Ekkelt deler kortfilm: La cabina (1972)

Neste ekle liste er rett rundt hjørnet folkens. Imens kan dere kose dere med denne uhyggelige og for så vidt tankevekkende kortfilmen!

Ha en ekkel helg!

2


En kjappis: Nightcrawler (2014)

nightcrawler-poster

En kategori som heter kjappis. Dette er raske, litt kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser, som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt:

Når man må betale 150 friggin spenn for en kinobillett, er det bra at det innimellom kommer filmer som er verdt hver eneste opptjente kronasje.

Nightcrawler er en sånn film. Dette er steike meg en av de mer givende kinodatene jeg har hatt på en stund.

Litt om handlingen.

Lou Bloom er desperat etter jobb. Han vil gjøre så og si hva som helst for å tjene litt gryn. Når han en kveld kjører forbi en bilulykke og ser et kamera team filme ulykken og selge det til den nyhetskanalen som betaler mest, begynner en ide og spire.

Jake Gyllenhaal gjør den ekleste rollen i hele sin karriere med denne American psyko-aktige, ”nothing too loose” figuren Lou.

esq-jake-xlg

Selv om Jake spiller en forholdsvis mørk rollefigur i Donnie Darko også, kan disse to ikke sammenlignes. Hvor han i Donnie spilte en trøblete tenåring med indre demoner, ligner han i Nightcrawler mer en slags uempatisk, iskald, perfeksjonist-psykopat, som gjerne (bokstavelig talt)går over lik for å oppnå sine mål. Lukter jeg også et snev av asbergers?

Når han ved en tilfeldighet oppdager at han har et ”naturtalent” i å filme ulykker og selge det til nyhetskanaler begynner kjedereaksjonen. Litt skryt fra Tv veteranen Nina, som kjøper hans første opptak til Tv, gjør at Lou nærmest blir besatt av å skaffe mer makabre opptak. Det virker på meg, at dette er første gang på lenge han har fått noen som helst form for annerkjennelse og følelsen av å mestre noe. Han vil naturlig nok ha mer.

images-6

Det utvikler seg et interessant samspill mellom Lou og Nina. Hun trenger han til å beholde seertallene for kanalen, det vil si, filme mest mulig sjokkerende ulykker og generelle voldstilfeller når det skjer, men ”betalingen” han ønsker er rimelig drøy.

Selv om hun føler en viss avsky og er sjokkert over hans manulipative måte å drive forretninger på, fasineres hun også. Vi som seere kan forstå hvorfor. De er et speilbilde av hverandre og driver mye av det samme spillet.

jake-gyllenhaal-rene-russo-nightcrawler

Nightcrawler foregår mest ute på veien om natten og det hører med endel venting på at ulykker skal skje. Dette høres kanskje kjedelig ut (og mulig noen synes det også) men jeg lever meg helt inn i det. Jeg spisser ørene for den skurrete politiradioen, som når som helst kan annonsere neste potensielt blodige scenario. Jeg sitter faktisk på et tidspunkt og nesten hååper at blodet skal sprute enda litt mer så Lou får et bra opptak. Og det er jo nettopp dette som er skuerspillerkunst. Når man begyner å «heie» på gærningen i filmen fordi hans brennende engasjement smitter over på deg.

nightcrawler-1

Veldig mye av spenningen ligger i det konstante kappløpet om å komme først til ”lokation,” kaste på seg filmutstyret og få med seg mest mulig blodige detaljer på så nært hold som mulig før konkurrentene. Adrenalinet pumper i blodåra i tinningen på Lou, og jaggu sitter jeg og dirrer litt sjøl og. Fikk han det? Fikk han en god vinkel på det maltrakterte ansiktet? Rekker han først fram til Tv stasjonen?

Når jeg kom hjem om kvelden og skulle legge meg var det tomme, kalde blikket til Lou bloom det eneste jeg så på netthinnen. Og merk dere dette: Jeg tenkte aldri at det var Gyllenhaal.

Det var Louis Bloom.  godt spiller han. Det stive smilet hans, det udefinerbare kroppsspråket. Og svaret han gir partneren sin som påstår at han ikke forstår mennesker.

“What if my problem wasn’t that I don’t understand people, but that I don’t like them? …”

Toronto Film Festival

Lou blir viklet inn i Medias makt. Jeg som seer blir også engasjert, og senere ettertenksom. Tenk hvor «blodtørstige» vi har blitt. Hvor opptatt vi er av å få med oss andres ulykker. Jeg kan ikke si at jeg ikke kjenner meg igjen: Ser jeg en overskrift om at en baby er tent på og kasta ut av 12 etasje kjøper jeg faan-meg avisa for å lese om det(!)

Sånn er de fleste av oss, men å klandre media er også for enkelt. Hele greia er mye mer kompleks og det er dette jeg liker med filmen. Det setter i gang noen knirkende tannhjul og en rasende debatt.

Se en av de mest intense scenene i filmen hvor vi følger nyhetssendingen fra bakrommet og er vitne til hvordan de bygger opp, nærmest messer de samme setningen igjen og igjen for å plante frykt i seerne. Redigerer en trussel inn i stua, som ikke nødvendigvis stemmer med virkeligheten. Det får deg til å tenke sant? Hvor mye av nyhetene du ser er konstruert, klippet og limt og lånt fra gammelt materiale for å virke mest mulig sjokkerende, så du ikke skifter kanal?

Filmens ekleste og mest eksplosive scene er den eneste gangen Lou viser sterke følelser og skriker til sitt eget speilbilde før han knuser det. Det virker som det kommer en oppsamlet storm av selvavsky.

hqdefault

Javisst er det på grensen til et par tegneserie lignende bilder og en hel del ”urealistiske” settinger. Foreksempel at han kjører rundt i et kjøretøy som er like oppsiktsvekkende som et juletre i Mai, og at han alltid rekker å «bli ferdig» med opptak i siste sekund før politiet kommer, men jeg tror ikke Nightcralwer noensinne hadde som hensikt å virke realistisk, men heller belyse et tema på en svartkomisk måte.

moving-body-1

Tentakler for EKKELhet

sterk 4/8

4

Men Lou må få en ekstra for innsats as…

1

 

 


That cold day in the park (1969)

large_uAXgnQnn1b4OWiSSTBzq2v43xA7

For folk som har rolige barn som sover sånn ca når de skal, så er det sikkert null problem å se en film om dagen. For oss andre som får små mini-turbo-maskiner er det ofte at en film, som denne, må deles opp i åtte omganger, over flere dager. Siden jeg i tillegg så filmen på you-tube med VHS bilde, rusten lyd (uten tekst) og hele greia oppkuttet i fillebiter hadde jeg ikke de største forhåpninger om at dette kom til å bli en minneverdig greie.

Ikke har den noen særlig sjokkerende effekter heller. Null nix med blod og generelt er den ganske lavmælt, treig og gammal!

Det fantastiske er at fortsatt klarer denne filmen å klebe seg rundt meg som en plastfolie og skvise nervesenteret. Og sjeldent mellom tittingen, bleier og grøtkliss slipper den tankene mine.

En del av meg lurer fælt på hvorfor jeg synes denne filmen er så ekkel. Jeg tror det må være dette …. Jeg vil kalle det ”Altman grepet”. En følelse jeg også kan få av å se en Haneke film, fordi jeg vet at reggisøren ikke nødvendigvis følger de uskrevne ”reglene” og man kan aldri være helt forbredt på hvor det bærer, eller hva man kan ende opp med å føle etterpå.

Litt om handlingen.

Frances er en rik ensom dame. En dag det regner ser hun en gutt sitte å fryse på en benk i parken. Hun løper ut i regnet og hoier inn den ukjente gutten til sin overklasse leilighet.

33f4000a-8e13-4f5b-98b1-000000000322

Så begynner det. En merkelig uforutsigbar affære. Siden gutten virker å være stum blir det rom for mye undring. Vi vet ingenting om han i likhet med Frances og det blir å gjette seg til det meste ut ifra hans ansiktsuttrykk.

Frances, som tidligere i filmen har virket som en livstrøtt fraværende litt anspent overklasseb…tch lyser opp og fyrer opp et engasjement man ikke har sett maken til. Hun disker opp mat, nærmest kler av han og putter han i badekaret, vasker og tørker klærne hans. Han får eget soverom. Hun tilbyr til og med å kjøpe en fjernstyrt seng til han (!)

Hun handler nye klær til han allerede dagen etter og dresser han opp som en mannekengdukke.

20120510-001338

I tillegg babler hun høl i hue på stakkaren. Det formelig fosser ut. Akkurat som om hun kompanserer for hans stillhet. Det er mye å ”hente” i disse enveis monologene hennes. Det er sprekkfullt mellom linjene. Mellom kakesnakk og trivielle hverdagslige sysler om vær og vind tyter det fram en hel del ubehandlet forstenet følelsesliv og dystre konflikter. Noen ganger er disse små ”forsnakkelsene” et av filmens ekleste elementer fordi det virker helt ubevisst fra hennes side.

Som om de skulle kjent hverandre i mange år eller det var en kjær som hadde kommet hjem, avslutter hun kvelden med å si noe så merkelig som:

”Im very glad youre here”

images-1

Utviklingen av denne tilsynelatende uskyldige velmenende handlingen får konsekvenser ingen av dem kunne drømme om.

Konflikten begynner så smått å ulme. De har totalt forskjellige oppfatning av den andres oppfatning av situasjonen. For Frances er livet snudd opp ned. Hans ankomst er noe av det største som har skjedd henne på mange år. Hun er tydelig stresset og det er til tider vondt og litt flaut å se på hvordan hun fyker omkring som en forelsket skolejente for å tilfredsstille med mat, vin, nye klær og til og med prostituerte for at han ikke skal forlate leiligheten. For gutten er dette bare en beleilig situasjon for øyeblikket og han gjør som han vil.

TCDIP 2

Han svinser uberørt inn og ut av vinduet på soverommet ”hans” som om det skulle være et hotell, om dette kan være en metafor på hvor flyktige og uberegnelige ungdommer og da spesielt gutter i en viss alder kan være.

Man kan kjenne fortvilelsen hennes lang vei når hun begynner å miste kontrollen og desperat spikrer igjen vinduene og låser han inne. Slike følelser kan oppstå både hos en beskyttende mor og en sjalu kjæreste.

Frances virker å ville være begge deler.

Sandy Dennis leverer en vulkan av en figur. En som ikke har hatt et utbrudd på mange hundre år, men akkurat har begynt å murre.. Hun er farlig god i sin tolkning og underspiller ut til fingerspissene hvordan det er å være rik og ensom- og litt kåt. Hun vet ikke hvordan hun skal håndtere disse nye følelsene som kommer strømmende når den nye gutten dingler bekymringsløst rundt i leiligheten hennes.

00186306medium

Likesom vi ser i to av Altmans andre filmer Images og 3 women følger vi også her utfordringen ved det å være kvinne på forskjellige nivåer. Alle inneholder kvinner som babler mye, akkurat som de prøver å holde en en slags stigende panikk nede. Jeg kan ikke hjelpe å tenke på Polanskis uavhengige triologi Repulsion, Tenant og Rosemary som minner om disse tre. Det går en slags rød tråd igjennom alle, selv om de mer enn godt nok kan klare seg som selvstendige filmer.

Lik som Lynch sine røde draperier og Polanskis skjellsord ”Monstre” har Altman også sine gjennomgående kjennemerker: Å zoome inn og ut på for eksempel glass og pynt som skinner og dingler. Det deler scenene på en soft måte. Litt som å flyte over i noen andres drøm. Å viske ut virkeligheten. Dempe den.

images-4

En annen teknikk han ofte bruker, er å kjøre dialoger parallelt. Noen ganger kan det virke som tomt pjatt som ikke har noe med scenen å gjøre, men min teori er at denne ”bablingen” ofte kan være nøkkelen til hele filmens ”kjerne”.

Det er litt vanskelig å forklare men det føles litt som å måtte være på to steder samtidig. Og sånn er det jo ofte i livet. Jeg merker at jeg ofte ikke klarer å stenge ute samtalen de to foran meg på bussen har, selv om jeg prøver aldri så hardt.

Altman fikk sterk kritikk for dette i en tidligere film, hvor en produsent mente at det var helt skandaløst å overlappe dialoger på den måten. Det viste seg senere å bli en populær teknikk for å få til en mer realistisk dialog.

Altman bruker også denne teknikken for å fortelle oss ting om hovedpersonen i That cold day in the Park. For eksempel overhører vi en samtale hos gynekologen når en tydelig anspent Frances skal til legen. En samtale mellom tre kvinner om pessar, graviditet og størrelser på menn. Så vidt jeg vet er alle disse temaene touchy for Frances. Selv om hun ikke deltar føler vi på en måte at alle temaene angår henne. Og det er akkurat som hun føler at vi føler det. Det er meget effektivt. Det forteller oss sublimt det vi lurer på, uten at hovedpersonen trenger å gjøre noe annet enn å reagere på de riktige stedene.

images-3

Filmen gir en ubehagelig følelse. En virkelig ubehagelig følelse. Hele tiden er det en slags nervøsitet i luften.

Jeg føler meg som en spion store deler av filmen, som helt uinvitert kikker inn i stua (og hodet) til noen ukjente. Litt som å høre videre på telefonen når den andre enden tror at han/hun har lagt på. Vil man virkelig høre hva folk gjør og sier når de tror de er alene?

images-2

et tidspunkt i filmen får man øyekontakt med Frances gjennom noen persienner og det er nesten så jeg skvetter til, klar til å unnskylde meg. Det rekker man ikke for hun trekker gardinene for.

Jeg tror hovedtemaet i That cold day er ensomhet, men det er rom for masse annen tolkning. Vinklingen er ytterst interessant. Hun inviterer inn denne ukjente gutten. Hvorfor? Av omsorg (ingen barn) begjær? (Ingen mann) Selskap? (bare gamle kjedelige venner)

I hennes verden som domineres av gamle pompøse, overfladisk, moralsk korrekte fossiler blir det naturlig nok et frisk pust når det kommer inn et så anderledes element. Det skal ikke mer til enn at han ikke har sokker i skoene for å gi henne en rar følelse av noe forbudt og spennende. Noe våkner i henne.

Se scenen hvor de leker en slags klappe lek, blindebukk tror jeg vil kalte det. Det ligger endel seksuelle undertoner under, men jeg mistenker at det er mest fra hennes side. Hun peker på rødfargen i skjerfet,

”Thats the red that symbolises the flame …in my hart”

Hun lever seg tydelig inn i ”leken” Etter en stund hvor hun har famlet etter han med bind for øynene, og ikke finner han oppdager hun at han brått har forlatt leken og hun står alene igjen i en tom stue med dirrende kropp.

99

Det topper seg for Frances i filmens ekleste scene hvor hun betror seg til gutten, virkelig åpner seg. Utfra sin dypeste sjel. Senker seg ned på et nesten umenneskelig ydmykende nivå Begynner pent med å fomle seg fram til at hvis han har lyst å ligge med henne så er det greit, så til å legge seg inn under dyna, snike seg innpå og det ender i en nærmest bedene ordre. Når hun tar det siste skrittet og rører ved hodet hans oppdager hun sjokkert at hun hele tiden har betrodd seg til en hårtust som ikke er han, men en dukke som har ligget under dyna sammen med noen puter.

Det paradoksale er at hun først sier,

”Its so strange knowing someone else is in the house, im so use to being here alone”.

 Snuppa, du er fortsatt alene.

Skriket hun utstøter når hun ser konstruksjonen hans kommer uansett til å følge meg i årevis. Kanskje et helt liv. Det går gjennom marg og bein, stål og betong. Denne grusomme, voldsomme reaksjonen symboliserer også vulkanens første utbrudd og filmens vendepunkt.

Jeg kjenner på mange følelser gjennom That cold day. En del av meg synes synd på Frances, i hvertfall når du gjennom monologene hennes forstår hvilken torturert sjel hun egentlig er. Men så tenker jeg: Hvem er det som egentlig tar inn en gutt fra gata og sporenstreks overøser med gaver, klær, mat, vin og antydninger til videre hygge? Og hvis JEG hadde vært en gategutt hadde ikke jeg bare spilt med å tatt imot gavene, maten, vinen, og kanskje hoppa over resten fordi hun kunne vært mora mi?

TCDIP-Burns

Robert Altman er en viktig og fryktløs regissør. Filmene hans er alltid aktuelle. Om de er fra 60 tallet eller årtusenskiftet. That cold day in the park  er kanskje ikke et av hans mest kjente verk, men føyer seg inn i rekken av filmer som gjorde det motsatte av å følge trenden og sikte mot kassasuksess. Han lagde alltid filmer han ville uten å følge Hollywoods oppskrift for å lykkes som regissør. Det er imponerende å se hvordan hans liv konstant gikk i bølgedaler med suksess og fiásko. Han var helt på topp og langt under bunn, men han ga aldri opp sin lidenskap. Jeg vil tro han er et følelsesmenneske og det kommer tydelig fram i både regi og hans valg av prosjekter. Alt dette er godt formidlet i dokumentaren Altman. Som jeg anbefaler å se før filmene. Eller etter. Eller begge deler.

If you don't have a leg to stand on, you can't put your foot down. - Robert Altman

If you don’t have a leg to stand on, you can’t put your foot down. – Robert Altman

Jeg merker spesielt godt med denne typen film, at min oppfatning av ekkelhet endrer seg i takt med alderen. Før var det i større grad basert på innvoller og forskjellige bisarre måter å dø på, men nå kan jeg bli totalt forstyrret av for eksempel et familiedrama eller folk som har ”hverdagsangst”. Jeg antar at det føles mer relevant.

Jeg kommer aldri til å slutte å anmelde folk som tvinges til å spise hverandres bæsj og sånn, så ta det med ro, men vi må tåle litt «voksenfilmer» innimellom 🙂

Tentakler for EKKELhet 5/8

5


«Hunted» The war against gays in Russia.

Docs_HuntedGaysPoster-202x300

Lyst til å se noe skikkelig ekkelt?

Se den sjokkerende dokumentasjonen Cold fear-Gay life in Russia aka «Hunted».

Dette er et land som står bom stille i utvikling på det punktet. Det kan nesten virke som Russland går baklengst inn i steinalderen med sine holdninger. Er det uvitenhet? Frykt? Er det massesuggesjon og flokkdyr mentalitet?- eller rett og slett trass? Skremmende er det uansett- og skikkelig skikkelig provoserende!

Dokumentaren lå på NRK nett Tv, men er desverre gått ut. Man kan dog finne den på youtube med litt dårligere kvalitet. Der heter den «Hunted in Russia». 

Unknown-1

Forvent å føle noe.

HuntedChurch

 

2


Langolierne (1995)

Unknown

Jeg satt, som sikkert mange andre og hørte på radio i jula, da de snakket om det forsvunnede flyet. Det fikk meg til å tenke tilbake på en bok mamma hadde i bokhylla da jeg var 12 år. Den het ”Etter midnatt” og hadde et fengslende cover og tittel for en altslukende skrekk-nybegynner som meg. Forsiden viste en klokke som hadde fått en illevarslende flenge. Jeg visste det ikke da, men det var en novellesamling av godeste Stephen King. Den ene het Langolierne. Jeg brukte en stund på å pløye meg gjennom, men da jeg var ferdig satt jeg forundret og ekstremt engasjert igjen. Det var den skumleste rareste historien jeg hadde lest. Jeg hadde med meg boka overalt som den snålingen jeg var og leste den fillete.

Jeg prøvde å forstå.

ab91f26e8d92c03cb7013f2de281ce74f79b2b968ab83113924db15c

Litt om handlingen.

En gruppe tilfeldig mennesker våkner på et fly og oppdager at alle de andre passasjerene, inkludert piloten og kapteinen er vekk, selv om flyet fortsatt er i lufta.

The Langoliers movie empty airplane stephen king

Her er det altså ti mennesker som våkner på et fly og resten av det tidligere fullsatte flyet er tomt. Radaren viser ingen andre fly og verden under er mørk og stille. Ganske ekkelt ikke sant?

Når jeg endel år senere fikk nyss om at det var laget en spillefilm av denne boka, var det med skrekkblandet fryd jeg ”hunta” den ned og putta den inn i dvd spilleren. Filmer lever som kjent sjelden opp til bøker, men det er alltid en ekstra stor risk å se en Stephen King filmatisering. Spesielt der hvor han sjøl har regien.

Langolierne er for meg en film som har den sjeldne kvaliteten å være akkurat som jeg hadde forestilt meg. Saken er bare at dette er forestillinger jeg lagde for ti år siden. (Jeg var 22 når jeg så den første gang) Det har skjedd mye med min fantasiutvikling på den tia og mine ønsker av en historie. En film som Langolierne er gøy å se igjen og konseptet er kult, men det blir som å se en slags familiefilm thriller som fremstår irriterende moralsk korrekt. Dessuten får man litt sånn «Days of our lives» feeling når bildet fades ut i en spennende scene, skjermen er svart i noen sekunder for så og fades tilbake igjen og fortsette. Det kan dog unnskyldes fordi filmen i sin tid ble vist som en miniserie.

Langoliers_Cast01

Når det er sagt skal jo mange av disse litt eldre traverne ha skryt for å ta seg god tid der det trengs og de har sin sjarm. Teorier som blir luftet og drøftet. En mann som går frem og tilbake en lang stund, klør seg i skjegget og mumler før han plutselig hever brynene og sier «Nå vet jeg det..»

Selv om Michael Bay sannsynligvis hadde fått magesår av så lite effekter og fravær av skyskrapere som vælver, kan vi andre kose oss med en stødig, jevn stigende nerve og et mysterium som eskalerer.

500px-Langoliers1

Mange av skuespillerne er likanes og spiller ikke kjempedårlig men noe prototypisk (er det et ord?) blir det jo nesten alltid med disse Stephen King figurene. Legg merke til at jeg sier figurene og ikke karakterene nettopp fordi de ofte blir servert med få gråsoner. De virker som de kun står for en ting og har en bastant mening. Gjerne når det kommer til livsfilosofi og i forhold til andre mennesker rundt seg. Noe for så vidt som funker bra i bøkene hans men ikke så godt på lerretet.

De tidvis pinlig kalkulerte dialogene og litt for selvfølgelige reaksjoner og konklusjoner kommer på løpende bånd. Enkelte av skuespillerne heiser kvaliteten, men blir desverre rask jekket ned igjen så fort en viss jentunge med John Lennon briller og pottesveis åpner brødhølet.

”This place smells wrong. Really badly wrong”

If you say so…..

images

Den blinde bollesveisen, eller Dinah som hun egentlig heter, åpner den bemerkelsesverdige happeningen. Hun våkner i flysete og ingen svarer. Når hun panisk begynner å rope på folk og fomle i setene og bare finner vesker, smykker, briller- til og med pacemakere er det lett å forstå panikken. Intet varmt menneskeblod og ingen kropp til å romme det. Alt av det pulserende menneskets larm og leven er borte. Som om kroppen støtte fra seg alt det falske, kalde, blanke harde før den dro.

Filmen har valgt en perfekt sted til å romme panikken, og på en måte kapsle den bisarre situasjonen. I en blikkboks mange tusen meter over bakken. Etter å ha ropt på alle radiokanaler og til alle flyplasser uten svar og alt ser mørk ut der nede på bakken, blir de nødt til å stille de uungåelige spørsmålet.

Er vi de eneste som er igjen på jorda? Er det helt tomt der nede?

Where did everybody go, and why didnt we go with them?

images-4

Etter en rask introduksjon av gjengen. Hvem er snill, hvem er gæærn hvem er synsk og hvem blir kjærester osv, bestemmer de seg for a lande på en flyplass i Maine (selvfølgelig) Selve landingen går knirkefritt, men de oppdager fort at noe er veldig galt. Nervøst setter de beina på den dødsens stille jordkloden. Ikke et eneste menneske er å se, og denne verdenen gir heller ingen lukt, smak eller lyd. De virker å være fanget i en dimensjon av tomhet og stillhet. I tillegg er det noe fryktelig som nærmer seg.

Alt er i kjent King stil. Synske unger, både Maine og Nevada er nevnt. En pirrende og godt oppbygget historie med en premiedust avslutning. Jeg lurer på hvor mange som ville ha igjen penga når utklipte pacman monstre begynte å jafse i seg jordkloden. Det er nemlig Langolierne.

Snusfornuftig blind kid åpner hølet i trynet igjen:

”What are the langoliers mister Toomey”?

Ja det vil gjerne jeg også vite! Hva er egentlig Langolierne? Og hvorfor får de lov å avslutte dette fasinerende eventyret? Er det dette vi har ventet 2 timer og tjue minutter på? Når de endelig viser seg er de verste effekter siden den utklipte haien kræsja inn i glassruta på Haisommer 3. Jeg tror ikke det hadde vært mulig å lage noe dårligere om man hadde fått eksperthjelp.

Hva symboliserer de? Eller er de bare nok et vesen, slik som nissen eller dodraugen som er skapt for å skremme barn til å være lydige

Eller kommer de ..!

Mr Tomey ruller en svett bundet kropp over på siden, helt nødvendig etter hans hysteriske paniske oppførsel, og sier

”My father said that they lived in closets or other dark places- all they really were were hair, teeth and fast little legs.”

 2083306_l3

Veldig ofte i Kings universer må vi tilbake til en eller annens barndom for å finne opphavet til monstrene i voksen alder. Om det er en misbrukende far, en voldelig mor eller en hund som har druknet, er det alltid i barndommen det begynner.

Vi får en slags forklaring på hvorfor Mr Toomey, en mann som synes det er deilig å sitte å rive papir i strimler er så redd for Langolierne, men jeg synes resten av forklaringen på Langolierne er en smule tynn og de kunne godt ha droppet å ha de med. Altså i billedform. Vi kunne nok heller ha skapt de mye mer skremmende i fantasien.

images-3

Om jeg skal oppfordre deg til å bruke 3 timer på en lørdagskveld på denne filmen er jeg litt usikker på, men liker du konseptet, mysterier, Stephen Kings univers og kan se forbi det litt dvaske skuespillet og de helt hårreisende dårlige effektene mot slutten så sier jeg bon voage.

600full-the-langoliers-screenshot

Jeps… jeg kødda ikke..

Det ekleste i filmen er noe så enkelt som at faren til Toomey ( i et minne han har om den sadistiske faren) gjør en slags krafsebevegelse med hånda som skal forestille Langolierne. Og samtidig en lyd, som blir forklart godt i filmen – nemlig honnikorn som sussler i melka. Knitrende, sprakende sisslende. Noe kommer.

Også hele den derre alene i verden greia da.

images-2

Filmen er helt på sin plass om dagen når folk og fly tilsynelatende har begynt å gå opp i røyk. Og mennesker har vel alltid delt en felles frykt for å bare forsvinne uten spor og grunn. Om det er Bermuda triangelen eller romvesener, kvikksand eller portaler. Ser man mer enn en sci-fi dokumentar skjønner man hvorfor den frykten ligger så dypt i oss. Den er reel. I hvertfall til en viss grad. Ute i vår galakse er det skremmende mange bevis på sorte hull som svelger tid, rom, form og forstand.

images-1

Vi tenker sjeldent på dem. Vi fyller livene våre med andre ubetydelige bekymringer, som å ikke få sprø nok svor på ribba og om en kollega kanskje ikke liker meg. De virkelige bekymringene, som sorte hull og vår bittelille eksistens blir for store og omfattende å ta innover seg. Likevel er min teori at et sted langt der inne jobber bevisstheten med å forstå og samtidig frykte det uforståelige ingenting. – Og alt.

Nå må jeg ta en bæsjebleie her.

Tentakler for EKKELhet

5/8

 

5

Noen av de andre Stephen King filmene som ødela boka.

Desperation Nevada

Graveyard shift

Onskapens hotell (tv versionen!!!!)

Needful things

 

-Og noen av filmatiseringene jeg likte.

Cujo

Carrie

The shining (Kubrik)

Misery

Dolores Claibourne

The dead zone

The green mile

Secret window (også fra samme boka)

The stand

Hvilke er dine favoritter? Og hvilke synes du skuffet?


Fatal attraction (1987)

MV5BMTcyODA3NjcxMl5BMl5BanBnXkFtZTcwOTY1NTk3OA@@._V1_SX214_AL_

Akk i denne utroskapens høytid med julebord, høy promille og ”I had the time of my liiiife” på et sprakende anlegg i et svett lokale, er det kanskje lett å havne inni bøttekottet med en kollega. Men tenk deg bittelitt om før du snubler over den terskelen. Noen ganger blir ikke utfallet bare flaut, fælt og dårlig omtalt. Noe ganger kan det bli .. fatalt.

Neida.. eller joda .. eller .. kanskje? I de fleste tilfeller er det heldigvis ikke ille, men det kan likevel være ”grei” pensum å se denne filmen, bare for å ha opplevd på noen andres vegne hvor galt det faktisk kan gå.

Litt om handlingen.

Doug har et sidesprang med en kollega en helg kona og datteren er ute av byen. De avslutter det når helgen er over.

movies-best-worst-valentines-day-movies-gallery-6

Det er i hvert fall det Doug tror, og vi også. Men inni oss spirer en mistanke. Var det så lett? Er livet virkelig designet sånn? Svaret er et rungende nei!

Jeg har vanskelig for å tro at det var så mye utroskap i de sene åttiår. Fatal attraction ble en såkalt snakkis av en film når den kom, og sendte ut en beskjed like klar som en øks går gjennom en vannmelon. Ikke vær utro mot kona di! Det kan være jævlig dumt.

Som alle historier som er for gode til å være sanne, begynner denne også som et eventyr. De møtes tilfeldig på en kafe. Begge søker ly fra et hissig regnvær. Glenn Close gjør en uforglemmelig karakter som Alex, som med sin intense karisma og seksuelle sjarm tar familiefaren Doug med storm. Dype blikk og småflørting over kaffe leder til dampende het sex (noe jeg synes er forferdelig cheezy å skrive, men ikke kan motstå, fordi det er akkurat det det er). Vill humping på kjøkkenbenken, så ting går i gulvet med knas og brak. De kan ikke få nok. Hele helgen er en lang erotisk trip. Blow-job i heisen og turning i gjennomsvette laken. Bare avbrutt av litt pasta og opera.

1481_1

Et eventyr må som kjent ta slutt.

Kona og datteren kommer hjem. Doug drar igjen smekken og lusker hjem og lufter en tissatrengt bikkje.

Sidespranget er akkurat i ferd med å bli til en utvasket drøm man glemmer i løpet av dagen, når hun plutselig står der på kontoret hans som en rosa elefant. Hun har noe på hjertet. Det virker som det går greit denne gangen også, hun vil bare unnskylde sin oppførsel fra forrige gang. Doug sender henne stresset avgårde og prøver å fortsette sitt vanlige liv.

f100fatattr2

Så begynner det som ikke er til å ta feil av- nemlig begynnelsen på god gammeldags stalking. 15 (eller fler) telefoner på en dag. Mailen er full og på venterommet på jobben sitter hans uunngåelige skjebne og venter. Venter på et svar han ikke kan gi. Det vil si, han kan gi det, men det vil ikke bli hørt. Det er ikke det svaret hun vil ha.

Denne overgangen fra å være et romantisk, frisinnet eventyr til å bli et personlig intenst mareritt for Doug, gjør at jeg blir litt over gjennomsnittet klamsvett bare som seer.

50660

Fatal attraction ble et ballespark til alle menn, men også kvinner når den kom ut. Til mennene sa den ganske så innlysende: Ikke bedra kona di med en heit dame, som bor i samma by.

Den snakker også til oss damer: Han vil ikke elske deg, selv om du fortsetter å følge etter han, juge på deg graviditet eller hente ungen hans på skolen. Menn kan faktisk ha sex med deg, og glemme deg. De trenger ikke å like deg spesielt godt engang. Jeg sier ikke at det er riktig, men det er bare sånn det er.

Alex feiltolker endel signaler (som kvinner ofte gjør) De liker samme opera og han synes maten hennes lukter godt. Dessuten deler han en intim historie fra da han var gutt. I Alex sitt hode er fantasien i gang. De er skapt for hverandre.

Når Doug senere viser sin virkelige avsky og forteller at han ikke føler et fnugg for henne og vil ha henne vekk, kommer hun stadig med syke romantiske forslag om deres framtid sammen.

Dette synes jeg er det ekleste i filmen. Å være vitne til en total vrangforestilling.

image

Det er ganske tydelig at det er noen eller noe som har satt sine spor i følelseslivet til Alex. Hun lider, så vidt jeg kan forstå, av en sterk separasjonsangst, så vel som å dikte opp sin egen drømmevirkelighet og fantasier underveis. Alle kan vel sikkert kjenne seg igjen å fantasere om en du liker, men det er ikke alle som slicer pulsårene for å få det til å gå i oppfyllelse.

Det er vel også mildt sagt en dårlig ide å låse seg inn i et fremmed hus for å lage en romantisk middag av familiens kjæledyr.

bunny1-300x172

Adrian Lyne hviler store deler av handlingen på Dougs liv. Det travle, men varme familielivet hans i kontrast med Alex sin minimalistiske hvite, kjølige leilighet og en stillhet som oser av ensomhet og et lidende sinn. Det at vi tilbringer mer tid i Dougs ”stue” og blir bedre kjent med han som en sympatisk fyr, gjør at vi automatisk føler mest på hans kinkige situasjon. Og også nesten ender opp med å forsvare han: Den søte datteren, den viktige jobben og ikke minst den lojale bikkja. Skal han virkelig miste alt for ”et” ligg? Han er jo egentlig ikke en drittsekk.

Closeup_Photo_1

Dessuten er det enklere å føle avsky for Alex, fordi det er lettere å tenke på henne som den ”svake” og patetiske. Det er nok noe hensiktsmessig at hennes rollefigur ikke blir introdusert med noen bakgrunn eller følelsesliv. Dermed fremstår hun totalt uberegnelig og desto mer skremmende. Man vet liksom aldri når hun dukker opp og hvilket lynne hun er i.

Min teori er at hun sannsynligvis var en tikkende bombe som kunne gått resten av livet uten å smelle, før noen kom å trykka på alle de rette knappene. Muligens ville filmen vært helt annerledes hvis vi så mer fra hennes side og ikke bare når hun sitter som en apatisk psycho på gulvet og slukker lyset, tenner lyset, slukker lyset, tenner lyset….

fatal-attraction

Det er med en viss skam jeg må innrømme å kjenne meg igjen i begge hovedrollene. En gang(for leeeenge siden, heh..) var jeg så hekta på en gutt at jeg fant tilfeldige grunner til å ende opp ved huset hans. Midt på natta sto jeg og knakka på vinduet, oversminka, halvfull og med et sykt glis. Jeg husker det vantro ansiktet hans, det samme jeg ser på Michael Douglas, når det går opp for han at han ikke bare har driti seg ut og liggi med feil dame, men at hans handling kommer til å få mye større konsekvenser et ett samlivsbrudd!

1481_5

Jeg har også vært den som kikka ut og sett en kar fra skolen ligge og sove utenfor vinduet mitt på vinteren. En hustelefon (ja på den tia) som aldri slutter å ringe. Poenget mitt er at, det er en grad av både den desperate og ”den avisende” i oss alle. Den desperate som er dømt til å bli mer desperat jo mer avisende den andre er, og vice versa.

Fatal Attraction bærer mange likhetstrekk med en forgjenger, som er helt på høyde i ekkelhet. Ja faktisk kanskje hakket verre: Play misty for me, med ingen andre enn Clinter’n(Clint Eastwood) i hovedrollen som plaget stalkingoffer. Begge disse kvinnene begynner som myke sensuelle skapninger. De virker uavhengige og enkle å bare ”ha det gøy med”, men gradvis vises en mørkere og mer eie(psyk) side. De inntar livet til mennene som den største selvfølge og tar for gitt at det er plass til dem. Til det punktet hvor det går utover jobb, familie, kjæledyr og ikke minst nattesøvn.

Når det går opp for disse kvinnene at de ikke kan vinne, ja da kommer nettopp de fatale følgene.

fatal-attraction-1

Når jeg sier ”disse kvinnene” mener jeg de i disse to filmene. Men jeg har, som sikkert andre opplevd noen av disse kvinnene og mennene i virkeligheten(uten det fatale da) Saken er at den mest oppgående, uavhengige ettertraktede personen kan føle seg litt besatt iblant. Det er rett og slett noen mennesker som får frem det verste og mest usjarmerende i oss. Disse menneskene har ironisk nok også en tendens til å få frem det beste i oss og det er det du husker og ikke vil gi slipp på.

Fatal attraction er en av de mest minneverdige filmene fra åttitallet. Den er både er svimlende realistisk og satt helt ytterst på spissen. Det er nettopp derfor den er så ekkel!

 

Tentakler for EKKELhet  sterk 6/8

6

 


Babadook (2014) Anmeldelsen inneholder spoilers.

MV5BMjMwODQ3NzUwOF5BMl5BanBnXkFtZTgwNjAyNjUwMTE@._V1_SX640_SY720_

Det er med bittesmå forhåpninger og en kritisk rynke i bryna jeg vier de ekstremt dyrbare filmtimene etter at ungen har lagt seg, til den flunkanes nye skrekkfilmen Babadook. Den har fått gode kritikker, men jeg er ikke beroliget. I en verden som kårer Conjuring, som bare var et felles oppgulp av alle grøsserne vi har sett det siste tiåret, til årets skrekkfilm, er jeg mildt sagt bekymret for horrorens fremtid. Spesielt når det meste kommer fra Amerika.

Litt om handlingen.

En enke sliter med sin sønns livlige fantasi. Han mener det er et monster i huset. Ting blir ikke bedre når en bok ved navn Babadook dukker opp og illusterer det sønnen frykter.

tumblr_inline_necbkksFPe1smpfqt

Babadook er ikke Amerikansk, men Australsk. Man skulle tro at det ikke hadde stort å si, men det merkes godt. Det er akkurat som et skinnende glossy slør er blitt dratt vekk og frem kommer en mer troverdig ”virkelighet” og en sterkere illusjon om ekte mennesker. Man kan også gi mye av æren til de to hovedskuespillerne Essie Davis som bedrøvet, sorgfull stuptrøtt mor og den lett hyperaktive sønnen Noah Wiseman. De leverer og formidler smertefullt gode prestasjoner.

the-babadook-la-9-25-12

Jeg aner ikke hva Babadook betyr, men utifra boka (med samme navn) som «dukker opp» i sønnens bokhylle virker det som et utrivelig vesen. En kjip og påtrengende figur. Noe ondartet som vil deg vondt. Eller er det bare noe vi skal tro?

Egentlig er selve handlingen i filmen en kjempeklisje. I hvert fall på papiret. Uberegnelig sønn ser monster og ingen tror på han. I hvert fall ikke den bokstavelig talt dødstrøtte moren som akkurat har blitt enke og har en drøss andre ting å bekymre seg over enn monster under senga. Alikevel med alle disse klisjeene fremstår Babadook som noe nytt og uutforsket. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva, men det kan være den intense spenningen mellom mor og sønn som fint kunne båret hele filmen uten Babadook inntrengeren.

1399881005889.jpg-620x349

Isteden for å luske i buskene og gi oss dustete skvettescener bruker heller filmen tiden på å gå i dybden på de to sentrale karakterene, stemningen i huset etter farens død og gi oss et skrekkelig klart situasjonsbilde. Stemningen er til å ta og føle på.

Filmen lar skrekken og mistanken om den skremmende Babadook leve gjennom sønnen. Er det hans fantasi eller er det virkelig noe? Se scenen når de sitter i bilen og sønnen plutselig roper i full panikk. ”Kom deg vekk!! gå ut! gå ut!” og ser mot et tomt passasjersete. Moren ser ingenting, men sønnen går inn i et sterkt anfall og mister bevisstheten. Er det da bare fantasi ute og går? Dette spør moren legen og disse spørsmålene stiller man seg som seer også. Jo mindre vi ser, jo mer jobber fantasien. og til slutt er Babadook det eneste du klarer å tenke på. Da er det også naturlig å begynne å se han.

0

Essie Davis som spiller den utmattede moren leverer så mye til rollen at jeg blir fysisk utmattet bare av å se henne sitte rolig ved et bord. Samme effekten får da automatisk den hyperaktive sønnen hennes når han, i sterk kontrast maser, roper, hyyler og gjentar setninger intenst mange ganger på rad. Lenge glemmer jeg faktisk at det er en horror jeg ser, fordi drama mellom mor og sønn er så sterkt. Jeg er allerede litt frynsete i kantene når denne Babadook ”tingen” begynner å tilføre enda mer ubehag. Sønnens adferd blir hysterisk og stressmomentet stiger. Siden jeg føler meg like sliiiten som moren, kan jeg i takt med henne føle på frustrasjonen og noen ganger et irrasjonelt sinne. Kan du ikke holde kjeft i FEM JÆVLA minutter.

The-Babadook.2014.03

Babadook er rundtomkring hele tiden, og samtidig ingen steder. Den opptrer på høylys dag. Best imellom klærne dine i skapet, mellom mørke skygger og draperier.

Aller værst er den i hodet ditt.

featured_babadook

Det spiser av morens forstand. Hun begynner å tørne. På en sånn flink pike innadvent måte. Fler og fler blodkarr sprekker i takt med Babadooks fremtredning.  Slitenhet går over i utmattelse som går over i frustrasjon videre til apati og til slutt raseri. Metaforene kommer strømmende enten de vil eller ikke.

Er Babadook et symbol på begges reaksjon på farens død? Er Babadook ditt potensielle mørkeste selv. Og utrykket «ikke slipp han inn», betyr å ikke la de mørke tankene og føleksene ta over.

new-release-review-the-babadook-L-AaUUIR

Når ting står på som værst, så legger moren seg med hodet undet dyna og jeg kan ikke hjelpe å tenke på utrykker, Å skyve ting under teppe, eller at alle har en liten Babadook i ”skapet»

«You cant get rid of the Babadook»

media_the_babadook_trailer_20140925

Sønnen vil snakke om faren og farens død. Han har et sterkt behov for å dele tanker og redsler. Han spør moren noen direkte spørsmål om faren, men moren unnviker det hver gang. Det er den tingen som kunne ha roet sønnen (som hun så sterkt ønsker) men det er paradoksalt den eneste tingen hun ikke prøver. Hun går til og med så langt som å skaffe sove piller til sønnen og doper han ned mer og mer, fordi hun beruses av roen i huset når han endelig sover. Rusmisbruker på et nytt nivå. Samtidig kommer Babadook mer og mer ”tilsyne”. Trer fram i forskjellige former.

Alle grusomme.

Hvis det er noe jeg må kicke på i denne vellagde skrekkfilmen, så er det den ukledelige og ganske så overraskende bruk av dårlig animasjon innimellom. Et hode sklir av en kropp og det ligner et dårlig tv spill fra nitti tallet. Til og med Resident evil hadde bedre grafikk i sin tid.

Det skal dog sies at når vi ser Babadook skli fram mot moren på kjøkkenet er det virkelig forskrekkelig. Men det er fordi han bare fremstår som en flytende svart hull – et altoppslukende mørke. Med klør. Det er steike meg skikkelig ekkelt!

the babadook_thumb[2]

Se også den ekle scenen når dressen til den døde faren er hengt opp på noen knagger med skoene under så det ser latterlig menneskelig ut, og så utrolig skummelt.

SPOILER :

Jeg er litt småconfused mot slutten, men jeg tenker noe så enkelt som at siden hun ikke kunne kaste Babadook ut så lot de det leve i kjelleren(metafor på sinnet?) Derad: Lære seg å leve med mannen/farens død. Babadook representerer all sorgen, sinne frustrasjonen og redselen. Det er også grunnen til at hun gir det mark fordi det assossierer med døden og jord. Litt merkelig men, alle finner vel sin egen måte. Heh..? Nei, vetduhva, Jeg har alltid vært litt dårlig på sånn spontantolkning. Vil dere ha en tydeligere analyse så besøk Le horreur bloggen! Hun har gått grundigere til verks. http://lehorreur.montages.no/2014/11/25/analyse-the-babadook-2014/

En ting er sikkert. Mye skjer mellom fire vegger og en hodeskalle.

Jeg synes kanskje slutten blir litt for storslagen og pompøs sørpete for min smak, men for all del. Babadook er noe av det skumleste jeg har sett på lenge, ihvertfall av nymotens horror. Jeg assossierer til filmer som Chasing sleepRepulsionThe OprpanageCarrie og Exorcisten. Da kan man jo ikke klage akkurat.

 

Tentakler for EKKEhet  6/8

6

 


Wetlands (2013)

MV5BMTk5NTIxNDk4NV5BMl5BanBnXkFtZTgwNTQ1ODU0MjE@._V1_SX214_AL_

Er det noen som husker den motbydelige do scenen i Trainspotting? I mange år trodde jeg den aldri kom til å bli overgått i sin ekkelhet. Men mine damer og herrer- her kommer Wetlands trippende inn og kjemper om en toppplassering i katgorien: «Hvor jævli kan en doscene faktisk bli?»

Litt om handlingen.

Helen er en sterilisert tenåring med hemoroider. Når hun en dag havner på sykehuset etter en uheldig barbering, vil hun bruke situasjonen til å føre foreldrene sammen igjen etter skilsmissen.

Åpningsscenen (som altså involverer en dass helt uten papir i råsilke) er så blod syre fet at jeg måtte se den tre ganger, bare for å klare å fatte omfanget av hvor utrolig dristig og kreativt gal den faktisk er.

feuchtgebiete-der-film-kino

Bli med på introduksjonstrippen der vi rett og slett reiser inn i selve nerven på et kjønnshår som ligger klistra til dosete limt sammen av en seig tisseflekk. Vi dykker ned i hårets kjerne: Et eget lite samfunn med diverse organismer bor og gror der. Når jeg suser innover i dette fargerike landskapet bestående av en god mix unevnelige ekle skapninger, føler jeg meg litt som Alice in føkked-up-pubichair land. Man trenger ikke dra ut i verdensrommet eller ned på havets bunn for å finne monstre. Og alt dette får du altså levert innen filmens første fem minutter!

Dette er den bemerkelsesverdige historien om Helen. En jente som svinser rundt på skateboardet sitt med et pussig hygiene eksperiment der hun selv er prøvekanin.

Det er vanskelig å ikke digge Wetlands (røffly oversatt til våtmarker) umiddelbart. Kule knæsje farger, fengende musikk og oppfinnsom bruk av kamera : For eksempel å følge en finger med salve opp i et mørkt rumpehull er jo ganske nytt og spennende, ihvertfall for meg. Det som dog stjeler hele showet er filmens ansikt utad, Helen.

990165_055

Hemoroider er ikke spesielt sexy, men filmens hovedfigur Helen har så mye karisma og sjarm at hun klarer det utrolige: å få hemoroidene sine til å høres søte og interessante ut.

11

Helen er oppdratt av en fanatisk renslig mor som i tilegg bytter religion og livsstil hver måned. (Her stinker det psykiatri) Moren mener bestemt at en jente biiip blir mer møkkete og syk enn en gutte biiip. Renslighet er det aller viktigste i livet. Vi får et tilbakeblikk på Helen som liten, med store gumihansker igang med å skrubbe et kritthvitt klosett. Dette står i komisk sterk kontrast til den grisete åpningsscenen.

Et sted i filmen forteller Helen at morens største frykt hvis hun skulle dø offentlig, er om noen skulle sjekke trusen hennes og finne spor! Utflod eller brems. Som vi ser på begynnelsen av filmen er Helen (demonstrativt)? gått helt andre veien og liker å oppsøke de mest skitne doene i byen. Helst vil hun gå barbent inn på det myraktige seige gulvet og marinere underlivet sitt i alle godsakene doskåla har å by på. Hun og venninnen bytter stappfulle blodige tamponger og livet er herlig.

 

tnt24.info_Wilgotne_miejsca_-_Feuchtgebiete_2013_BDRip_XviD-GHW_Napisy_PL_AgusiQ_.mid_8804__1039742

Folk med basselusk-issues må for guds skyld enten holde seg langt unna denne filmen, eller alternativt bruke den som terapi. Jeg mener det helt seriøst!! Dette vil skade deg! Vi snakker men type varig. Den tramper inn i den rene lavendelduftende moralske porselensbutikken med sølete, illeluktende sko og tar med fettete, snørrete fingre på alle krystallglassene.

TRAILER THUMBNAIL- Våtmarksområder

Jeg er forferdet langt inni ekkelhjertet mitt, samtidig som jeg fniser hysterisk av entusiasme over å se noe virkelig nytt og fryktløst som tar opp de mest unevnelige tabubelagte temaer, som likevel alle kan relatere til.

 sxsw14_wetlands

Veldig mye tilsier at man burde ha opplevd Helen som en avskyelig dame, men jeg gjør ikke det. Selv om hun ikke vasker den sædklissete hånda si etter en ”tjeneste”, senere ruller sammen de størknede sædrestene til en ball som hun spiser og spidder rumpa si på en sykesengpedal så blodet spruter(thats right)er det umulig å ikke bli forført av hennes henrivende sympatiske måte og gjøre de ekle tingene på. Hun får det til å virke så «riktig».

Det er ikke mange som klarer å få en seanse i badekaret med en masse grønnsaker til å bli skikkelig hot- men her er det altså tilfelle. Hun kaller seansen for ”grønnsakstest” hvor hun … ja det er korrekt, tester deres prestasjoner og gir poeng.

Ps Gulrot vinner og ingefær taper.

images-3

”Jeg elsker deg, kan du drite på magen min”? Nei nei, ikke skru av ennå!! Selv om det er et par ”bedritne” heh situasjoner i filmen er Wetlands mer enn noe annet et følsomt drama. Helt strippet for rakna rompehull, størkna sædkuler, felles sperming over en pizza og onani med en avokadostein er Wetlands et ”ganske vanlig” skillsmissedrama om dysfungsjonelle familieforhold. Hvordan barn preges av foreldres handlinger og stemninger og som veldig gjerne vil prøve å få ting tilbake sånn de var før. Barn leter desperat etter anerkjennelse og vil gå ekstremt langt for å forsvare sine foreldres tankeløse eller egoistiske handlinger.

images-5

Som Helen sier selv om sin far ”Han sårer meg uten å mene det”

Yes! Det gjør han. Han knuser hånda hennes i bildøra og diverse andre koselige ting. Men den mest fantastiske scenen som viser farens fraværenhet, er når hun som åtteåring med store øyne spør om faren kan smøre henne med solkrem på stranda og han dæljer på en klump uten å se på henne engang. I neste scene ser vi Helen med 3 grads forbrenning – et håndavtrykk fra faren er det eneste som ikke er brent.

Selv om filmen ofte er ustyrtelig morsom har den like mange av disse dystre vonde øyeblikkene. Se scenen når moren strekke ut hendene og ber datteren hoppe ned i favnet hennes, bare for å flytte seg i siste sekund og la knæra hennes smelle i asfalten.

Dont trust anyone, not even your own family. Better a bruised knee now, than a broken hart later”

 0

MV5BMjE3NDg1NTM2OV5BMl5BanBnXkFtZTgwNTcxNjQ1MjE@._V1_

Moren snakker av erfaring. Den notorisk utro mannen hennes (Helens far) er en vanskelig mann å leve med. Helen forteller at han danser sånn som folk med enten veldig stor svingstang eller mye penger. Faen har begge deler.

Er den uhygieniske biten som virker så dominerende i Wetlands bare metaforer på et ”barns” rebelske takling av en skilsmisse og om å bruke ekstreme virkemidler for å føre de sammen igjen eller få oppmerksomhet? I dette tilfellet også en ganske så lav terskel på tilfeldig sex med kjente og ukjente. (farens fravær? godkjennelse?)

carla-juri-screaming-wetlands-01-350x164

En annen ting jeg lurer på, er om filmen parallelt stiller et kritisk spørsmålstegn til det overhygieniske samfunnet noen av oss lever i: Helen for eksempel gnir alltid skrævet sitt over og ”gjør ren” dosete på alle offentlige toalett. Jo mer skittent jo bedre. Hun har aldri hatt så mye som en liten soppinfeksjon. Selv om selve scenen er motbydelig og kanskje en av filmens mest sjokkerende ekle har hun et slags poeng. Jeg har vel aldri hatt mindre problemer hygienisk som de gangene jeg bodde en uke i skogen uten å vaske meg. Lukta nesten ikke svette engang og håret fikk en merkelig frisk glans som slukka ved første Redken shamponering…! Og hvem vet, kanskje det er mer hygienisk å gni hele slufs over et klissete dosete enn å gnukke på med dr Greve? Spørsmålet er om man tør å prøve…

96db84311e766d35ba63139bb409a51f__400.png

Det er kanskje ikke så viktig om filmen skal gi et ballespark til samfunnet eller ikke, for man kommer uansett ikke utenom det fakta at Wetlands er underholdene, informativ, voldsomt vemmelig og deilig kontroversiell. Her snakker vi bremsespor i blondetrusene, turkis neglelakk og sprutbæsj. Fargerik og festlig som en godtebutikk, svart og dyster som en grotte hvor sola aldri skinner.

trailer--feuchtgebiete_260x145

Wetlands er en skikkelig forundringspakke! En opplevelse hvor det er umulig å forutse hvor handlingen går. Jeg trekker paralleller til Fight club, Trainspotting, Excision og kids. Det er pirrende og noen ganger skummelt å være med til steder Wetlands tar deg, men stort sett er det bare morro- på en sånn passe jævli måte.

feuchtgebiete-5

Filmen har helt klart som hensikt å bli en snakkis og sjokkere sitt publikum, noe den uten tvil gjør, selv om den kanskje bruker opp mye av kruttet i åpningsscenen og ”dabber ” av litt i både ekkelhet og engasjement utover.

Jeg synes også det er overraskende at en film av denne kaliberen velger å avslutte såpass «riktig» og oppklarende.

carla_juri

Synes det er litt morsomt at noen anmeldere skriver at det ikke burde vært laget film av boka- fordi selve filmen har jo kommet alle i forkjøpet og åpner med et sitat om at det ikke burde være laget film om boka. Derfor er det så kult at det nettopp har blitt laget film. Om å ikke lage film.

Ærlig talt, har ikke verden lært noe om omvendt psykologi??

Tentakler for EKKELhet 7/8

7


The keep (1983)

Keep poster

Jeg så trailer for denne filmen for noen år siden i en medley av åttitalls-horror på youtube. Det lille jeg så fenget meg umiddelbart og jeg rablet tittelen ned i håp om å få tak i filmen. Jeg var på bruktbutikken uten hell, men fikk med meg en lignende og for så vidt også ganske kul, art house film som het The Church, eller La chiesa som plaster på såret, og The keep ble glemt, helt til jeg måtte gni meg i øynene her en fredagskveld, da den lyste mot meg på selveste Netflix. 

Litt om handlingen.

Vi befinner oss i Romania på 40-tallet. Nazister blir sendt for å beskytte en gammel, mystisk festning. En av dem gjør tabben å frigjøre en ond, ukjent kraft, som har blitt holdt fanget innenfor veggene.

Dette er filmatiseringen av F. Paul Wilsons novelle med samme navn. Det begynner med at vi følger beltevognene til en Nazistisk gruppe, som kjører inn i en tåkekledd landsby. Med kalde blå øyne og bekymrede bryn ruller de mot sitt mål. Festningen. (The keep)

1187511

The Keep er en film som noen ganger minner om en musikkvideo til et totalt ukjent band. I dette tilfellet er det ikke helt ukjente Tangerine dream som gir filmen mye av sitt særpreg. Se foreksempel når den ene soldaten løper med flagrende kappe i (som Martha ville sagt) en fontene av lys, til Tangerines låt ”Steeling the silver cross”. Det er rett og slett jævlig grasiøst. Det som dog tar kaka av stilige stemningsscener i denne filmen er den fantastiske båt scenen. Vannet ser ut som flytende metall og det er umulig å avgjøre om det er en lys natt eller en mørk dag.

keep2

Du skjønner, det som er så fasinerende med denne filmen, er at for en gangs skyld synes jeg det er skikkelig kult at det er så tydelige kulisser og at landskapet ikke er realistisk. Men også her kan mye av den drømmende underfundige musikken ha skylda for at denne teknikken funker så bra.

3003796_l1

Det samme gjelder i noen av kampscenene. Det kunne vært lett å hånflire av tøydukkene og plast/papp kulissene som blir slengt rundt, men jeg gjør ikke det. Filmen har en slags selvtillit, som gjør at jeg fortsatt respekterer den, fordi alt er gjort på en såpass kul måte for seeren. Den er trofast mot sin egen merkelige stil og ikke er redd for å vise det.

Unknown-4

Noen av kameraføringene er meget fengslende i filmen: Se spesielt scenen hvor en av soldatene kikker inn i hullet der et sølvkors har blitt fjernet og følg godt med på tidenes lengste utzooming. Kameraet trekker seg sakte vekk fra mannen med lykten som titter inn. Du får følelsen av å synke inn i en annen dimensjon, og også nesten å være en del av den. Noe hemmelig, mørkt og uendelig stort. Jeg blir nyskjerrig, vil vite mer. Samtidig får jeg en illevarslende følelse av at her burde jeg ikke være. Her skal ingen mennesker kikke inn.

the-keep-prosky

Selve demonen som bor i ”veggen” ble begrepsfestet av en fransk tegneserieskaper og jeg synes det er gjort en god jobb både design og utførelse, med tanke på midlende de hadde, selv om (etter min mening) den godt kunne vært litt mindre «menneskelig». Nick Maley og Nick Allder sto for jobben å få liv i skapningen og de hadde tidligere jobbet med både Alien og The empire strikes back.

vlcsnap-2012-02-16-23h50m32s20

Det gleder meg å si at, selv om noen hull i historien burde fylles,(eller er det bare meg?) er persongalleriet fargerikt, relativt velspilt, og heldigvis har de karisma. Det er til og med flettet inn en liten kjærlighetshistorie og en damn hot sexscene med fin musikk til. Filmen står med et ben i krigens realisme og det andre i det okkulte overnaturlige. Blandingen blir interessant, dog noen ganger litt forvirrende sjangermessig, for de som ikke har lest boka. Det er ikke alltid like lett å skjønne hvor filmen vil. På en annen side er det kanskje akkurat det den vil.

product_thumb.php

Selv om The keep ikke høster de aller beste omtaler rundt omkring, er den et fantastisk stykke visuelt arbeid ut ifra sitt budsjett. De lunka anmeldelsene kan komme av at mange følte den ikke levde opp til boka (sånn som det ofte er)

Hele filmen har et eventyrpreg over seg, og reggisøren sa det helt enkelt selv. ”Dette er et eventyr for voksne”.

Tangerine dream. «Steeling the silver cross»

Tentakler for EKKELhet 4 /8

4


Det er deilig å være norsk….

 dansk_flagg_62667

…På dansk filmblogg

 

Innimellom ramler man over andre kule film blogger som burde få litt oppmerksomhet. Nemlig denne:

aHR0cCUzQSUyRiUyRjMuYnAuYmxvZ3Nwb3QuY29tJTJGLTdldnFfSGpyRHpVJTJGVS10T09YYWJsOEklMkZBQUFBQUFBQUhvVSUyRm1YcjF0S1c0WFVVJTJGczE2MDAlMkZTb3JlbnNlbl9FeHBsb2l0YXRpb25fQ2luZW1hX0xPR09fZmluYWxfMDFfQklHX1NUSUNLRVJfRk9SVU0uanBn

Sørenses Cinema

«Vær hilset ligesindede grindhouse-geeks, horror-buffs, gore-hounds og exploitation-aficionados!» 

Bloggen ble startet i 2010 og drives av 4 danske drenger som deler sin lidenskap til film og alt som hører med i det tema. Det hele foregår på dansk. Det gjør gjør det hele enda mer givende. På dette fantastiske språket får filmanmeldelsene en ny forfriskende klang. Sånn funker det ihvertfall på meg!

Bloggen har tema uker (denne uken har det foreksempel vært shark-week), anmeldelser, top lister, nyheter, men også gammel inspirasjon til ting du muligens har gått glipp av. Jeg vil dele denne bloggen, ikke bare fordi jeg har danske slekninger (som jeg ikke forstår et ord av hva sier) men fordi forfatterne av bloggen skriver på en sånn måte som jeg tror appelerer til fler enn meg. Folkelig og uten altfor mange akademiske meninger. Bare meninger. Jeg humrer, nikker og koser meg. Filmen står i sentrum! Som grunderen av bloggen sa selv:

«Æh ikke no sånn artzy fartzy freier- det gidder vi ikke«.

Inne på bloggen finner du også link til facebook siden deres. Her er det lett å bli revet med i diskusjoner om alt fra asiatisk gørr til nordiske troll. Og innimellom er det også bilder av lettkledde damer som plukker sopp..(!) Mitt morgenrituale er blitt å gå inn og se hva vi diskuterer i dag. Liker du drøftinger om film og har lyst til å dele meninger og inspirasjon anbefaler jeg å bli med i gruppen. Kanskje du har en gammel Chucky genser som ingen andre vet å sette pris på, enn nettopp oss andre filmnerd.

Trossalt må vi filmjunkies stå sammen, am I right?

 

31