The Rule of Jenny Penn (2024)

Vi blir eldre

Puppa sægger, å tisse på kommando kan du bare glemme, teknologien går forbi deg og unga synes du er døll. Plutselig en dag står du og holder mobilen en meter fra fleisen for å klare å lese meldingen (som forsvinner etter 10 sekunder) og ”Hæ? Hva sa du?” Hva var det han het igjen? og hvor parkerte jeg bilen egentlig?

Nå skal det sies at noen av aspektene ved å bli eldre ikke er så verst; Verdifulle erfaringer, bedre sex, bedre selvfølelse, mer givende samtaler, å si nei takk til ting du ikke vil (selv om jeg ikke er kommet helt dit ennå), leiligheter hvor du slipper å dele kjøkken og bad med 5 andre, og færre, men nærere venner.

Og er ikke egentlig ordet gammal, som mye annet, veldig relativt?

Noen synes det å bli tretti år er HØNNgammalt og at livet omtrent er over, mens andre aldri har følt seg mer barnslige og lekne enn som åtti-åringer.

I denne filmen følger vi en gruppe mennesker i båsen, 60-90 år som av forskjellige grunner har havnet på et eldrehjem. For mange av de, er dette endestasjonen.

Litt om handlingen. 

En tidligere dommer havner på et pleiehjem etter et kraftig slag. Han oppdager at en av de mannlige pasientene oppfører seg skremmende og terroriserer de forsvarsløse innlagte med psykisk og fysisk vold.

Hvorfor er det sånn at disse eldrehjemmene, i likhet med T-bane stasjoner og alle konfirmasjonslokalene jeg har vært i, er så fordømt ukoselige?

Samme hvor mye regnbuer som er malt på veggene av barn, metallic mosaikkfliser som er limt opp og falske, støvete blomster dandert opp i billige potter, så er det en følelse av noe …stusselig, upersonlig og et fravær av varme?

Det motsatte av hjemmekoselig!

Det er en stor faktor til at The Rule of Jenny Penn funker så bra. Nettopp fordi filmens hovedhandling er satt i denne trauste, kommunale, sjelløse settingen, uten noen form for inspirasjon til videre utvikling.

The Rule of Jenny Penn setter tonen raskt og ganske raskt kjenner man på en følelse av dysterhet og usikkerhet. Tenk deg, ditt liv i noen andres hender. Hvor lenge skal jeg bli her? Kommer det noen og besøker meg? Får jeg noengang se mitt gamle hjem igjen?

Lukten av forfall sitter i veggene, noen skriker i det fjerne og man kan innimellom få følelsen av å være totalt kappet av fra den ”virkelige” vitale verden, og det som engang kaltes et liv.

Dommeren Stefan går raskt fra å sitte autoritær og høyt respektert på dommer tronen sin, til å sitte halvskeiv og siklende i en rullestol. Fengslet i sin egen kropp. Han har drypp rett som det er, svarte hull i hukommelsen, motorikken svikter og han er generelt ganske forvirret og ustø.

Kontrasten er stor når Stefan har sine glassklare øyeblikk og du husker at han egentlig er en svært intelligent og oppegående person. Noe av det ekleste i filmen er å se alvoret i situasjonen sakte, men sikkert sige innover han når han er ved sine fulle fem;

Jeg er støkk her! 

Men det er ikke alt, Situasjonen er i ferd men å gå fra drital til enda mer bedriten.

Som om ikke det drastiske miljøskifte og kroppens opprør er nok, blir han og de andre innlagte (mildt sagt) plaget systematisk og sadistisk av en annen pasient ved navn Dave.

Noe uhyggelig ligger i lufta sammen med stanken av fersk urin og desinfeksjonsmiddel. En eiendommelig følelse av frykt og angst dirrer i de blasse korridorene.

Om natten er det verst.

Dave og hånddukken hans Jenny Penn sniker seg rundt etter at sykepleierne har trukket seg tilbake. Han har fått fatt i et nøkkelkort som gjør at han fritt og når som helst kan låse seg inn overalt. – Og gjøre faenskap.

Vi introduseres for en underlig og skremmende duo. Dave og dukken gjør unevnelige ting med de andre pasientene, som delvis eller helt er paralysert, enten av frykt eller fysikk i sengene sine. Dukken er også merkelig levende i sitt tomme skall. Øynene er eklest.

De trues til å tilbe denne dukken;

”Now lick her asshole”

Det går opp for Stefan at denne hånddukken, livgitt av Dave, har en besynderlig makt over alle pasientene siden ingen tør å si fra til personalet. Uansett hvor drøye ting Dave og Jenny gjør med de innlagte, får det ingen konsekvenser.

Det å bli tvunget til å slikke rumpa på en dukke, er en ganske ydmykende ting i seg selv, men det å måtte ligge i elektrisk angst, natt etter natt og lytte intenst etter skritt utenfor døra, på et sted der du skal hvile, være trygg og lade den skrøpelige kroppen din til en ny dag, må sies å være utsøkt terror på høyt nivå.

Jeg blir, som alltid fasinert av enkle virkemidler og overrasket av hvor utrolig skummelt helt ”vanlig” ting kan være, bare du vinkler det ”riktig”. Filmen holder igjen på effekter og kjører heller et ganske primitiv, men effektivt katt og mus scenario rundt i de trauste omgivelsene på eldresenteret.

Det er også en Dario verdig bruk av farger og skygger.

Ex-dommeren Stefan er tidenes underdog; I en slagrammet fengsel av en kropp, hvor hjernen har bestemt seg for å bli kålrabistappe i tide og utide, må han finne en måte å stoppe ugangen til Gabe og Dukke-Lise , før det er for sent.

John Lithgow spiller en marerittaktig versjon av et menneske som virker å være helt kaldt og blankt på innsiden. En menneskedrakt tredd rundt en slags meningsløs ondskap.

Det tomme isblå blikket skjærer igjennom marg og bein, samtidig som øyenene virker å være to portaler til verdensrommet. Det hjelper også godt at Lighgow er svimlende mye høyere enn jeg husket. Mon tro om han (som Gunnar Hansen i Motorsagmassakeren) brukte platåsko eller buffalo-ish for å få høydeeffekten?  Han er minst et hode høyere enn alle de andre og får en sterk autoritet og et truende vesen, bare ved å ruve over og se hånlig ned på de fleste.

Dere som husker Lithgow fra Twilight Zone- The Movie vet at han kan spille intenst. Han gjør for eksempel der en superb tolkning av flyskrekk i episoden Nightmare at 20.000 feet.

En scene fra filmen blir også plagiert av Jim Carrey i Ace Ventura: When nature calls (1995) med den minneverdige replikken;

”There is something on the wing, some thing”

The Rule of Jenny Penn er en film med mange sterke stemninger både fra mennesker og i bilder. Gamlehjem-vinklinga funker også usedvanlig godt som skrekk element;

Disse menneskene sloss allerede for livet, skjøre og svake. Nå må de i tillegg bekjempe enda en trussel, som vil frarøve de deres siste verdighet. Og kanskje livet.

Man kan si hva man vil om å bli jaget av en øksemorder, men tenk deg skrekkscenarioet å være fanget i ditt eget paralyserte menneske-karosseri, når en psykopat når som helst kan invaderer deg og helle piss på deg mens du sover.

Filmen er rørende, rar, nydelig og avskyelig. Og hvis du lurte,- Ja, den er ekkel. På både en sånn Herregud hva vil det si å være i live måten og tiss, bæsj, promp greia. Pluss at den får deg til å tenke på de små, store tingene.

Jeg husker min bestefar ble lagt inn på et sånt senter. Det var ingenting galt med kroppen. Faktisk var han i tipp-topp form. Det var verre med hodet.

Jeg forsto ikke det da, siden jeg ikke hadde noe å sammenligne med, men bestefar var rimelig sinnssyk, i ordets rette forstand. Og han hadde vært det en stund.

Etter historier jeg har hørt, hadde han en høy stilling i militær-arkivet hvor han hadde ansvar for å huske hvor de forskjellige papirene var. Bestefar tok det seriøst. Han lærte seg sånne elleve-siffrede tallrekker på et par hundre dokumentmapper i hodet…. (!)

Nøyaktig hvor det bikka er vanskelig å si, men årene etter og i mammas barndom var det alt annet enn vanlig der hjemme.

Det var også en ganske sterk indikator på at noe var riv ruskanes når han den siste tiden på eldresenteret fortalte både meg og søsteren min, som besøkte han, at han så en dame med grønn, stor hatt i speilet. Vi fikk høre at dopapiret hadde ansikt og ville sitte i TV- stolen og på natta kom de rare mennene med drill og borra hull i puta hans og fylte på med mark …(!)

I det skittengrå sollyset som prøvde å skinne gjennom de smussete rutene på pleiehjemmet, gikk en utvilsom sannhet opp for meg en dag jeg var i 20-åra; Bestefar var snill, men faktisk komplett pling i bollen.

Jeg og sistern var vant til det, så det gikk ikke voldsomt inn på oss, men jeg har tenkt mye på dette i ettertid;

Hvor redd han må ha vært noen ganger. Ensom. Forvirret. Kapslet i sin egen absurde virkelighet.

Bestefar døde tidlig. Han var fortsatt i god fysisk form.

Noen av disse tankene kommer til meg når jeg ser Jenny Penn, men det er viktig å presisere at (i likhet med bestefar) er ikke filmen, eller virkeligheten for den saks skyld, uten humor.

Bestefar, Frank, pleide å legge en smørklatt i panna og spurte om jeg hadde huska smør i panna. Jeg skulle ønske jeg hadde ledd mer.

Denne filmen har også noen vidunderlige varme og også hysterisk morsomme øyeblikk. Også er den litt rar, og det liker jeg.

Regissør John Ashcroft sa at filmen handler om tyranni, også på de mest uventede steder.

Jeg sitter igjen med noen spørsmål mens rulleteksten går, men ingen som trenger svar umiddelbart. Kanskje aldri.

Tentakler for EKKELhet

4/8