Det okanda (2000)

Du er ikke lenger den du tror. 

Det er mulig jeg er litt rar.

Noen kvelder tar jeg med et par pils, setter på soundtrackmusikk og sykler ut i skogen uten mål og mening. Jeg prøver å forkle det som soppturer og trim så folk ikke skal stusse så fælt, men sannheten er at noen ganger gjør jeg faktisk ingenting annet enn å bare være i skogen i mørket.

Åh joda jeg er redd!

Men en følelse er nesten alltid sterkere. Fasinasjonen- og en uunngåelig fornemmelse av ektehet, som jeg kun finner ved å kjenne på det primitive følelseslivet i meg selv.

Jeg tvinger meg selv til å kjenne på frykten, som en egen rus. At jeg, ved en ukjent lyd i mørket, vil løpe, skrike eller legge meg ned i fosterstilling.

Enten finner jeg roen igjen,- eller så friker jeg ut og snubler nedover sølete glatte stier, stikker nesten ut det ene øyet jeg har, på lange krokete (fingre) grener og merker ikke at styret på sykkelen er bak fram før jeg omtrent er i grøfta.

Det som er enda rarere er at jeg alltid synes det er driitskummelt å se andre mennesker være i en mørk skog på film. Og jeg tenker ting som; Åh hvordan tør de å være der ute alene, glad det ikke er meg osv…(!) ( jeg sa jo jeg var ko-ko) Filmer om folk som er omgitt av et veldig mørke. Endeløse rekker med trær tett i tett. Alt det urørte og uutforskede skogen rommer kan skremme vettet av meg.

Den nokså ukjente ( heh..) filmen Det okanda er en sånn film.

 Litt om handlingen.

5 biologer drar ut for å undersøke et stort skogsområde som har brent. Mystiske ting begynner å skje etter at de finner en ukjent organisme på området. Er det et resultat av en sammensmelting eller er det en uoppdaget livsform?

Jeg må sitere en annen anmelder, som på en måte sier akkurat det jeg selv så dømmende tenker;

”Denne filmen er jo faktisk veldig bra”

Hvorfor ordet faktisk sniker seg inn i den beslutningen kan ha flere grunner. Jeg skal ikke legge skjul på at, hvor enn mye jeg kan gremmes av glossy amerikanske skrekkfilmer så blir jeg automatisk også skeptisk når (skandinaviske)filmer virker å ha en bildekvalitet som skriker lavbudsjett.

Jeg, av alle mennesker burde vite bedre.

Taglinen på coveret antyder at denne svenske grøsseren(faktisk) danker ut Blair witch på en dårlig dag, men la oss være realistiske. Det okanda er høyt opp på lista over ”skummelt i skogen” filmer, men ingen danker ut Blair witch. Ferdig med det.

Okey.. Tenk deg en krysning av Alien, Blair Witch og Cabin fever bare at alle snakker svensk og gudbevaremegvel til og med skånsk. Tilføy også et mikroskopisk budsjett, ingen hunks eller babes bare vanlig folk i allværsjakker som tråkker rundt i skogen med penn og papir.

Det okanda er noe så sammensatt som en svensk lavbudsjett sci-fi –grøsser. Det fins et monster, men ingen spesialeffekter.

Jeg skal ikke juge å si at Det okanda er en bakoversveis av en filmopplevelse,- og heller ikke nyskapende innen historiefortelling, likevel rommer den mer enn først antatt og man ender opp med å sitte og nikke etterpå og tenke ting som ”..faktisk veldig bra..”

Filmer som Det okanda virker reale og ekte. Jeg tror det er fordi de aldri noensinne hadde som mål å bli en kassasucsess. I værste fall var bonusen å gå i null.

De hadde ganske enkelt en ide og ville lage en film.

En atmosfære som bare disse effektløse, ”neppå bakken” filmene får til. Håndholdt kamera med lite klipping bidrar både til mild kvalme og ufiltrert deilig skrekk.

Det okanda gjør alle de tingene riktig, som mange norske filmer gjør feil. Den prøver ikke å presse på oss et drama eller en karakter. Det er heller ikke urealistisk lange kunstige pauser mellom ting som blir sagt, svart eller spurt og overtydelig mimikk. Derimot befriende løst og ledig skuespill. Troverdige skikkelser som ikke blir for tydelige prototyper. Resten tar de igjen i sjarm.

Noen av de ekleste scenene er disse tilsynelatende helt vanlige samtalene som allikevel indikerer at ting ikke er helt som det skal. Og det er disse scenene sammen med noen forløsende tilfeller hvor panikken får lov å overta etter en lang bobling under lokket, som gjør at denne filmen havner her på Ekkelt.

Se for eksempel scenen i filmen hvor alle er redde, de er støkk uti skogen uten dekning og bil, en av deltakerne er alvorlig syk. Situasjonen er høyst anspent og Thomas finner på å si, med et merkelig utydelig ansiktsuttrykk at han føler seg bedre. Pigg og glad. Det høres kanskje ikke så skummelt ut, men det er det. Den lille men totalt malplasserte setningen planter en spire som snor seg oppover ryggmargen som en lumsk orm.

 Hvorfor sa han at han var glad?

Ved siden av en hårreisende ekkel scene mot slutten av filmen (som jeg ikke kan røpe) er det også ganske uggent når de begynner å bli paranoide på hverandre etter flere merkelige og mystiske hendelser. Ann-sofi får plutselig for seg at Thomas, hennes eks kjæreste ikke er seg selv.

Det gjør også underverker for fantasien når 3 av biologene står og ser på et vesen de ikke vet hva er :

”Det er jo ikke dyr …

Hva .. er de flådde eller ..?

Ouuf, Dette er det jævligste jeg har sett i mitt liv ”

 

Ikke sant?

Kameraet gir oss bare kjappe sveiper over ”jævligheten”. Man ser akkurat nok. Hjernen gjør resten.

Skogen i sin ”enkelhet” føles truende og levende på et helt nytt nivå. Pulserende. Og samtidig vissen og død.

Akkurat som om de fant et kamerafilter som het «besatt skog», for det er akkurat det jeg føler: At skogen i denne filmen er blitt ”overtatt” av noe større. De organiske bløte vesenene de finner, står i sterk kontrast til det knusktørre landskapet. Og trærne svaier ikke. De står helt stille. Nesten som om de holder pusten.

Det er flere grunner til å bruke halvannen time på Det okanda.

  1. Av og til er det spennende å la våre overstimulerte hjerner lage noe av grafikken selv.
  2. Svenske jenter er søte
  3. Skånsk er morsomt å høre på
  4.  Også er den veldig ekkel da

Ut på tur, aldri sol….

Tentakler for EKKELhet   5/8