Minner fra Ramaskrik skrekkfilmfestival 2022

Jeg vil påstå at det er like vanskelig å rangere filmene fra Ramaskrik 2022, som det er å prøve å ta tanntråd på en 5 åring(!)

Jeg satt meg ned og skulle prøve å lage en guide over filmene fra best til middels til meh, men her sitter jeg ennå, en måned etter festivalen og styrer med denne lista. Inntrykk, uttrykk, forventning, timing, dagsform (eller kanskje jeg heller sier kveldsform) soundtrack, stemning og øyeblikk- Alle disse tingene spiller inn og former en totalopplevelse, som jeg nå skal prøve å rangere.

Tilslutt måtte jeg bare bestemme meg for at NÅ må det deles,- og som en julekalender kan vi begynne å åpne «lukene».

Dette er ikke et akademisk innlegg fra en filmviter med mastergrad eller utdannelse i ryggen innen tema,- det er fortsatt bare jeg som skriver om film basert på egne opplevelser og følelser.

Det føles både rart og riktig og sette Skinamarink på toppen av Ramaskrik 2022 «pallen»

Ut ifra en samtale jeg hadde med to gutter etter filmen, som omtrent spytta kritikken ut i forakt, forsto jeg at Skinamarink er like sterkt mislikt som verdsatt.

Men er det ikke det som er gøy?

Dette er definitivt ikke en film for alle og ikke engang halvparten av alle, men uansett hvordan man vrir og vender på det kan man ikke komme unna at den er festivalens mest uforglemmelige, bisarre verk.

 Litt om handlingen

To barn våkner på natta og foreldrene er borte. Vi følger disse barna rundt i det mørklagte huset og det hele utvikler seg til et seigt, surrealistisk mareritt som spiller på alle sansene dine.

Skinamarink er en like sjelsettende opplevelse som traileren indikerer, men litt tyngre enn først antatt. Den krever både tålmodighet og oppvakthet. For mange vil nok filmen være en prøvelse bare i å prøve å se forbi kornene i VHS filteret, men for skrekkfilmfanatikere som føler de har sett det meste vil Skinamarink komme som en dristig julebonus du ikke forventet.

Regissøren lykkes med det som muligens var planen hans; Tynnslite ut nattsynet ditt, sette nervene i helspenn og fore hjernen vår med bittesmå myldrende mark mens whitenoise går kontinuerlig.

-Og innimellom forvrengte stemmer som ber oss komme upstairs…

Jeg skjønner ikke hva det skal handle om, tenker du kanskje. Ta det med ro, det blir verre; Du tvinges til å se inn i en mørk krok så lenge at til slutt kryper det ut egenproduserte skapninger og både huet og øya dine går fullstendig i grus.

Skinamarink spiller på vår fundamentale frykt for mørket. Og det å ikke ha kontroll på situasjonen. Og HYSJ ! Vær stille, så vi ikke vekker monsteret i senga!

Filmen skremmer vettet av meg med…ingenting. Aldri i mitt liv har jeg kjent på en så intens redsel bare av å se en uskyldig lekebil med øyne. Lydene i denne filmen er et sterkt om ikke altoppslukende virkemiddel.

Det tomme huset føles alt annet enn tomt. Til og med tegnefilmen som står på i stua, som gir det eneste lyset i huset og som skal være et trøstende, trygt element for barna, føles truende.

Skinamarink er en nostalgisk, men grusom reise gjennom et vidvåkent mareritt. Jeg elsker det merkelige, spesielt blandet med det groteske og psykologiske. Jeg var oppjaget, men fullstendig utslitt når filmen var ferdig.

Og ikke spør meg hva tittelen betyr, det eneste jeg har funnet er en barnesang som setter seg på hjernen som bæsj i kram snø.

Short n sweet om resten av Ramaskrik filmene forsøkt rangert etter min smak;

(hånskrevet programplan med ferdigtygd tyggis)

The harbinger En venninne må hjelpe en annen venninne som sliter med mareritt og ensomhet. Det viser seg å være smittsomt. Interessant vinkling og kanskje en metafor på hele pandemien. Rommer festivalens ekleste øyeblikk og mest ubehagelige stemning.

Fall To jenter klatrer opp i en radiomast som ruver 700 meter over bakken. Alt er fryd og dumdristighet helt til stigen detter ned.

Årets Guilty plesure som innfridde på alle punkter. Masse logiske brister, idiotiske ting som blir sagt, usannsynlige forhold og dustete forslag, men halleluja jeg elsker det!! Det var ikke en eneste håndflate som var tørr etter denne filmen og flere av oss hadde spaghettibein når vi gikk ut av salen.

Family dinner Årets overraskelse. Slow burner av en intens atmosfærisk thriller med mange plot-twister og masse pervers digg mat. Pass på å spise før du ser denne filmen for ellers komme du til å trenge smekke.

Holy shit Festivalens høydepunkt innen feel-good feel bad. Og ikke nok med det, den er tysk! Tenk deg at du er spiddet fast i en festival-do liggende opp-ned med hue i skåla. En håpløs situasjon blir enda mer drital og så makaber at det tipper over i det komiske, når denne stakkars mannen prøver å ”vikle seg ut” av møkka. Assossiasjoner til Saw og Geralds game. En banal, men kritisk situasjon du ikke kommer deg ut av uten å ofre noe. Gjerne kroppsdeler. Tikk-takk.

Crimes of the future David Cronenberg er tilbake og lik seg sjøl i dette futuristiske scenarioet hvor verden prøver å tilpasse seg en syntetisk tilværelse. Som vanlig når det gjelder Croners er det bare å forberede seg på en del underfundige eksperimenter og tabuer både psykisk og fysisk.

Piggy Sara blir mobbet for vekten av jentene og guttene i klassen. En dag går det for langt og hun får uventet ”hjelp” til å snu situasjonen.Piggy er tidvis vond å se på, men også tilfredsstillende. En av de filmene vi gleda oss mest til, og selv om vi ikke var skuffa ble den ”forbigått” av et par andre.

Deadstream Klarte å servere en tidsriktig haunted-house-found-footage film, som klarer å være både skummel og rasende morsom om hverandre.

Upurga Skogsskrekk fra Latvia. En kanotur nedover elva går forferdelig galt. Naturen brukes for alt den er verdt i denne filmen og jeg vil si det minner om en blanding av Blair wich, Gaia og det Okanda.

The hatching Søtt og grusomt fra Finland om å være tenåring under prestasjonspress fra foreldre. Den pastellrosa tilværelsen i familien blir satt på prøve når datteren i huset, Tinja finner et egg i skogen som hun tar med seg hjem og legger under puta. Kan det være et bittelite ballespark til Instagram ”Se så fint livet mitt er” trenden?

A wounded fawn En film jeg ennå sliter litt med å plassere. Jente møter gutt, gutt tar med jente på hytte, hyttetur blir rar. Jeg vet liksom ikke om jeg verken skjønte den eller likte den. Den har sine øyeblikk, men litt for mange brikker har ikke plass i puslespillet. Akkurat det kan være meninga. Også likte jeg den plutselig litt likevel…! Årets mest intense rulletekst og kred for den. Det kan faktisk være verdt hele filmen.

You lie, you die To par er fanget i et Escape-room lignende spill. Spillet er enkelt; Fortell sannheten og du kommer deg ut i live. Hva skjer når det begynner å dukke opp spørsmål knyttet til deres hemmeligheter for hverandre? Katamalansk er et språk som har 3 ord der andre har et. Når du først venner deg til det så kan du begynne å kose deg med filmens festligheter og krumspring.

The passenger En gruppe mennesker som er på biltur kjører på en dame som går midt i veien. I veikanten finner de noe som ligner en meteor og underlige utvekster. Det beste er definitivt dialogen i starten av denne filmen. Vi ble lovet Lovecraft inspirerte monstre, men jeg savna mer av både love og craft.

Handlingen lekker ut og er dessverre bare middels engasjerende, men filmen blir reddet av et par karakterer som det er lett å bli sjarmert av.

Kortfilmene Babyboom og kanskje spesielt Fanitullen utmerket seg i kategorien kortfilm.

Eneste jeg savna i år var en spenstig dokumentar, men sånne ting kan jo ikke tvinges fram. Kanskje Ramaskrik rett og slett skulle laget en Ramaskrik dokumentar til neste år ? Im just sayin.