Hard candy (2005)

Denne filmen treffer deg under beltestedet, bokstavelig talt.

Litt om handlingen.

Hayley (Ellen Page), er en 14 år gammel jente som er merkbart moden for sin alder. Filmen åpner med at hun chatter med en mann, 32 å gamle Jeff  (Patric Wilson), en sjarmerende fotograf. De to møtes på en lokal cafe, og det ender med at hun blir med han hjem. Hayley mistenker at Jeff er pedofil og hun har som mål å avsløre han.

Filmen har en ulmende ubehagelig følelse fra første stund. Noe føles rett og slett galt. Først prøver jeg å benekte situasjonen som utspiller seg på skjermen, men utover i filmen godtar jeg omsider at det jeg ser, er akkurat det jeg ser;  En 14 år gammel jente som flørter og kommer med underliggende seksuelle tilnærmelser til en voksen mann.

En fantastisk Ellen Page gjør en historisk hovedrolle som Hayley. På den ene siden er hun ung, uskyldig og sjarmerende naiv. På den andre siden autoritær, intelligent, dyster og utspekulert. Hun eier filmen fra første blikk.

Hayley, som er fast bestemt på å avsløre Jeff som pedofil, tar i bruk noen ekstreme virkemidler og du ser flere skremmende, mørke sider av denne uskyldige (?)  unge jenta. Hun doper ned Jeff og binder han fast i en stol. Motivet hennes er uklart, men vi får små hint om at hun hevner noe eller noen.

Nesten hele handlingen foregår i Jeffs leilighet og filmen har bare et par biroller. Det høres kanskje kjedelig ut og det kunne godt ha blitt det, hadde ikke manus, skuespill og kjemi fungert så bombesikkert som det gjør i Hard candy. Dialogen mellom Hayley og Jeff mister aldri sin intensitet. Ikke engang når de holder kjeft.

Jeff blir invadert i sitt eget hjem, med sine private ting, personlige brev og eiendeler. Hans innerste tanker og følelser blir brettet ut og hånet. Det faktum at det blir gjort av en uerfaren, trassig liten jentunge, understreker hvor hjelpeløs han er i situasjonen. Flere ganger i filmen river og sliter det i meg. Jeg føler medlidenhet for begge parter, og skifter parti ca 10 ganger.

En mye omtalt ekkel scene, kan få mange av seerne til å legge bena i kors og desperat prøve å ikke tenke på det du ikke ser. Jeg snakker selvfølgelig om Hayleys kastrering. Siden du ikke får se, det du er redd for å se, jobber hodet på spreng og fremkaller bilder fra hjernens «mørkerom».  Less is more.

Det er interessant å se at kjemien mellom hovedpersonene alltid er tilstede, uansett hvor ydmykende og voldelig det blir. Helt til siste scene har de en slags gjensidig respekt for hverandre. En tynn rød tråd ingen av dem tør og klippe over. Begge har makten til å ødelegge eller redde hverandre.

Filmen er en forfriskende overraskelse. Jeg liker at de tør å legge vekt på et så tabubelagt tema som dette, sett fra et litt annet perspektiv.

Tentakler på EKKELhet  5 / 8