Desert Fiends (2025)

Av Fru ekkel, 17. juni 2025

Jeg liker å anbefale bra filmer.

Noen filmer er så godt gjennomført at jeg kan snakke om dem i timesvis.

Det kan være et originalt manus, engasjerende handling, gjennomført god klipping, plettfri timing eller fantastiske bilder.

I noen tilfeller blir jeg hjemsøkt av et uforglemmelig soundtrack eller en stemning som snirkler seg inn i inn i de mest nyanserte krokene av hjernen min.

Noen filmer ser jeg og tenker wow! Jeg vet tid er dyrbart, men dette må du faktisk putte inn i kalenderen!

Innimellom kommer det filmer som simpelthen er så bra, at de bare må få litt ekstra oppmerksomhet og anerkjennelse av oss. Disse mesterverkene kan forandre filmhistorien, farge våre klisjefylte liv og sette et fotavtrykk i vår film-sjel.

Men…, la oss nå være ærlig;

Noen ganger finnes det ikke noe bedre enn å dele opplevelsen av filmer som enten er så makaløst, idiotisk dårlige eller bare så fascinerende skrudde, at du lurer på hva i kukburet folka som står bak produksjonen har røyka til frokost.

Når jeg nå sitter her og ser den fjerde penisen bli fanget av en såkalt ”kuk-lasso” for så å bli brutalt revet av en mann og senere spist(selvfølgelig), så tenker jeg at jeg kanskje burde legge fra meg at det finnes en dypere mening bak alt som skjer.

«kukkhue»

At jeg kanskje ikke alltid behøver å lete etter metaforer i film og heller bare sette meg på fanget til nissen og ta den gaven jeg får.

I dette tilfelle er det filmen Desert Fiends (2025)

Det å prøve å forklare handlingen i DF er litt det samme som å prøve å finne lugaren din på Kiel ferja når du er full og på feil dekk, men her skal jeg prøve litt nøkternt.

Litt om handlingen.

En gjeng semi-voksne drar ut i ørkenen med seks billetter til en musikkfestival som skal arrangeres der.I den samme ørkenen, har det over årene blitt borte en hel del mennesker under mystiske omstendigheter.

Ja, du hørte det ikke sant?

Dette er en skamløs blanding av Texas-Chain, Hills Have Eyes og Wolf Creek, men på ingen som helst måte er noen av disse filmene spesielt truet med å bli knuffa av pallen.

Noe lugubert skjer i ørkenen. En forskrudd, deformert familie herjer rundt og dreper alt de kommer over på grusomme, perverse måter. Samtidig settes det opp en populær(?) festival i samme område.

The shit is gonna hit.

På en filmkveld for noen år siden hørte jeg noen bruke begrepet ”whathefuckey”

Det brukes om filmer som enten er så upassende, usammenhengende eller bare borti tåka merkelige, at man ofte sitter og klør seg i hue eller måper vantro allerede etter fem minutter. Skulle man illustrert uttrykket i et leksikon, så hadde coveret til Desert Fiends vært passende ved siden av.

Denne filmen byr på det meste en skrekk-b-komedie skal; Totalt absurde dialoger, et spetakkel av et karaktergalleri, full frontal grafisk vold, rumpehumor, penis-lemlesting og alt annet vi later som ikke er gøy.

Effektene er koselig cheezy og slett ikke verst laget, med tanke på at resten av filmen ser ganske ”hjemmesnekra” ut.

En ting er når filmer bare er dårlige. Sånn kjedelige dårlige. Flate og forutsigbare, irriterende moralske eller bare laget for profitt.

Det D.F vinner på, er at den holder på den samme bisarre stilen gjennom hele sulamitten. Hvor enn snodig og uforståelig det blir, er den trofast mot sitt eget konsept og ide.

Regissøren Shawn C. Phillips har på en finurlig måte klart å skape en slags kvalmende sjarme og kjemi mellom skuespillerne og det siger på en rar måte ut av skjermen.

Det er også en fascinerende humor i filmen som virker å både være så over-intelligent at den går over mitt hode og helt borti tåka usaklig samtidig.

Her er for eksempel et utdrag fra en samtale fra filmen:

Scott: «Oh, by the way, Leo. I almost completely forgot. Stupid me! Uh, I’m gonna need to borrow your bedroom tonight, I think, because on my last sleepover, I accidentally broke your daughter’s bed and her back»

Leo: «You might be kissing her now, but who do you think taught her how?»

Det meste er bare dustete, men herregud ikke vær så prippen a?

Selv om filmen aldri blir direkte kjedelig og mye er fornøyelig, er den minst 20 minutter for lang.

Det blir også litt slitsomt at filmen hele tiden eskalerer med nye (gale) karakterer og steder på en måte som ville gjort selv en sjømann sjøsjuk

Til slutt sitter man igjen med følelsen av å bare ha sett masse enkeltstående scener som er klipt og limt sammen, som et pepperkakehus laget av en tre-åring..

D.F er ikke en spesielt bra film, men hvis du er i riktig humør (og ikke klinkanes edru) så er den absolutt underholdene på sin måte og jeg tror ingen, og jeg mener ingen i denne produksjonen sikta etter Oscar for noe som helst. Det må isåfall ha vært på «Best Worst» utdelingen.

Hva vet vi? Kanskje dette er et lidenskapelig og oppriktig etterlengtet prosjekt for den tidligere You-Tuberen Shawn? Man må i hvert fall beundre å få gjennomført denne galskapen, og folk som meg, sitter faktisk og ser på.

Liker jeg denne filmen? lurer du kanskje på, og det gjør faktisk jeg også, ennå det er to uker siden jeg så den. Jeg antar det er litt som kokos. Hvis det ikke blandes riktig eller du er i humør, så er det katastrofalt.

Jeg vil konkludere med å si noe så tvetydig som at jeg er glad jeg så den, men kommer aldri til å se den igjen.

Her er noen påskeegg helt til slutt;

Flere referanser til Fredag den 13.

Eileen Dietz som har trynet til selveste Pazuzu i Exorcisten. Hun er med. Klarer du å kjenne henne igjen uten jævel-sminken da tro?

Oscar nominerte (ikke for denne) Eric Roberts spiller en komisk parodi på en rølpekopp som er litt vel ”Se på meg hvor hillbilly, innavl gæærn jeg er, og forresten ta snarveien ikke hovedveien»

Regissøren selv spiller i filmen og har gjennomgått et enormt vekttap. Noen som gjør at jeg stusser på om han faktisk også har tatt seg råd til en ansiktsløfting, siden ansiktet hans ser litt ”Cher” (the late days) ut.