Apan (2009)

Noen filmer er fantastiske, fullspekket, visuelt slående, nyskapende, med imponerende teknologi, 3-D og masse effekter. Noen filmer blåser deg av setet, får deg til å måpe, og skravle høylytt etterpå om alle de kule tingene som skjedde og hvilken scene som var mest spektakulær.

Apan er ikke en sånn film.

Den inneholder ikke noe av det nevnte, bruker ingen storslåtte virkemidler, men er likevel en film som åpner mange dører. De andre dørene. Selv om det i grunn ikke er så mye minneverdig som skjer, så er det en film som er temmelig vanskelig å glemme.

Litt om handlingen.

Kjøreskolelæren Krister våkner opp en dag og oppdager at alt er snudd på hodet. Vi følger han gjennom et surrealistisk døgn.

Apan er ikke den klassiske søndagsfilmen der man rigger seg til for å bli underholdt og det ikke er såå farlig at potetgullet knaser i munn fordi handlingen er såpass tydelig. Nei, nei! Denne filmen vil ha med seg hele deg fra første sekund. Det å se bort i bare noen sekunder kan være nok til å gå glipp av en ”viktig” detalj. Sånn sett er det greit at filmen ikke varer mer enn 81 minutter fordi den er ganske så krevende mot sin seer.

Har du lagt merke til at noen filmer tar bolig i deg? ”Flytter” inn i sinnet ditt. De surrer og går når du dusjer og senere når man legger seg. De fortsetter å leve videre og utbrodere seg, også lenge etter at rulleteksten er ferdig rulla. Slik opplever jeg denne filmen.

Selv om Apan foregår over et relativt kort tidsrom og har en tilsynelatende ”enkel” handling, gir den oss rom for mange tolkninger og dermed blir takhøyden allikevel høy og romslig. Spenningen stiger hele tiden, mest fordi det i lengre perioder ikke skjer noe.

Olle Sarri spiller den forpinte, forvirrede Krister som prøver å karre seg gjennom en dag hvor alt syntes å være snudd opp ned. En absurd versjon av hans vanlige liv. Han går på autopilot og prøver å gjennomføre sine daglige gjøremål, men vi er vitne til at han isteden blir trukket ned i en mørk og kaotisk spiral, som synes å håne hans daglige rutine.

Hvis reggisørens plan var at vi fra første sekund skulle føle at vi er hovedpersonen, kan han gi seg en velfortjent klapp på skulderen for å ha lykkes med det. Mye, om ikke kun takket være kameravinkling/føring.

Olle fikk få hint om historien før han kom på filmsettet. Scenene ble filmet i rekkefølge, men han ble adskilt fra skuespillere og crew. Han ble rett og slett bare kastet uti det og måtte improvisere en hel del. Resultatet er at hans rolletolkning er blitt grufullt realistisk og totalt uforutsigbar.

Han gjør en av de mest lukkede, innadvendte sammenbruddene jeg har sett på film på lenge. Kanskje noensinne. Det er mildt sagt forstyrrende at ansiktet hans nesten aldri skifter uttrykk igjennom filmen. Ikke engang når det stormer som værst. Kombinasjonen av hans tilsynelatende uttrykksløse mine, sammen med de slagkraftige panikkangst lignende anfallene han får, er utrolig ekkelt.

Som lydløse eksplosjoner, med enorme sjokkbølger.

Apan er ikke en film som angriper deg forfra som en stor glefsende bjørn, neida, den kommer snikende bakfra, som en lydløs, giftig slange og plutselig er katastrofen et faktum. Er du fan av Michael Haneke eller liker filmer som Triers Festen er dette helt i din gate. Disse filmene har til felles å sette en uro i meg- Jeg føler meg ubekvem. Noen av scenene får meg til å ville skru av Tven og rømme, men jeg fortsetter å glo hypnotisert på skjermen som om jeg er spikra fast av en usynlig makt. Jeg må jo bare se hva som skjer! Noen anmeldere mener at filmen går for sakte og at det er lett å bli uttålmodig, men jeg synes den seige oppbyggningen er helt nødvendig for at filmen skal få sin intense nerve.

Det er vanskelig å fortelle så mye mer om Apan uten å ødelegge opplevelsen den faktisk er når du ser den første gang. Jeg vil faktisk råde folk til å holde seg unna traileren også, men jeg håper at folk vil dele sine teorier i kommentarfeltet, så jeg kan sammenligne med mine egne.

Tentakler for EKKELhet 6 / 8