Meet the feebles (1989)

Peter Jackson kan ha mye av skylda for at jeg aldri fikk lov å være den i gjengen som bestemte film når vi gikk på skolen. Jeg ble for alltid husket som hu rare som ”likte” å se folk spise hjernemasse og strimle opp folk med en gressklipper. Det hjalp ikke at jeg spiste knust egg med ketsjup samtidig som filmene spruta og splatta seg avgårde på skjermen. Jeg var kanskje litt rar. Men ikke helt blåst. Jeg forsto at ikke alle hadde samme fasinasjon for slike filmer og lot dem slippe uten diskusjoner. For å ikke helt dette av ungdomskarusellen og ende opp mutters i skolegården tvang jeg meg til og med gjennom en del kjærlighetskomedier og dokumentarer om boyband.

Så løp jeg hjem og som en utro ektefelle så Bad taste, Braindead og Canibal ferrox.

Filmsmaken min utviklet seg hele tiden. Men den var stort sett alltid på samme skrekkelige spor. Jeg var en stund fullstendig oppslukt av alt som hadde blitt filmatisert av Stephen King bøker. Jeg hadde et ride med psykologiske mindfucks. Asia banka også på døra, eller rettere sagt kom ut gjennom tven. Det gikk i hvert fall en del år før jeg ble introdusert for nok et sprekt prosjekt av Peter Jackson. Nemlig Meet the feebles.

En venn av meg ga meg coveret og sa ”Denne kan vi drikke øl til”

Og gjett om vi kunne.

Jeg tror faktisk man må.

Litt om handlingen.

The feebles har et show å levere. Kritikere og publikum venter nådeløst på neste live sending av deres variety forestilling. Og forventningene er høye. Showbiz kan som kjent være en både krevende og stressende affære. Spesielt hvis du som flodhesten Heidi, som også er showets trekkplaster, oppdager at mannen din er utro rett før forestilling.

Impuls og wingnut films presenterer dette fenomenet av en ”dukkefilm” som er nødt til å være ment som en beksvart parodi-satire av The muppet show med elementer av fragglene. Alt blir formidlet av figurer i dyreskikkelser i alle former og fasonger. De synger og danser. Du kjenner historien, men alt føles liksom litt snudd på hodet. Der Muppet show var en fargerik, lystig og blomsterende solskinnsaffære er Meet the feebles en mørk reise ned i en håpløs, voldelig, selvdestruktiv og pervers avgrunn. Hvem andre enn Peter Jackson kan være hjernen bak dette kreative, steinsyke og rørende dramaet formidlet av en gjeng zoologiske utskudd?

Jeg må advare litt på forhånd; Hvis det nå har seg sånn at du skal begi deg inn på dette scenarioet. Du setter deg ned og sveiver i gang apparatet og lar Meet the feebles for alltid ha en stjålen plass i din underbevissthet.

Jeg føler taglinen under promoteringen oppsummerer det ganske greit: «From the creators of Bad Taste, comes a film with no taste at all!»

Dette er på ingen måte en klassisk søndagsfilm du ser med hele familien. Ikke engang halve familien..-

Jeg har prøvd å vise denne filmen litt rundt til forskjellige mennesker og det er nesten blitt mer interessant og se folks reaksjoner enn selve filmen noen ganger. Alt fra å bli genierklært til folk som faktisk føler seg så uvel at de må ut og ha luft.

Jeg digger denne filmen.

Allerede første gang jeg så den levde jeg meg besynderlig kjapt inn i historien. Og faktisk også nesten ”glemte” at det var dukker og folk med kostymer jeg så. Disse karakterene sliter med helt reelle problemer og prøver på hver sin måre å takle hvor utakknemelig bransjen kan være. Jackson klarer det kunststykket å skape troverdige prototypiske personligheter av mark, flodhester, rotter og elefanter. I dette universet veksler det lett mellom å være hysterisk gøy og hjerteskjærende  tragisk, på en sånn måte som alltid treffer meg sterkere når det blir formidlet enten i animasjon eller med dukker. Jeg vet ikke hvorfor men det føles mer ”viktig”. Det er ikke bare en komisk vulgær parodi, men også et gripende drama.

Noen feelgood øyeblikk er det også;  Som da et sjenert piggsvin ved navn Robert får gjengjeldt følelsene sine for puddelen Lucille. Men lykken er alltid kortvarig. Det tar bare et øyeblikk før du sklir i noens avføring og vips så er Lucille dopa ned og blir voldtatt foran kjæresten av en utspekulert filmreggisør.

.

Filmen er ikke redd for å ta opp tyngre temaer som utroskap, aids, rusproblemer og selvmord, men det er viktig å få med i anmeldelsen at først og fremst er dette gøy. Jeg kan aldri tenke meg at denne filmen ble laget fordi man skulle gruble på hvorfor livet behandler oss som det gjør, eller hvorfor det er krig i verden. Misforstå meg rett, Jackson har laget noen filmer som går dypere enn et tjern i Enebakk, men med denne filmen tror jeg først og fremst han ville at vi skulle le.

Selv om Meet the feebles er et dukketeater fremført av lodne kosedyr og komiske figurer er den sannsynligvis en av de minst barnevennlige filmene jeg har sett. Jeg viser heller dattera mi Haisommer 1-2-3 -4 + sharknado før denne. Den er brutal,- og veldig voldsom.

Dessuten pirker den borti flere tabuer enn du hører hos Lommelegen.

Det er også på mange måter det som er så kult med Meet The feebles, ihvertfall på den tiden den ble laget. Dens dristighet, -og totale mangel på sensur og moral. Jeg tror de gjorde alt riktig når de tøyde grensene i kjent Peter Jackson stil. Ellers kunne dette bare blitt en lett forglemmelig og ganske teit oppsetning. Man må også beundre arbeidet bak denne filmen. Det er viktig og ikke glemme hvor mye som skal stemme i en sånn film for at det skal funke. De måtte hele tiden finne småbudsjettsløsninger på storbudsjettsproblemer. Det er lettere å få et menneske til å spille narkoman enn en frosk. Det er heller ikke så enkelt å arrangere svære edderkopper og undervannsmonstre med tre meter lang kjeft når pengekassa egentlig er tom..

Meet the feebles er tvers gjennom underholdene. Og engasjerende på sitt vis. Spenningen mot slutten er intens. Showet som vakler, showets stjerne Heidi som parallelt prøver å finne en praktisk måte å ta selvmord. Kaninen Harry som til tross for HIV diagnosen nekter å svikte publikum.

Og tilslutt den forløsende scenen hvor Heidi endelig får ut frustrasjonen for utroskapen og sviket og tar sin hevn.

Filmen har en haug uforglemmelige bilder som setter seg på netthinnen som klegg på kanotur:

En flue med helium stemme som sitter og spiser bæsj neddi do, og kan fortelle deg alt du spiste det siste døgnet..

Gode gamle kermit fra The muppet show som er blitt en skikkelig nedbrutt desperat narkis etter å ha tjenestegjort i Vietnam. (Se forresten en fantastisk rekonstruksjon av Hjortejegeren i en flashback han har fra krigen) Med øyne som flyter over av snerk, og den desperate replikken når abstinensene tar fullstendig overhånd ” You wouldnt happen to be an asmathic, by any chance? Can i borrow your inhaler? 

En pervers elefant som sædesnørrer utover en ku i en pornofilmproduksjon.

And the beat goes on..

En rå og ærlig skildring av underholdningsbransjen og den harde veien til sucsess. En historie om å elske og å finne ut at man bare blir utnyttet. Om å tørre å være annerledes, og ikke minst om lidenskapen av å skape noe magisk. All with that animal twist.

For mange vil denne magien aldri nå frem, fordi det er for mye søl og jævelskap i veien, men prøv, vær så snill og prøv å hør på Heidis siste fremførelse av låta ”Garden of love” og fortell meg at du ikke følte bittelittegrann vemod av at alt var over.

Tentakler for EKKELhet 6/8