielle i rollen som Helen. Angela P gjør utvilsomt en tilfredstillende tolkning, selv om hun lyser av nervøsitet på en sånn måte som for meg personlig tidvis vipper over til å bli karikert. Dette kommer ekstra tydelig fram sammen med den avslappede, kortklipte venninnen som heller tar seg en røyk og virker å nyte ferien. Noe underliggende og undertrykt preger atmosfæren i huset. Og noe er definitivt usagt.

Som når Anne finner et bilde av en kvinne i stua og får vite at det er en annen venninne av Helen som heter Cora.

”Funny i dont remembering you ever metioned Cora”

Setningen blir hengende igjen i rommet som lukta av en svidd pizza.

Natten faller på og mystikken bygger seg opp ytteligere.

Helen ligger i senga og kikker opp mot en loftsdør. Hun virker å vente på noe. Det er en enkel, skremmende effekt å la kameraet veksle mellom hvileløse Helen, loftslemmen og bildet av Cora mens musikken bygger seg opp i takt med en messende insisterende hvisking.

Anne på sin side hører underlige lyder, som når hun utforsker nærmere virker å komme fra venninnens rom, men en blek Helen avkrefter.

”Could there be someone apart from us living in the house?

Ive have the impression we are not alone”

Jeg personlig eeelsker disse øyeblikkene på film. At filmen på en måte konfronteres med sitt eget mysterium

Filmen blander de uhyggelige elementene inn i naturskjønne omgivelser. Den blasse solblekede naturen. Høstens kaotiske farger, overgrodd vakkert ugress. Og dessuten, disse scenene hvor jentene drar på små skogsturer, blir etterlengtede pustepauser, hvor jeg føler meg fri fra husets klamme hånd.

 

Når jentene kommer til et tjern i nærheten, når Helen nye høyder med å se utilpass ut. Anne får henne med seg opp i en robåt hun finner og det som i hennes hode skal bli en koselig rotur, ser mer ut som tortur for venninnen.

Hvert rotak blandet med hektisk harpemusikk gir oss inntrykk av at vannet snakker.

Det har noe å fortelle.

Helen flakker og kikker og ser mest ut som et forpint dyr i en felle.

Anne bryter stillheten med rynkede bryn og virker for første gang og vise oppriktig bekymring for venninnen,

”Were going back now”

Jeg vil tro at de som lagde What keeps you alive som ble vist på Ramaskrik (2018) er inspirert av denne. Alt fra det korte, gutteaktige håret til den ene av kvinnene, robåtscenen, det store huset adskilt fra folk. Og flere ting jeg ikke skal spoile. Mulig jeg er helt på jordet, men jeg ser mange likheter.

Tikkingen av klokken og det undertrykte seksuelle, minner om Polanskis Repulsion. Det å vente på noe hver kveld med en blanding av angst og forventning.

 

Jeg vet det høres oppbrukt og cheesy ut, men det ekleste i Symptoms er når Anne sniker seg opp på loftet på rommet til Helen. Ferden oppe på loftet er uutholdelig skummel, med minimale virkemidler. Bare en foruroligende ensom harpe indikerer at noe er i ferd med å skje eller avdekkes. Som et slør som blir dratt til side.

Hva er egentlig huset hemmelighet?

Det er ingen monstre eller demoner (i fysisk form) i Symptoms, men det er forferdelige ting likevel. Noe som venter. Ulmer. Filmen har tidlig en nerve og for meg personlig varer den fram til rulleteksten. Av en eller annen grunn går denne filmen innpå meg.

Nydelig høstfarger blandet med seksuell undertrykkelse, hviskende stemmer fra fortiden, et gammelt hus hvor solas stråler blir gule på vei inn vinduet,- finnes det altså noe bedre enn disse filmene?.

Gamle falmende svart-hvitt fotoer, skumle låste loft og selvfølgelig en tvilsom gartner med alt for mange utstoppa dyr.

Symptoms eller The blood virgin som den også er kalt, er reggisøren selv veldig førnøyd med og ønsket i et intervju at den skulle få mer oppmerksomhet. Jeg hadde for eksempel aldri hørt om den og kom over den ved en tilfeldighet. Jeg vil gjerne hedre denne sammen med andre rariteter som Lets scare jessica to death, Curtains, Tourist trap og Sentinel. Filmer som havner litt på siden av motorveien men som er en deilig motgift når man har fått altfor mye av Superhelter og besatte ungdommer.

Bon voyage.

Tentakler for EKKELhet 5/8