Ruben Østlund Play (2011) og De ufrivillige (2008)


 

Det er blitt sagt før, og jeg sier det igjen. En av de mest spennende filmskaperne de siste årene er svenske Ruben Østlund.

Han er aktuell med filmen Play. Det er historien om fem invandrergutter som ved hjelp av rollespil, mindcontroll og psykisk terror ,klarer å rane andre barn for penger, klær og diverse eiendeler. Vi følger disse guttene og deres taktikker en hel dag.

Filmen har fått meget god kritikk og Østlund er nærmest genierklært. Jeg hiver meg på en anmeldelse når jeg har fått sett den!

Over til en annen Østlund film:

En av de ekleste (psykisk) filmene jeg har sett EVER er hans mesterverk » De ufrivillige»

Her må jeg presisere til lesere at det ikke er en skrekkfilm på noen måte, men gud, så skrekkelig det er! UBEHAG er et dekkende ord for denne filmen, URO er et annet. Du sitter igjen med en følelse av at denne filmen angår deg og alle rundt deg hele tiden. Og det gjør den også.

Det er vanskelig å forklare nøyaktig hva filmen handler om, men tittelen sier sitt. Det er mennesker som havner i ufrivillige, ubehagelige situasjoner og jo mer de prøver å komme seg ut av smørja, skjer det motsatte, de vikler seg bare mer inn i det og tilslutt står de med gjørme opp til livet.

En lærer blir vitne til at en gutt blir mishandlet av en annen lærer, men ender med å bli utfryst av alle kollegaene. Scenen der hun desperat prøver å komme inn i samtalen til to kollegaer som snakker, er grusom. Virkelig grusom.

I en annen scene går en hel klasse (læreren også)  sammen for å lure en medelev, hun får to streker på tavlen, hun skal peke på den lengste.  Den ene er helt tydelig lengre enn den andre, men når hun peker på den lengste er ingen i klassen enige. De synes den korteste er lengst. Det er facinerende og skremmende og ikke minst tankevekkende  å se at etter tredje forsøk, er hun tilslutt så usikker på sin egen dømmekraft , at hun gir etter for klassens massesuggusjon (ta kontroll over andre menneskers vilje)  og peker på den korteste streken og sier den er lengst. Hun vil være med i fellesskapet. Orker ikke lenger å stå utenfor, selv om hun innerst inne vet at det ikke er den lengste streken.

Det får deg til å undre. Hvor mange slike hjerne kontroller  blir vi utsatt for hver dag? Fri vilje sier du,  det er lenge siden vi hadde sånn luxus, min venn. Vi er  «De ufrivillige»  Ja, du også.

Filmen tar for seg et knippe med forskjellige situasjoner, alle like ubahagelige, og i likhet med meg, er det kanskje en av situasjonene som stikker litt dypere. En du kjenner ekstra godt på.  Hvor mange ganger har du ikke hatt lyst til å reise deg på bussen og skrike til bøllene på bakerste benk, som kaster ølkorker??

Vi gjør det ikke. Sånt skjer bare på film.

Ikke denne filmen.

 

 

Tentakler for EKKELhet  7 / 8