Honey (2026)

«Det finnes mennesker rundt oss som søker enkle måter å tjene penger på og tyr til overtro. Disse menneskene som ignorerer gud og rir på det okkulte med blind tro, mister tilslutt familiene sine og samfunnet rundt seg. Selv i denne tiden med vitenskapelige gjennombrudd, finnes det mørke mennesker rundt oss som vi ikke vet om.

Dette er historien om en slik mørk mann».

– Honey (2026)

Jeg skal innrømme at det går litt tid mellom hver gang jeg ser en Indisk skrekkfilm, men dette må da dæven døtte sykkelstøtte være noe av det bedre jeg har sett på lenge.

Satte meg ned med moderate forventninger siden jeg egentlig synes coveret så ganske teit ut og litt sånn Oohoo se så skummel jeg er typ. Såvidt opp mot 4 på IMDB hjalp heller ikke på entusiasmen. Men, jeg kan fortelle deg at bare ti minutter inn i filmen var jeg solgt. (og den 3,9 på IMDB er bare å drite i)

Jeg ble bergtatt av en dyp foruroligende stemning og et skrekkinnjagende soundtrack som setter i gang filmens nerve ganske umiddelbart.

Litt om handlingen.

Anand er en mann på randen. Han har mistet jobben, blir fryst ut av kollegaer og takler familielivet dårlig. Han tyr til en okkult gruppe for å snu om på situasjonen. Det loves rikdom og alt man ellers kan drømme om, men prisen er høy. Noe må ofres.

Det er mulig dette høres både klassisk og klisjefylt ut, men tro meg. Honey er alt annet.

Filmen starter med en slags seanse. En uforståelig, mektig ondskap tilkalles i fjellene. Men hva gjør den? Hvor kommer den fra? Og hvorfor går disse menneskene så langt for denne guden?

Etter litt trøbbel med huseieren og nabolaget generelt tar Anand med kona og datteren på 11 år og flytter ut til et stort hus sammen med noen andre fra kulten. De skal bo der til han får samlet formuen sin, som skal gi de et bedre liv. Det er sparsomt med informasjon, annet enn at det er datteren som er nøkkelen til rikdom. Spesielt fordi hun ikke har fått mensen..(!)

Moren er utilpass. Urolig og redd. Hvem er de underlige menneskene som bor i huset? Det hele virker besynderlig galt og verre skal det bli. Mye verre. Ja, det skal faktisk gå helt av hengslene.

Det er fascinerende å se en film som klarer å formidle en så tjukk uhygge kun ved å bruke tilsynelatende dagligdagse og til og med barnlige elementer. De blir vridd i en pervers og makaber retning og gir oss en helt ny grufull versjon av ting vi trodde vi kjente.

Filmen spiller på vår trygghetsfølelse og holder oss i mørket om hva som faktisk skjer og skal skje.

Datteren må ta del i absurde og skremmende ritualer som må følges slavisk. Hun blir separert fra moren i flere døgn. De får ikke forlate huset og får en egen doktor som besøker de regelmessig. (Rosemarys Baby much?)

Det er en klam stemning i huset. Ondskapen sniker seg rundt hushjørnene. Hverdagen blir etter hvert et manipulerende, absurd fengsel styrt med jernhånd av faren og klanen rundt han som er havnet i en tilsynelatende altoppslukende vrangforestilling.

… Eller finnes virkelig denne guden og bare de er tålmodige nok og gjør som de blir fortalt, så kommer belønningen?

Dette er en skrekkfilm for et ”modent” publikum som også flere anmeldere bemerker. Den spiller ikke på visuelle  spesialeffekter eller jump-scares. Heller ikke tåkebelagte kirkegårder eller babyer med forvrengt stemme og kullsorte øyne.

Når det er sagt så er Honey en ganske så forstyrrende liten sak, om så muligens mest på det psykologiske plan. Vi lister oss på tøfler inn i en helt ny dimensjon av ondskap og svik.

Naveen Chandra spiller Amand, et skremmende skall av et menneske, som til tider virker på grensen til utenomjordisk i sin oppførsel og karakter. En familiefar som er i ferd med å fullstendig avkoble seg fra virkeligheten. En motor som fortsetter å dure og gå uten bensin. Han blir totalt besatt av å fullføre det obskure rituale for å oppnå rikdom og makt, om han så må stoppe utviklingen til sin datter med falske hormoner.

Skuespillet er levende og realistisk. Alle leverer over gjennomsnittet gode prestasjoner, men spesielt moren og datteren er fenomenale. Både in good times og når ting er absolutt helt drit bånn i bøtta og man må spise morkaka til en katt …(!)

Jeg beundrer og applauderer tålmodigheten filmen har til å dvele mellom to kapitler, men du må ikke misforstå. Selv om filmen tar det rolig og så holder den deg konstant i en knirkende skrustikke

Honey er en annerledes historie om ondskap. Den som finnes i nære relasjoner. Den typen som utnytter seg av et barn som ikke vet bedre og ser opp til deg, eller manipulerer en kjæreste som vil gjøre alt for å fortjene din kjærlighet og trygghet. Dette er også en film om å ty til det overnaturlige og utrolige for å overleve gjennom ekstreme påkjenninger som trauma, overgrep, vold, utnyttelse. Det er godt mulig det er noe samfunnskritisk her også, men det som er så fint er at regissøren Karina Kumar ikke pusher det på oss.  Det er gjort stødig og selvsikkert, men aldri insisterende. Vi får lov å oppleve det. Ikke bli matet med det.

Hele filmen oser av genuin ekkel stemning. Aldri har vel det å geipe vært mer redselsfullt å bevitne og la meg bare si det sånn at du kommer nok aldri til å se på kattunger på samme måte igjen. Likevel er nok det ekleste å se den den sakte men sikre demontering av et menneskeverd.

Honey kan nok være en provoserende film for mange og gjenspeiler på mange måter flere globale samfunnsproblemer. Og ikke minst foregår det akkurat nå, i vårt eget lille land en glovarm debatt og rettsak som føles merkelig relevant.

Honey er en film som klistrer seg til fast på netthinnen som et silkesjal over fersk honning. Denne filmen er en glødende mørk reise inn menneskers mest desperate avkroker. Misbruk, makt, manipulering og overtro. Og hva noen mennesker faktisk er villig til å tro og tilbe, bare de er fortvilet nok. Det psykologiske og sentimentale om hverandre gjør dette til en uforglemmelig opplevelse innen sjangeren og skrekken blir tatt til et helt nytt nivå som skyldes et helt fantastisk mektig og marerittaktig soundtrack.

Deam..Nå fikk jeg lyst på Chicken Korma.

Tentakler for EKKELhet 5/8