Curtains (1983)

Det var en sånn type kveld.

Ikke helt høst og ikke helt vinter. Den mørkeste tia på året. Regnet hølja ned og raserte både sveis (i den grad jeg har noen) og sminke.

Heldigvis kunne jeg la skur være skur, vælve inn døra hjemme og grave fram en finurlig liten perle, som jeg har lært meg og bli glad i.

Filmen Curtains eller Døden teller til sju som den så sjarmerende heter på norsk hviler i kategorien «Sure dont make em like this anymore».

Jeg vil sammenligne med filmer som  Tourist trap, Silent night deadly night, The Initiation, Happy birthday to me osv. Snodige filmer, med moderat budsjett, hvor filmene ofte kan inneholde latterlige scener som egentlig skal være skumle, bytting av skuespillere midt i filmen, unødvendige scener som var for dyre til å kuttes og en kunstnerisk frihet man bare må beundre.

Med respektable 3,7 mill dollar i budsjett og relativt kjente fjes som Samantha Eggar (The Brood) og John Vernon (Dirty Harry) gyver vi løs på dette innadvendte kunststykket som Curtains faktisk er.

Litt om handlingen:

En regissør ved navn Stryker samler inn 6 kvinnelige skuespillere til en audition i sitt eget avsidesliggende hus. Mystiske ting begynner å skje og kvinnene må ikke bare gjennom utradisjonelle og provoserende auditions, men også bli jaktet på av en gal morder.

Det skal sies at jeg kan anbefale et par virkelig gode filmer, (for jeg ser sånt også !) men ofte kan jeg få mer glede av å vise disse rare slasherne og mystery filmene fra 70-80 tallet til mine (stakkars) venner. Det er underholdene på en sånn geleshots måte. På ingen måte nødvendig, men gøy å se hva som skjer.

Mange filmakademikere vil nok si at Curtains er fullstendig inkompetent, men den har en merkelig verdi hos meg.

Med sitt supercheezy, men likevel skreddersydde cover lover filmen ”The ultimate nightmare” og alle hjerter gleder seg.

Jeg liker merkelig nok å nyte Curtains i VHS kvalitet. Det gjør opplevelsen litt mer ”rustique”.

Filmen starter med å introdusere oss for den ene skuespilleren Samantha, som faktisk går så langt for denne regissøren og hans ettertraktede rolle (gærningen Adra), at hun gjør et stunt for å bli lagt inn på sinnsykhus for å gjøre research. kjenne den ekte galskapen på kroppen. Observere og ”lære”

Hun og reggisøren arrangerer sammen å få lagt henne inn og han lover å hente henne ut når rollen er klar.

Ting går ikke helt som planlagt og det viser seg at regissøren har begynt audition for Audra uten henne, mens hun er sperret inne.

Hun blir naturlig nok rasende.

Filmens andre akt begynner når Samantha rømmer fra Asylet og oppsøker huset med auditionen. Regissøren virker brydd. Han vil ikke ha henne der. Han behandler henne som et utgått fillete joggesko, som har gjort nytta si og nå helst burde ligge i containeren. Hos Samantha virker dette på samme måte som bensin på bål. Hun akter å overbevise alle og spesielt Stryker om at han tar feil.

Jentene begynner internt og konkurrere om rollen med hver sin taktikk og spenningen bygger seg opp i huset.

Spillet er i gang og stemningen er mildt sagt anspent.

Som om det ikke er dramatisk nok med sju kvinnelige skuespillere under ett tak, som alle vil ha den samme rollen, lurer det også noe i kulissene. Et forferdelig vesen, en absurd skikkelse som vil drepe alle sammen i tur og orden.

 Isnt acting fun?

Rare og skremmende ting skjer med skuespillerne. En gal person med en grusom maske viser seg stadig oftere og blir mer voldsom. Det beste jeg kan beskrive masken som er hvis Predatoren hadde møtt Leatherface, som også er i slekt med Slipknot og har dreads..(!)

Et annet element i filmen er en dukke som dukker (heh..) opp i tide og utide.

Den ser underlig ut.

Sur og trassig i ansiktet og med hender som krommer seg som klør. Hver gang denne dukka er med i en scene og gjerne rundt skuespillerne er det bad news og stort sett alltid noen som dør.

Vi se den første gang hjemme hos en av skuespillerne. Som for øvrig også er en lang merkelig scene, der hun blir overfalt og voldtatt i sin egen seng, men som viser seg å bare være kjæresten hennes som vil spice opp sexlivet. Assa hvem faan tar på seg rouche før de legger seg uansett?

Filmens mest absurde så vel som spektakulære scene er filmens ekleste og min favoritt;

Den ene skuespilleren øver seg på et skøyteløp inne i skogens tjern. Rustet med dobbel kasettspiller og duskelue svinser hun rundt på isen til musikk og aner fred og ingen fare. Musikken blir brått skrudd av og hun ser med skrekk noen hender stikker opp av snøen, noen virker å være begravd der.

Kameraet viser i neste øyeblikk en svart skikkelsen som står i skogkanten og lurer. Det er personen med masken igjen,- men denne gangen ser vi den i dagslys.

Første gang jeg så denne skøytescenen var jeg totalt uforbredt. Jeg kan fortelle deg at det er både ganske skrekkelig og fullstendig komisk å se denne underlige skikkelsen skøyte seg framover i sakte film mot skuespilleren og på veien dra opp en sigd.

Scenen fortsetter sitt seige tempo og det gjør alt mye mer intenst. Skuespilleren virker å handle i sirup, når hun først reagerer og prøver å flykte. Først det vettskremte utrykket når hun ser morderen komme. Så sjokk og vantro i skjønn forening. Skikkelsen rekker å komme helt innpå. Sigden hogger løs.

Det er så merkelig alt sammen at det er verdt å ta en titt på Curtains bare på grunn av dette horrible kunstløpet.

Det kan være fristende å lure på om Curtains har noen skjulte budskaper. Hvis man absolutt skal lande på noe, så må det være at regissører er forferdelige mennesker. Punktum. Det og at man blir gal av være på sinnsykhus – total shocker.

Man kan også ta det enda lenger å drodle rundt om audition ikke er så langt unna sinnsykhus.

Filmen viser oss innledningsvis en institusjon med såkalte ekte gærninger, men selv om vi forflytter oss til et stor, fint, velmøblert mansion føler jeg etterhvert at det ligner mer og mer på et galehus med psykotiske kvinnfolk med høyt hår.

Jeg tror filmer som Curtains har hatt noen impulser på settet, som gjør filmen tidvis smått usammenhengende, men likevel uten disse krumspringene hadde det ikke vært like fantastisk å se den.

Og auditions er en forferdelig ting som bare ytterst få mennesker burde utsette seg for.

Jeg søkte en gang i tiden på skuespillerlinja på NISS og skulle på en audition som varte en hel dag sammen m 10 andre (ikke så ulikt filmen)

Jeg husker jeg gikk inn,- og endel timer senere sto jeg utpå gata igjen med dirrende hender og rødflammete kinn, ute av stand til å huske hva som faktisk hadde skjedd der inne.

Klarte jeg i det hele tatt å prestere?

Lukta sur svette og adrenalin hang i lufta.

Poenget er at jeg trodde jeg var en av de bedre. Siden jeg var så totalt utmattet når jeg kom ut, trodde jeg virkelig at jeg hadde utrettet enestående prestasjoner formidlet noe spesielt.

Gitt alt.

Jeg var til og med så dum å fortelle alle venner familie og jobben om alt dette. Det blei desto flauere når telefonen med det korte knusende beskjeden kom. En beskjed som bare besto av en iskald uforklarlig setning;

”Du er ikke med.”

Sånt kan man faktisk bli gal av.

Uansett kan man ha det mye moro med Curtains. Selv om slutten kan føles litt som å hive ut juletreet på lille julaften, klarer filmen å overraske (på godt og vondt)når du minst aner.

Den tåler også tidens betente tann, siden verken sinnssykdom, prestasjonsangst eller kvinnfolkhysteri noensinne blir uaktuelt.

AAAND action!

Tentakler for EKKELhet 4 (og en halv) av 8

 og en halv