Ekkelt introduserer (den uforlignelige) Ghostwatch (1992) på Kampen filmklubb.
Takk til Kampen filmklubb som ga meg muligheten til å introdusere en film som har en spesiell plass i mitt ekkelt hjerte.
Dette er mer eller mindre introduksjonen jeg holdt i skrivende form;
Først en kjapp presentasjon av meg selv, ekkelt-bloggen, tentakkel-systemet og hvor lenge jeg (ifølge morra mi) har holdt på med dette tullet.
Jeg skulle prøve å snakke om Ghostwatch, uten å hype eller røpe for mye. Jeg har en tendens til å bli litt gira hvis det er noe jeg liker eller synes andre burde se.
Se på dette coveret da? …… Boooring.
Det ser jo ganske intetsigende ut. Litt kjedelig også? Ganske ufarlig. Ser i hvert fall ikke så skummelt ut, men det er kanskje her overraskelsen ligger med denne filmen.
På spørsmålet mitt om mange hadde sett filmen før rakk kun 4 stykker opp hånda, og det både overrasket og fyrte meg opp ytterligere.
Så det er fortsatt mulig å vise filmfolk noe de ikke har sett! Fett!
Mitt første møte med Ghostwatch var i et skrekkblad tidlig 2000-tallet og der lå filmen i en kåring over: “Most terrifying movie moments of all time”.
Der fant jeg også for første gang filmer som Threads (1984) som etter min mening er en av de mest ubehagelige, realistiske dommedagsfilmene som er laget og som ødela meg for alltid. Den brune, store, gjenknyttede sekken som plutselig ruller rundt og skriker fra Audition (1999) var med, og kyllingdama fra Freaks (1932). En veldig variert, fin liste.
Men ja, her var altså Ghostwatch med og øyeblikket de refererte til, var skrekkelige små glimt av en viss “Mr. Pipes”.
På det bitte lille bildet i bladet så jeg ikke noe spesielt. Det så ut som et jenterom med rosa gardiner, men ingenting slo meg som åpenbart ”terrifying”.
Jeg ble ekstremt nysgjerrig.
Jeg hadde aldri hørt om filmen før og skjønte heller ikke hvem denne Mr. Pipes var. – og hvorfor han var så jæskla skummel(!)
Jeg begynte å grave. Vi hadde ikke PC hjemme, så jeg måtte vente til jeg fikk låne tilgang av en venn, men fikk maks betaling da jeg ikke bare fant filmen, men så at den hadde en utrolig facsinerende bakhistorie.
Ghostwatch var en sånn film som tente alle pluggene i meg.
For oss som alltid er på jakt etter det lille ekstra i skrekkfilm, var dette reine julaften. Bare det at den var bannlyst fra å bli vist i reprise, var bensin på bålet for en skrekkfilm-frik som meg.
Og det gjorde det ikke mindre interessant med avisoverskrifter som:
«Viewers Blast BBC ‘Sick’ Ghost Hoax» eller “This TV Programme Killed Our Dear Son”
Men hva var det egentlig som skjedde? Og hva handler denne filmen om?
Ghostwatch var egentlig skrevet som en serie på seks episoder, men ble skrumpet sammen til kun siste episode på 90 minutter i spilletid.
På Halloween 1992 bestemte BBC seg for å lage et fiksjonsdrama av denne siste episoden, som skulle være en livesending av et hjemsøkt hus i England. Det skulle forkles som en direkte visning av ekte mennesker og ekte hendelser.
De annonserte riktignok på starten at det var iscenesatt, men folk som tunet seg inn på kanalen litt senere fikk ikke med seg dette og trodde det var ekte!
Og omtrent rundt her begynner det å bli litt hårete …
Så, det er Halloween kveld og i den anledning har BBC en spesialsending der de sender ut noen reportere og et kamerateam til Englands angivelig mest hjemsøkte hus, der en sliten alenemor bor med sine to døtre.
De opplever skremmende paranormale ting i huset og den yngste datteren har gitt ånden et navn, og her kommer Mr. Pipes inn.
Vi som seere skal få være med å se om det skjer noe mystisk i løpet av natten, siden det er kamera og diverse “måleinstrumenter” for paranormal aktivitet i alle rom.
Filmen ble spilt inn flere måneder i forveien, men ble forkledd som en direktesending og mange gikk fem på.
Noe som gjorde det enda mer effektivt på godt og vondt, er at de brukte etablerte respekterte programledere som Michael Parkinson og Sarah Greene (som hadde jobbet mye i Barne-Tv) for å gjøre det enda mer troverdig. Litt som at Dan Børge og Eli Rygg skulle ha gjort det samme i Norge.
Poenget er; Seerne trodde det var trygt.
En ting skaperne gjorde var å rote med hodene til folk. Få de til å tvile på egen dømmekraft. De satte inn subtile ting i scenene, som de senere fjernet når folk ringte inn og ville se opptakene på nytt. Publikum så skremmende ting som aldri blir kommentert av programlederne, selv om det var helt tydelig at noe ikke stemte.
Og akkurat som skrekkbladet mitt antydet, kan jeg bekrefte at «Glimpse of Mr Pipes»er driiitskummelt!
Det geniale ligger i ordet: Glimt. Du får bare se glimt. Hjernen gjør resten.
Det er også viktig å huske på at dette er i en tid før du kunne strekke deg etter smartphonen din og gå på sosiale medier for å sjekke om det var ekte. Dette er 1992 for pokker!
Det som etter min mening fungerer så bra i Ghostwatch er tida de bruker på å bygge opp historien rundt familien og det hjemsøkte huset fra flere vinkler. Avis-utklipp, opptak de har gjort selv, bilder, historier fra naboer, -også det at de ikke blir trodd og hvordan de har preget dem.
Jeg synes også det er utrolig kult at de har gått for et helt vanlig rekkehus istedenfor for eksempel et stort, gotisk slott med flaggermus og spindelvev som står øde i en mørk skog.
I dette huset ser det ut som det bor folk! Det er naturlig rotete. Heller ikke så fint.
Og de som bor der virker oppriktig redde. Da blir jeg redd også!
Ghostwatch tar utgangspunkt i den enkle, fundamentale redselen som bor i oss alle; å ikke være trygg i eget hjem. Det er relaterbart for de fleste mennesker og det er derfor det funker så bra!
Det blir også enda mer skummelt av at Michael Parkinson («Dan Børge») hele tiden tuller og prater det bort, når ting begynner å bli ubehagelig.
«Look, We dont want to give anybody sleepless nights»
Sendingen gikk mildt sagt over all forventning og mange hundre seere trodde det de så var ekte og det ble full panikk.
Det haglet med telefoner og kanalen fikk massiv kritikk og ble beskyldt for å misbruke tilliten som folket hadde til velkjente, pålitelige TV-fjes.
Folk var sinte, hysteriske, redde og flaue over å ha blitt lurt og Ghostwatch ble dysset ned og hysjet ned og lagt under lås og slå i mange år før “fansen” fikk heiet den fram igjen fra mørket 10 år senere.
Den ble utgitt på DVD og VHS på 10-årsdagen sin i 2002, som jeg selvfølgelig bestilte umiddelbart.
Den ble også gitt ut på Blu-ray i 2022 i forbindelse med sitt 30 års jubileum. Også har det kommet et par dokumentarer på siden bla “Ghostwatch: Behind the Curtains” (2012) og “Do you believe in Ghosts?” på Blu-ray utgivelsen for de som vil se enda mer.
Det morsomme var at jeg møtte en dokumentarist fra England på Ramaskrik skrekkfilm-festival i år, som heter Sarah Appelton (høres ut som fiktivt navn, men hun heter faktisk det)
Hun elsker Ghostwatch og found-footage generelt. Hun har skrevet bookleten som ligger i Ghostwatch-blu-rayen og vi snakket en del om den.
Hun var på festivalen for å promotere og vise dokumentaren sin «Full Moon Rising:The Charles Band Story”
Selv om hun var for ung til å huske det, siden hun faktisk er født på julaften i 1992, kunne både hun og mannen bekrefte de ville tilstandene som oppsto i England etter sendingen av Ghostwatch.
Jeg har sett filmen mange ganger og det som er gøy med Ghostwach er at hver gang jeg tar et gjensyn så oppdager jeg nye ting. Dette ble en av de filmene jeg ble manisk opptatt av å vise rundt og derfor synes jeg det var så gøy og passende å få innlede den på Kampen filmklubb.
Jeg synes det er en ekkel film.
Den har mange creepy, uventede øyeblikk og mange uhyggelige lyder. Det rå, autentiske uttrykket gjør den.. utrygg. Og dette var det også lagt stor vekt på når den ble laget. At det skulle føles ekte.
Om den har tålt tidens tann det må dere få lov å avgjøre selv, men jeg synes den er unik i sin sjanger. Det er mye på grunn av mystikken rundt, bakhistorien og ettervirkningen, som gjør at filmen får litt sånn ekstra It-faktor.
Jeg vil sammenligne med andre hoax fenomener som har satt sine avtrykk: Orson Welles radio-drama fra 1938 “The War of the Worlds” eller i nyere tid “The Blair Wich Project» som begge har til felles å skremme vettet av folk, som trodde det de hørte og så var ekte.
Så, for å få den beste opplevelsen av Ghostwatch vil jeg at du prøver å leve deg inn i dette: Du er en brite i 1992, som aner fred og ingen fare. Du har akkurat skrudd over på kanalen og skal slappe av litt foran TV-en med en direktesendt Halloween-spesial sending fra BBC studio.
“I belive it. When I see it. On TV”
-unknown
Fun facts:
-Ghostwach var ikke inspirert av noen annen fiksjon.
-Søstrene i filmen er ekte søsken.
-Når de filmet i huset var det hetebølge. De dekket til alle vinduer og huset ble som en badstu.
Skuespillerne måtte fake at det var huskaldt.
-Sara Greene og Mike «Smithy» Smith som spiller mann og kone i filmen, er også mann og kone i virkeligheten
-Alt som ser ut som tekniske feil og “tabber” i filmen er nøye planlagt, for å holde det så autentisk som mulig..
-Regissøren av Paranormal Activity innrømmer å være inspirert av Ghostwatch.
-De filmet først i hjemsøkt-huset og så BBC-studioet først 5-6 uker etter og hadde utfordringer med å synke det sammen så det skulle føles naturlig. (resultatet er imponerende)
-Den ekleste filmen Sarah Appelton har sett er Lake Mungo (2008)
-Crewet ante ingenting om hva slags reaksjoner og media-kjør som skulle komme etter sending. De trodde det hadde vært en kjempe-suksess.
Det preget dog mange av dem i etterkant.



























