«London Growling»

Tilbake på jobb og spørsmålene hagler i kjent stil etter ferien;

”Jasså? hardt å være tilbake? Hva gjorde du i ferien da? Hatt det fint ? Fortell da! Har du vært ute og reist? ”

Grunnen til at jeg har avventet litt med å svare (folk flest) at jeg har vært i London, er litt fordi jeg føler jeg ikke har kunnet gi et helt… hva skal man kalle det.. ”tilfredsstillende” svar.

De jeg fortalte det til, lyste opp som julekvelden;

”Åhhh London er sååå kult. Likte du det?”

 Akkurat den er ganske enkel; Jeg digga London!

 ”Var du på Madame Tussaud? Så du Big Ben? London Bridge? Spiste dere Shepherds Pie? Var dere ved Buckingham Palace? Shopping? ”

Svaret er nei, nei, vet ikke, nesten, nei, hakke råd.

Hvis du derimot hadde spurt om jeg klatra på den nøyaktig samme vinduskarmen som hovedpersonen gjør i An American Werewolf in London (1981), og titta inn vinduet der, så kunne jeg svart ivrig og uten fnugg av tvil.

«An American Werewolf in London (1981)»

Eller om vi for eksempel fant igjen det hjemsøkte huset i filmen (jeg elsker) The Haunting of Julia aka Full Circle (1977), som sannsynligvis er en av de skumleste haunted-house filmene som er laget.

Ikke at det var så forfallent og spøkelsesaktig som i filmen, siden det meste av nabolaget var totalrenovert og var blitt et polert, kritthvitt, rådyrt snobbe strøk, men jo, Nr 3, jeg var akkurat der! Sto foran inngangsporten, akkurat som hun gjør i filmen, når hun kjøper huset og skal begynne et nytt liv etter skilsmissen og datterens død.

«The Haunting of Julia (1977)»

Poenget mitt er at min ferie til London ikke helt var av den klassiske typen. Vi var selvfølgelig på restauranter og sånn som normale folk, men det meste av tiden gikk til å oppsøke film-locations og støvete bruktbutikker.

Og ikke på en sånn hipster-måte. Gud nei! Vi er genuine nerder som faktisk liker dette på ordentlig.

Nevneverdig av slike steder er en skikkelig god, gammal original vi hadde lest om som het Umit & Son

«Dedicated to keeping the magic of film alive. Specialising in Super 8mm, 16mm formats and VHS, the shop is a treasure trove for enthusiasts, offering vintage projectors, reels, and everything a cinephile could need to celebrate the art of analog film»

Selv om vi hadde totalt noja for å velte noen av hans meter høye filmrull eller VHS tårn, hadde vi en utrolig kul og fascinerende opplevelse av å besøke hans proppfulle, trange, tidsreise av en liten film-sjappe.

Han hadde til og med en liten kinosal gjemt bakerst i butikken, hvor man kan booke private visninger for ca 10-14 personer og se for eksempel The Hills Have Eyes (1977) på 16mm med gode venner og godkjent medbrakt. Jeg antar det er her penga kommer inn og gjør det mulig å drive sjappa året rundt, siden det med 16 mm filmruller, VHS og sære gamle tegneserier muligens kan bli for smalt for de fleste og kun sporadisk lønnsomt.

Min familie og venner ventet spent på lekre, danderte snapper og freshe instagram-vennlige bilder fra ferien, men jeg synes ikke det var så lett;

Hvordan skulle jeg få undergangen i A Clockwork Orange (1971) til å ikke se ut som noe annet enn en nedpissa, skitten, forsøpla undergang?

«A Clocwork orange (1971)»

«Just siiiinging in the raiiiin«

«What is so stinkyyyy …. ?»  (kanskje de søppelposene der som inneholdt gudvethva?)

Jeg personlig har sjeldent sett noe så vakkert, men jeg synes det like vanskelig å elegant fremstille skjønnheten digitalt til mine nærmeste, i at kveldssola skinte dust på noen slitte gravstøtter som sto  taust i det høye ugresset på en eldgammel kirkegård brukt i filmen The Omen (1976)

Holland Park var litt lettere og forsvare i sosiale medier, med nydelige blomster, koselige turstier og dyre, men eksklusive spisesteder.

Som mitt følge sa,

”Det må være den fineste doen jeg noen gang har vært på”

Innredningen, maten og ølen på Belvedere restaurant som lå i hjertet av parken var utsøkt. Manne-toalettet hadde bekledd veggene med toppløse damer, (”fineste doen jeg har vært på…”) men likevel var vi mest interessert i å finne ut at om vi faktisk satt i det samme lokale der to av hovedrollene i filmen The Haunting of Julia spiser lunsj.

Det viste seg at vi satt vegg i vegg og den drivhus-lignende kaféen fra filmen var blitt gjort om til et slags bryllups-lokale, dog både lysekronene og to av statuene som er med i filmen fortsatt var der og sånt er jo gøy i og med at filmet faktisk ble skutt i 1977.

Apropos statuer fant vi enda en omtrent midt i parken fra samme film.

Selveste Lord Holland satt på tronen sin med masse måker som dreit på hodet hans. Hva denne fyren gjorde eller sa, som fortjente en statue aner jeg ikke, men parken er oppkalt etter han.

Vårt London eventyr gikk videre. Den tredje dagen viet vi en hel ettermiddag til Stanley Kubrick arkivet.

Jeg valgte å fordype meg i to selvfølgeligheter for min del; The Shining (1980) og 2001 En Romodysse (1968)

En morsom og litt annerledes opplevelse.

Et lass med esker og mapper ble båret inn på rommet vi satt, som under enhver tid måtte holde stabilt 18 grader, for å ikke ødelegge dokumentene.

Det føltes litt som å jobbe som privatdetektiv i en mordsak. Vi fikk utdelt lateks hansker og så kunne vi bla forsiktig i gamle, porøse, håndskrevne skatter. På mange måter var det som å lese i en gammel, avslørende dagbok og få muligheten til å kikke bak forhenget og utenfor rammene på både filmene og menneskene rundt de. Opphavet, utviklingen, intrigene, det uforutsette og ikke minst resultatet og mottakelsen.

For eksempel flere Brev fra Shelley Duvall til Kubrick før innspilling av Ondskapens Hotell om forventinger og forslag til kostymer. Jeg kunne også bla i en drøss polaroid bilder tatt under innspilling. Jeg fikk tilgang til Kubricks egne notater gjennom boka ”The Shining” av Stephen King og mye mer.

Høydepunktet ble naturlig nok å bla igjennom de gule sidene av det faktiske ”manuset” til Jack.

På ingen måte så hissig som Duvall panisk blar seg gjennom sidene,- hvis noe hadde blitt krøllete eller gud forby, revnet, hadde vi sannsynligvis blitt hivi ut og skutt på åpen gate av fansen.

Skulle gjerne vist dere noen bildebeviser, men det var selvfølgelig strengt forbudt.

Vi var også innom Bloodsports Bar som ligger en to minutters gåtur fra Tube-stoppet Covent Garden;  «Live sports. Cult Horror. 30 screens. This is your late-night hangout where match-day madness meet horror and the drinks never stop flowing»     

Okey, greit, Selv om det på ingen måte var en overraskelse, siden det helt åpenbart ligger i navnet og beskrivelsen, synes jeg det var en underlig opplevelse å komme til et sted som blandet to så vidt forskjellige verdener, men her også får jeg følelsen av at det er et par økonomiske aspekter med i bilde. For all del det er et veldig kult sted og jeg oppfordrer alle skrekk-folk og ta turen innom Bloodsports Bar og se, men det virket som gutta bak kassa virket direkte forfjamset når vi kom for å ta en øl og se horror isteden for fotball.

«You guys! Do we have any movies back there??» 

Tilslutt klarte de å hoste opp «kultfilmen» Smile 2  …(!) heh…

Etter en hard dag med mye tråkking og bussing, var det så vidt vi sløyfa The Omen lokasjonen, men jeg er ekstremt fornøyd med at vi tok avgjørelsen om å svinge innom noe som skulle vise seg å være den feteste kirkegården jeg noen gang har sett!

Som allerede nevnt, stemningen der satt seg bokstavelig talt helt inn i skjelettet.

Selv om vi i utgangspunktet oppsøkte stedet kun for å se kirken der Father Brennan bli spiddet av en jernstang som detter fra kirkens tak, fikk vi enormt mye mer gratis;

Alleen med trær der han løper mot kirken var tilnærmet identisk som i filmen og benken han sitter på ved kanalen og venter på Thorne var også der.

If you know, you know…

En «morsom» hendelse er at det løp rundt en schæfer på kirkegården. Plutselig kom den bort til meg, ganske så ubehagelig nærme (vi snakker fysisk kontakt) og begynte å knurre og sikle.

Der og da ble jeg faktisk ganske urolig og sto stille som en saltstøtte, siden eieren også virket et smule stresset. ”Den pleier da aldri å oppføre seg sånn”

Det var først senere det gikk opp for meg for et fantastisk krydder, det tilførte hele opplevelsen av Omen-pakka. Og ikke minst er det en god historie som vitner kan bekrefte.

Skal du noen gang til London for å nerde rundt på film-lokasjoner, så anbefaler jeg en tur til denne kirkegården. (Haha, dette skulle mamma lest. Nå anbefaler hun hæren-fløtte-meg kirkegårder!)

Jajaja, og selvfølgelig;