Begynnelsen… (Og en hyllest til VHS-gullalderen)

Jeg stirrer klisjeen i hvitøyet om dagen.

Ikke bare fikk jeg meg mann, barn og et gedigent huslån. Jeg flytta tilbake dit jeg vokste opp. (I samma blokka for å være eksakt) Det er helt sant.

Mamma bor rett over gata og noen ganger når jeg skuler bort på rekkehuset deres, er det hele er på grensen til komisk. Hun kan når som helst komme inn døra og si de samme tingene som for 15 år siden,

”Du må spiiise, rett deg opp i ryggen, knyt skoa dine!  Også dissa fæææla filma du ser. Skjønner ikke at du orker”

Mamma var lenge totalt uvitende om at hun helt ubevisst medvirket til min skrekkfilm-fanatisme. Hun var skikkelig kul på mange områder når jeg var yngre. Jeg fikk være ute så lenge jeg ville, hun kjefta ikke når hun tok meg i røyking, men lurte på om vi frøys (jeg slutta tvert!)  Hun har alltid vært utrolig støttende og forståelsesfull rundt alle mine merkelige påfunn opp gjennom åra. Alt unntatt dette med skrekkfilm. Disse filmene skulle jeg bare ikke se. Punktum.

Se hva du drev meg til mamma.

Så her er jeg, 18 år senere i samma blokka.

Det er alltid litt rart å komme tilbake til gamle trakter når man er eldre og føler seg på et helt annet plan sinnsmessig. Jeg var for eksempel på den lokale stranda med ungen og satt på akkurat samme sted som jeg hadde kasta opp i russedress 16 år før.

Livet slår mot meg som aldri før.

En annen snodig opplevelse var å besøke igjen et sted som betydde utrolig mye for meg, helt fra jeg var rundt ni år. Et sted som har bidratt til mye forventning, glede, tårer, skuffelser, skrekkblandet fryd. Ja, generelt spilt på hele mitt følelsesmessige spekter.

Jeg snakker selvfølgelig om Video Nova.

Så, hva skjedde egentlig med mitt gamle film- mekka?

Da jeg her om dagen gikk forbi den gamle kroken på senteret som en gang i tia var verdens mest spennende sted å henge, så jeg bare en overgrodd hage og en låst jerndør. Metaforen slår meg som latterlig presis:

Det er over.

Lukket og låst,- grodd igjen og glemt.

Jeg ble stående utenfor det spøkelsesaktige lokale og mimre mens ungen lekte i et hav av meterhøyt ugress.

Jeg tenkte tilbake på den gangen Video Nova var den eneste filmkilden jeg faktisk hadde (bortsett fra TV da), men det kunne man jo ikke styre.

Siden jeg sjelden hadde hverken lov eller råd til å leie film type skrekk, ble hele leieopplevelsen ulidelig nervepirrende. Det var som forbudt kjærlighet. Og ikke så langt unna en blind date faktisk, siden alt jeg hadde å forholde meg til var coveret. Trailer var noe jeg bare så når jeg leide filmer eller en uhyre sjelden gang var på kino. Hadde ikke no You-Tube eller Streaming på den tia heller. Her måtte alt vurderes ut ifra noen knudrete bilder og ofte litt tvetydig tekst om handlingen bakpå en stor seig VHS-kassett.

For meg var skrekkfilm så viktig allerede da, at jeg kunne stå flere timer å veie de opp mot hverandre. Det var så utrolig viktig å ikke velge feil. At det ikke skulle være skummelt eller ekkelt nok.

Stort sett hadde jeg elendig dømmekraft.

Ofte var det jo de mest brutale coverene som skuffet mest, nettopp fordi bildene på coveret satte en forventning som filmen ikke kunne innfri. Smalt alt kruttet med engang. Noen ganger hendte det til og med noe så forferdelig som at et bilde fra coveret ikke engang var med i filmen!! Død og malaria den spoleknappen fikk kjørt seg da noen av bildene fra coveret var klippet og jeg bare nekta å godta det. Ren ondskap, spør du meg.

Hvor fanken er han som skulle bli spist levende av mus??

Jeg kan tenke tilbake på det og smile, men den gangen var det faktisk blodig (heh..) alvor

Vi hadde dårlig råd og eide ikke videospiller hjemme, så vi måtte låne en sånn svær koffert med videoavspiller, en såkal Movieboks, (som med varierende hell funket) Hele operasjonen kunne være tortur for en altfor ung skrekk-fanatiker som egentlig ikke fikk lov å leie grøssere. Endeløs argumentasjon, timesvis med gransking av cover for å finne den riktige filmen og sårt oppsparte penger. Kan du tenke deg hvis den søplespilleren kunne finne på å ikke funke?

På en annen side var jo dette mye av sjarmen. (selv om jeg ikke skjønte det da) Hele greia rundt. Å gå forventningsfull bort til videobutikken med alt det rare godteriet de ikke hadde noen andre steder. Kjempestore sånne kjærligheter som ble melete i munn, fargerike gummiormer store som fjell. Det å snuse seg fram til skrekk seksjonen langt der inne, innerst et sted. Hadde det kommet noe nytt?

Du synes kanskje dette høres døllt ut?

Det var ikke det.

Jeg merker med gru hvor liten tålmodighet jeg har fått etter at tilgjengeligheten på filmer har flomma over. Noen ganger får ikke filmen en sjanse engang. Jeg bare zapper videre til neste på lista, og videre og videre. Helt til kvelden er over og jeg må legge meg. Mange kvelder kan jeg gå til sengs ute å ha fått sett en eneste film, selv om kvelden var satt av til akkurat det.

Hva har skjedd med meg? Jeg var da ikke sånn før.

Jeg elsker Netflix og andre streaming tjenester, men en ganske stor del av meg savner også det å måtte se ferdig den filmen man har satt på, uten å bli distrahert av ørten andre valg, som kun ligger et tastetrykk unna.

Nok om det. Jeg tenkte vi kunne ta en liten trip down cover lane. Ta dere med på en reise tilbake til støvete VHS-hyller og vise dere hvilke cover som gjorde sterkest inntrykk på meg tidlig på nittitallet – og ikke minst: om de levde opp til forventningene.

1. Salems Lot.

Cover.Her hjalp det fælt at det var filmatisering av Stephen Kings novelle med samme navn. Ikke overraskende ble jeg trollbundet av et forferdelig vampyransikt på baksiden.(fant ikke det coveret desverre) Forsiden er også ikonisk med sine enkle kontraster, men tydelige budskap.

Dette huset er bad news.

Faktisk opplevelse: Ganske tett oppunder boka, og full trauma etter den døde flyvende gutten som skraper på viduet, dog var vampyransiktet klippet og det ble en stein i skoen.

Her er han i full blomst.

2.Critters.

Cover. Blodtørste små dyr med masse tenner som spiser mennesker? Jeg var solgt.

Faktisk opplevelse. Sto til alle forventninger, og bidro til søvnløs natt hvor jeg følte Critters hadde flytta inn under dyna mi. Modnes som fin vin og enda morsommere å se i dag.

3. Dolly dearest.

Cover. En morderisk dukke med kniv i hånden, dramatisk himmel og lyn i bakgrunnen. Enkle virkemidler som funka som rakkern på en liten skrekksulten skrott. Forholdsvis ganske likt Childs Play konseptet, men jeg synes det var mye kulere at det var en jentedukke. Dessuten hadde dukker skremt meg i flere år allerede etter Casino-grøsseren Annabelle og mammas skumle porselensdukker som marinerte stua vår.

Faktisk opplevelse. Denne fikk jeg aldri leid, men så hos en venninne som hadde tatt den opp fra TV. Ja, er det ikke søtt? Filmen har en ok historie, men jeg synes kanskje dukka kunne vært enda mer ond og bruke litt mer kreative drapsmetoder.

4. Carrie.

Cover. Sissy Spacek blodige figur var alltid et blikkfang i covermylderet i skrekk-seksjonen. Den sto ut som et ufiltrert rått, skrekkelig bilde på ugrei pubertet. Ærligere cover skal du lete lenge etter.

Faktisk opplevelse. Noen ganger får man som fortjent. Dette var så forferdelig at jeg måtte legge coveret nederst i en skuff med luer i gangen om natta. Den ble sjelden eller aldri overgått.

5.Tremors. Jeg husker den best som Marksommer.

Coveret. Det var kult, det var ekkelt, det var selvforklarende,- det var akkurat det jeg var ute etter.

Faktisk opplevelse. Jeg elsket denne filmen fra ende til annen. (og det gjør jeg faktisk ennå) I tillegg var jeg litt forelska i Bacon (grisenese eller ikke) Den hadde alle elementer en god grøsser skal by på: Spenning, skrekk, mystikk, nerve, humor og slimete gørr. Jeg lånte denne mange ganger.

6. IT.

Cover. Man kommer heller ikke unna klassikeren IT som var et magnetpunkt for et sultent ungt skrekkøye. Denne barbariske klovnens ansikt og det hvite og røde coveret, er et av de jeg husker aller best.

Faktisk opplevelse. Filmen satte ingen dype spor. Tilfredstillende, men lett glemt. Igjen er Stephen King trofast mot boka, men jeg merket vel allerede som veldig ung at mange av bøkene til King gjorde seg best nettopp i papirform, dog dette er absolutt ikke hans svakeste. Jeg tror dette er en film jeg var for ung til å sette ordentlig pris på.

7.Hellraiser.

Cover. Et absurd menneskelignende vesen med nålehode som holder en merkelig boks. Jeg studerte dette coveret så lenge at det ble fillete. Det var bare så ..underlig.

Faktisk opplevelse. Brutalt og blodig. Noe helt anderledes. Kul design på demonene. Alle skrekksanser ble tilfredstilt. Høydepunkt:» Jesus wept…» 

8.Predator 2.

Cover. Jeg ante ikke hva dette vesenet var, men jeg ville definitivt se mer. Forsiden var også mystisk. En rolig, dog illevarslende blodrød himmel. Som tag linen lover: «As bad as things are, they are about to get worse»

Faktisk opplevelse. Steinkult for en blodtørst liten skjeløyd horror-fan. Har alltid synes mye skyting har vært gørr, men kan ikke klage når det kombineres med masse drilling, kapping, knusing og splatting. I senere tid ser jeg at det er verdens merkeligste casting å ha Danny Glover i en av hovedrollene. Og at de sannsynligvis hadde et sparsomt budsjett.

9. The Blob

Cover. Jeg trenger vel ikke forklare hvorfor dette var ytterst intressant for meg. Coveret lyser av slimete jævelskap. Tittelen var også interessant. Hva er egentlig en blob? Og hva kan den gjøre med deg?

Faktisk opplevelse. Igjen et tilfelle av en satans ubrukelig movie-box og halve filmen ble sett gjennom et skeivt bilde med en strek over midten. Det gjorde sitt for totalopplevelsen. Mye banning og kasting av bamsemums.

10.Poltergeist 3.

Coveret. Jeg er faktisk ikke helt sikker på hvorfor dette coveret fasinerte meg sånn. Mulig det var den lille jentefiguren som helt tydelig sto ovenfor noe stort og ondt. Den ruvende bygningen symboliserer noe uoverkommelig. Bildet av det revna ansiktet på bakgrunnen kan også ha gjort sitt.

Faktisk opplevelse. Njæ.. endel kule effekter (til nittitallet å være) og spekket med masse ting som skjer hele tiden. Men vel så mange irriterende scener og mye roping til skjermen av type: Pass deg da! Se bak deg – løøøøp for fanken! Det at jeg så denne før originalen kan også ha gjort at jeg missa endel røde tråder.

11. Scanners.

Cover. Dette coveret tipper jeg det er mange som husker. Jeg tenkte også «Hva i alle dommedager ere han driver med? Hva er det som skjer? Jeg husker at jeg synes bildet på coveret var mer interessant enn resymeet bak.

Faktisk opplevelse. Var noe helt annent enn jeg hadde trodd, (hva nå enn jeg hadde sett for meg det skulle være) Litt mye «voksen stuff» for en 11 åring, men alle bildene fra coveret var i hvert fall med og hode-ekslosjonsscenen (som jeg spolte tilbake mange ganger) var verdt hver krone.

12.Graveyard Shift.

Coveret. Det var lettere å smuglese skrekkbøker enn å låne filmern  på den tida. Denne novellen hadde jeg lest mange ganger (Hundevakt i Nattmennesker boka) og ble helt fra meg når jeg så at den var filmatisert. Her var det altså vel så mye tittelen og navnet Stephen King som var trekkplasteret.

Faktisk opplevelse. Ikke for å tute mitt eget horn, men som det ofte er: Fantasien min gjorde en bedre jobb utifra beskrivelsene i novellen og filmen ble på mange måter litt dvask. Hadde nok litt høye forventninger. Det skal sies at når jeg så den igjen som voksen, synes jeg den var kjempe-underholdene (På den deilige cheesy måten)

13. The Little Girl Who Lives Down the Lane.

Cover. En av mine største reelle frykter etter at mamma og pappa skilte seg var å bli forlatt av begge uten forklaring. Dette coveret rørte ved noen av disse følelsene. «She lives in a great big house all alone» 

Faktisk opplevelse. Igjen et tilfelle av for høye forhåpninger og at filmen skulle levere akkurat det jeg håpet, og på en måte «bekrefte» frykten min. Selv om jeg synes den var spennende innimellom, var denne filmen noe heelt annet enn jeg hadde forestilt meg og det ble litt skuff. Jeg burde ha venta noen år med denne, for å forstå alle de psykologiske aspektene og hvor ekkel den faktisk er.

14.Death Trap.

Cover. Det er vanskelig å ikke bli halt og dratt mot et cover med et skrekkslagent ansikt som er i ferd med å bli halshogd av en sigd, når du er ung, ukritisk og sulten på blodig horror.

Faktisk opplevelse. En fyllesjuk dude i kassa fant ikke VHS kassetten og ba meg låne noe annet.

Jeg leita, men fant den aldri igjen.

15. The Stepfather.

Cover. Jeg er en del av den moderne familien så jeg har både stemor, stefar, ørten halvsøsken, 2 inngifta halvbrødre og to hunder til tantebarn. Tittelen «Stepfather» og ansiktet hans som speilet seg i en slakterkniv var både frydefullt og forferdelig. Hvem er gærningen i min kaotiske familie tro? 

Faktisk opplevelse. Skummel film. Urovekkende. Også litt trist. Det psykologiske klarte og gripe meg selv om jeg var ung ( kanskje fordi jeg kunne relatere til mange av situasjonene) bortsett fra alle drapene da…

(Lørenskog, utenfor gamle Video Nova)

Dare you walk these steps again….?

Andre som ikke er glemt:

Children of the corn, Rabid, Brainscan, Candyman, The Gate, Nightmare on Elm Street (Dream Warriors), Friday the 13- part IV, Puppet Master, Dolls, The Serpent and the Rainbow, Curtains, Creepshow, Childs Play 2, Tommyknockers, Fright Night, Christine, House, De dødes tjern, Chopping Mall, Braindead osv..

Hvilke VHS cover husker du best??