Rings (2017)

Jeg synes det er forunderlig, at noen filmer klarer det kunststykket å være både i overkant hendelsesspekket og bedøvende kjedelig samtidig.

Rings er en sånn film.

Litt om handlingen.

Noen ungdommer snubler borti en videokassett som holder en forferdelig forbannelse. Alle som ser filmen dør nøyaktig sju dager etter. Den eneste måten og overleve på, er å kopierer filmen og vise den til noen andre innen de sju dagene har gått. Når Julia får vite at kjæresten hennes har sett den, ofrer hun seg for han og prøver å oppsøke forbannelsens kjerne for å stoppe det.

Intet nytt oppi brønnen. Rings tviholder på den gode gamle storyen(som jo egentlig er greit) og bruker de to forgjengerne som krykker. Men det hjelper desverre ikke.

Allerede i åpningsscenen skjer det altfor mye alt for fort. Jeg kan godt innrømme at jeg er en utålmodig person, men jeg vil gjerne smake på maten før jeg driter’n ut igjen. Det virker som om filmen har hastverk med å komme seg til de kjente hoocksene fra de andre Ring filmene, akkurat som filmen også vet at det er det eneste den har å gå på.

Den gamle tralten med brønn, bønn, hår, sår, knall og fall. Sadak.., unnskyld Samara er tilbake i full vigør.

Men trenger hun egentlig det?

For du skjønner min kjære ikoniske Samara(Sadako)som engang i tia var verdens skumleste horrorfigur,- du begynner å bli like blass som Michael Jackson t- skjorta mi fra 1996.

Misforstå meg rett, hun er mer fremtredende enn noen gang, men likevel slår det meg hvor lite delaktig hun er blitt.

Hovedrollene er også middels engasjert. De er pene, men kunne like gjerne vært laget av papp. De fomler seg fram i et mylder av ondskap og fluer ved å tråkke over masse lik og hårete knokler for å komme til en under middels tilfredsstillende ”løsning”.

Dårlig tid har de også. (Altså i filmen)Kopierer du ikke filmen og viser den til en annen stakkar innen 7 dager så kommer Samara opp av brønnen dryppende av ondskap. Hun legger hvite, rynkete, råtne hender rundt halsen din og klemmer livskiten utav deg. Dette burde sette i gang adrenalinpumpa og få meg til å sitte på kanten av soffan og bite negler.

Jeg gjør ikke det.

Ikke et sekund igjennom hele filmen er jeg verken nyskjerrig skremt eller engasjert. Det er så ille at på et tidspunkt lurer jeg faktisk på om jeg skal ta ut av oppvaskmaskinen mens filmen går. Den svidde kjelen jeg putta inn der er hakket skumlere.

Masse gamle oppbrukte triks, snarveier og teite irriterende scener. Ja jeg ser mye drit og ræl men dette er liksom ikke dårlig nok hvis du skjønner. Det går ikke over til å bli så dårlig at det er gøy, eller ironiserer konseptet og tar det til en ny dimensjon.

Det er bare forutsigbart og døvt. Det skal godt gjøres å lage en så blodfattig film med så mye blod for å si det sånn.

Det ekleste må bli scenen som er godt brukt i alle trailerne for å få publikum «på kroken» hvor Julia kaster opp eller rettere sagt hoster opp en lang og jævlig hårremse med svart hår fra det indre. Det virker å ta en evighet før siste hårtust er ute av gapet og alle som har fulgt bloggen min en stund vet at mitt serkeste triggerpunkt er sånne puste/sette i halsen ting. Det redder på ingen måte resten av filmen men joda, jeg fikk meg et par sekunder hvor tæra krølla seg i soffan.

Når filmen er slutt mimrer jeg isteden tilbake til når den «ekte» Sadako kravla seg inn i livet mitt. Jeg var ung , lovende og jeg hadde fått egen videospiller på rommet mitt. Etter et tips fra et filmblad (ja en fysisk trykksak) klarte jeg å spore opp Ringu på VHS. Jeg dælja inn på Cinemateket en regnfull torsdag og der sto udyret på hylla og så på meg. Bokstavelig talt.

Øynene våre møttes. Siden jeg er født med syn på bare et øye og Sadako sitt er opp ned var det en finurlig og på mange måter storslått opplevelse.

Ca 5 og en halv time etter at mine siste gryn som var skrapa sammen fra lommer og skuffer ble slengt over disken på cinemateket og jeg dro oppspilt hjem med Asias første fotavtrykk i i grøssersjangeren, lå jeg vettskremt og lammet i min egen seng og trodde jeg skulle dø av redsel for hver minste lyd som kom fra tven eller videospilleren. Jeg tror jeg aldri i mitt liv har klart å fantaserer fram så mye ugang som den natta.

Mitt aller sterkeste minne av frykt er at Sadako skulle stå helt urørlig og ansiktsløs ved fotenden av senga. Lenge.

Litt senere skulle jeg kjenne hår i ansiktet. Svart langt hår.

Jeg hørte på et tidspunkt et lite knepp i videospilleren (sånt som elektriske ting gjør iblandt) og trodde hjernen min skulle smuldre opp av frykt.

Når jeg nå setter meg ned med den utmelka og stemningsløse Rings er det så trist. Ja rett og slett vemodig.

Det slår meg at det faktisk er ganske enkelt og i aller sterkeste grad mulig å ta livet av et udødelig konsept.

Det sies i slutten av filmen at det aldri tar slutt. Hun vil aldri holde opp, men jeg tror faktisk det er på tide å legge på røret nå.

Eject.

Tentakler for EKKELhet : 2/8