Himmel og helvete (1969)

Om det er fordi det er rasende festlig å høre dialogene, se på gamle klær eller oppleve gamle Oslo og gjette hvor det er, vet jeg ikke, men å være så heldig å visualisere (dog gjennom you-tubes flimrete versjon) Øyvind Vennerød sin Himmel og helvete i skjønn forening med Søndagsølen, er prisløs underholdning på alle mulige måter.

Litt om handlingen.

Eva og Arne er to straite ungdommer fra Oslos ”finere” strøk som prøver hasj for første gang. De får veldig raskt smaken på det og trosser både familie, venner og lovens lange arm for å få tak i mer dop.

Et ”gammelt” tog tøffer inn på stasjonen (hvilken vet jeg ikke) mens Inger lise Andresen(Rypdal) som for øvrig var litt av et støkke på den tia, gauler temalåta om himmel og helvete.

Vi befinner oss i hovedstaden og året er 1969.

Jeg myser mot skjermen da vi i introen følger en taxi med en overklassefrue som blir kjørt gjennom byen.

”Er det youngstorget? Postgirobygget?”

”Postgirobygget var ikke bygd..” kommer det tørt fra soffan. ”Mulig det er Bislett?”

Popkornet spruter ut av brødhølet når jeg oppdager:

”Dæææven det er Gruneløkka!!!”

Mye av stasen med disse gamle norske oldisene av noen filmer er jo nettopp dette; Å famle rundt i et urtids Oslo med en jungel av antakelser om hvor scenene blir spilt inn.

Akkurat som Oslo også var ung og naiv.

Alle bygningene var rene og grafittiløse. Gatene var sopt og alle var pene i tøyet.

Filmens to hovedpersoner Eva og Arne leier hverandre fnisende nedover et blomstrende overklasseboligfelt og den eneste virkelige store bekymringen deres er den ”Forbaskede hypotenusen”

De møter på noen venner som skal røyke hasj. Dette er nytt for Eva og Arne, men det vil gjerne prøve. Siden de har hørt et foredrag på skolen av en kontroversiell psykolog om at hasj ikke er farlig blir de gjerne med og tar noen trekk.

Reaksjonene og virkningen av stoffet er blandet for gruppa. Noen ler, noen merker ingenting, en jente kaster opp og andre synes hele greia bare er teit.

Eva og Arne derimot ”finner himmelen” i de to første draga.

Eva ser ut som hun møter både gud, julenissen og drømmeprinsen samtidig som noen heller akkurat passe varm sjokolade nedover ryggen hennes.

Til et jassende hyperaktivt Hammon-orgel svinger hun både hofter og lugg i ekstase mens Arne sitter med slørete blikk i soffan og ler seg forderva.

Startskuddet har gått og de setter utfor.

Og for en utforløype det skal bli. Det var tydeligvis bratt det året, for raskere spiral ned i ugang, avhengighet, prostitusjon og selvoppgivelse skal du lete lenge etter. Etter kun et par røykerunder sitter Eva allerede krumbøyd i soffan og klarer ikke konsentrere seg på skolen.

Hun og Arne (som også er hekta) stjeler hasj fra storebroren til kameraten fordi det rett og slett bare må ha mer.

Når de senere blir fersket så leverer de fantastiske replikker som ”Men .. vi har ikke penger ” og ”Kan vi ikke bare få litt mer så betaler vi alt samtidig”…

Det er vel unødvendig å si at det ikke blir godt mottatt.

Eva og Arne og da kanskje spesielt Eva, som virker å lide av et syndrom som ikke kan forveksles med noe annet enn bortskjemthet, takler dårlig å ikke få mer av det hun vil. Hun bruker også derfor flere kontroversielle metoder for å få det.

Med sin lyserosa høyhalsa genser, skinnende velstelte hår og hvite bukse forsterkes det samtidig at Eva skal fremstilles som en slags ren, uskyldig engel. Dessverre begynner den hvite buksa og få flekker. Både her og der.

Hun og Arne vikler seg i det hele tatt inn i et nett(verk) de ikke forstår alvoret av og får folk både skadet og til og med drept i sin naive higen etter mer å røyke på. De to uerfarne ungdommene fra vestkanten snubler rett inn i reiret til Oslos egen Scarface. Zatec, dopdealeren som for øvrig i introduksjonsscenen gjør noe så fryktinngytende som å steke en speiderkniv over et stearinlys ..(!) Temmelig sprekt.

Filmen skulle i utgangspunktet skremme vekk ungdom fra narkotika, men er det bare jeg som føler at filmen både advarer og forsvarer?

Alkohol er det også et avslappet forhold til.

Hør faren når Eva kommer hjem etter en fuktig kveld: Han bagatelliserer det lattermildt slik: ”Ja ja..Full skal man jo bli før eller senere”

Og rett etter smeller det fra samma gapet :”Blir så fortvilende voksen den lille snørrungen. ”

Det er nok av gullkorn fra disse Wam og Vennerød filmene. Gutta var fast bestemt på å lage filmer som skilte seg ut fra de klassiske norske filmene. Enten om det var drama eller komedie. Selv om filmene ironisk nok har blitt ufrivillige komedier alle sammen på sine eldre dager, kan ingen kan ta fra de at de både skilte seg ut og skapte reaksjoner. Og veldig mange av filmene har opparbeidet seg en fortjent kultstatus.

Etter å ha sett litt forskjellige relaterte klipp og scener for å friske opp hele biografien må jeg si meg forbauset over en ting; Skuespillet i sin kompleksitet. På en måte er det stivt, falskt, konstruert og tåpelig, men likevel kan det også være løst, ledig og … somewhat utilgjort. Akkurat som om skuespillerne noen ganger glemmer å spille og blir ekte mennesker. Hørtes det dumt ut..?

Javisst er det nasalt, skarpt og overkorrekt, men det er viktig å huske på at de snakka jo faktisk sånn på den tia.

Handlingen i Himmel og helvete er en klisje, men nettopp derfor så engasjerende. Eva og Arnes reise (hvor enn urealistisk fort det går) inn i en verden de ikke ante eksisterte, men som de plutselig ikke kan forestille seg å leve uten griper meg.

Det å oppdage rus… uavhengig av form.

Midt i filmen ser vi et glimt av håp. Eva blir lagt inn til avvenning og etter en stund kommer fargen tilbake i kinna.

Lys. Latter. Solskinn i fleisen. Alt virker å gå bra. Det var bare en glipp. At hele greia kanskje bare kunne blitt husket som en dårlig periode. En ”regnværsdag”

Men så får Eva et brev fra Arne og vips så er hun ut av vinduet (ikke metaforisk) rømmer fra rehaben og de sthikker til Shøøben. Like fort som lønna går ut av konto i Januar, sklir de på et bananskall tilbake inn i sporet av elendighet, avhengighet og desperasjon.

Kun slått av Lillebjørn Nilsens uforglemmelige noja ansikt når han i en syretripp ser en slange komme krypende bortover teppet, er scenene der Eva begynner og selge kroppen sin i bytte mot penger eller dop det som står igjen for meg som filmens ekleste.

Jeg får faktisk litt assossiasjoner til Lilja -4 -ever i disse prostitusjonsscenene. Selv om perspektivet er litt annerledes får du fortsatt følelsen av å være ubehagelig tett på en akt som egentlig skal foregå mellom to mennesker som er glade i hverandre, men som her blir en slags påtatt desperat handling som kun handler om et bytte av ting du ”trenger”.

Selve filmen blir mer ufrivillig komisk enn ekkel for meg, men de minnene jeg får av å se den vekker noen gufne følelser likevel;  En rotete, mørk kjellerstue engang i tia hvor jeg livredd så røykeflaska komme rundt bordet nærmere og nærmere meg. Jeg elsker å ta meg en pils, men har alltid vært vettskremt av tanken på å kødde mer med hjernen.

Jeg antar de fleste «ungdommer» må gjennom en prøverunde på den ene eller andre måten. Dramatisk eller kjempegøy. En forbannelse eller en befrielse. Vi har vel alle erfaringer med bekjente som kanskje aldri kom seg av karusellen, mens andre utforsker med ”stålkontroll” og klarer å skille to verdener uten problemer.

Til sist vil jeg gjerne misforståes rett når jeg siterer direkte fra filmen;

”Friheten er en gave kjære venner, la oss ta vare på den”

Tentakler for ekkelhet 2/8