Ikke helt høst og ikke helt vinter. Den mørkeste tia på året. Regnet hølja ned og raserte både sveis (i den grad jeg har noen) og sminke.
Heldigvis kunne jeg la skur være skur, vælve inn døra hjemme og grave fram en finurlig liten perle, som jeg har lært meg og bli glad i.
Filmen Curtains eller Døden teller til sju som den så sjarmerende heter på norsk hviler i kategorien «Sure dont make em like this anymore».
Jeg vil sammenligne med filmer som Tourist trap,Silent night deadly night, The Initiation, Happy birthday to me osv. Snodige filmer, med moderat budsjett, hvor filmene ofte kan inneholde latterlige scener som egentlig skal være skumle, bytting av skuespillere midt i filmen, unødvendige scener som var for dyre til å kuttes og en kunstnerisk frihet man bare må beundre.
Med respektable 3,7 mill dollar i budsjett og relativt kjente fjes som Samantha Eggar (The Brood) og John Vernon (Dirty Harry) gyver vi løs på dette innadvendte kunststykket som Curtains faktisk er.
Litt om handlingen:
En regissør ved navn Stryker samler inn 6 kvinnelige skuespillere til en audition i sitt eget avsidesliggende hus. Mystiske ting begynner å skje og kvinnene må ikke bare gjennom utradisjonelle og provoserende auditions, men også bli jaktet på av en gal morder.
Det skal sies at jeg kan anbefale et par virkelig gode filmer, (for jeg ser sånt også !) men ofte kan jeg få mer glede av å vise disse rare slasherne og mystery filmene fra 70-80 tallet til mine (stakkars) venner. Det er underholdene på en sånn geleshots måte. På ingen måte nødvendig, men gøy å se hva som skjer.
Mange filmakademikere vil nok si at Curtains er fullstendig inkompetent, men den har en merkelig verdi hos meg.
Med sitt supercheezy, men likevel skreddersydde cover lover filmen ”The ultimate nightmare” og alle hjerter gleder seg.
Jeg liker merkelig nok å nyte Curtains i VHS kvalitet. Det gjør opplevelsen litt mer ”rustique”.
Filmen starter med å introdusere oss for den ene skuespilleren Samantha, som faktisk går så langt for denne regissøren og hans ettertraktede rolle (gærningen Adra), at hun gjør et stunt for å bli lagt inn på sinnsykhus for å gjøre research. kjenne den ekte galskapen på kroppen. Observere og ”lære”
Hun og reggisøren arrangerer sammen å få lagt henne inn og han lover å hente henne ut når rollen er klar.
Ting går ikke helt som planlagt og det viser seg at regissøren har begynt audition for Audra uten henne, mens hun er sperret inne.
Hun blir naturlig nok rasende.
Filmens andre akt begynner når Samantha rømmer fra Asylet og oppsøker huset med auditionen. Regissøren virker brydd. Han vil ikke ha henne der. Han behandler henne som et utgått fillete joggesko, som har gjort nytta si og nå helst burde ligge i containeren. Hos Samantha virker dette på samme måte som bensin på bål. Hun akter å overbevise alle og spesielt Stryker om at han tar feil.
Jentene begynner internt og konkurrere om rollen med hver sin taktikk og spenningen bygger seg opp i huset.
Spillet er i gang og stemningen er mildt sagt anspent.
Som om det ikke er dramatisk nok med sju kvinnelige skuespillere under ett tak, som alle vil ha den samme rollen, lurer det også noe i kulissene. Et forferdelig vesen, en absurd skikkelse som vil drepe alle sammen i tur og orden.
Isnt acting fun?
Rare og skremmende ting skjer med skuespillerne. En gal person med en grusom maske viser seg stadig oftere og blir mer voldsom. Det beste jeg kan beskrive masken som er hvis Predatoren hadde møtt Leatherface, som også er i slekt med Slipknot og har dreads..(!)
Et annet element i filmen er en dukke som dukker (heh..) opp i tide og utide.
Den ser underlig ut.
Sur og trassig i ansiktet og med hender som krommer seg som klør. Hver gang denne dukka er med i en scene og gjerne rundt skuespillerne er det bad news og stort sett alltid noen som dør.
Vi se den første gang hjemme hos en av skuespillerne. Som for øvrig også er en lang merkelig scene, der hun blir overfalt og voldtatt i sin egen seng, men som viser seg å bare være kjæresten hennes som vil spice opp sexlivet. Assa hvem faan tar på seg rouche før de legger seg uansett?
Filmens mest absurde så vel som spektakulære scene er filmens ekleste og min favoritt;
Den ene skuespilleren øver seg på et skøyteløp inne i skogens tjern. Rustet med dobbel kasettspiller og duskelue svinser hun rundt på isen til musikk og aner fred og ingen fare. Musikken blir brått skrudd av og hun ser med skrekk noen hender stikker opp av snøen, noen virker å være begravd der.
Kameraet viser i neste øyeblikk en svart skikkelsen som står i skogkanten og lurer. Det er personen med masken igjen,- men denne gangen ser vi den i dagslys.
Første gang jeg så denne skøytescenen var jeg totalt uforbredt. Jeg kan fortelle deg at det er både ganske skrekkelig og fullstendig komisk å se denne underlige skikkelsen skøyte seg framover i sakte film mot skuespilleren og på veien dra opp en sigd.
Scenen fortsetter sitt seige tempo og det gjør alt mye mer intenst. Skuespilleren virker å handle i sirup, når hun først reagerer og prøver å flykte. Først det vettskremte utrykket når hun ser morderen komme. Så sjokk og vantro i skjønn forening. Skikkelsen rekker å komme helt innpå. Sigden hogger løs.
Det er så merkelig alt sammen at det er verdt å ta en titt på Curtains bare på grunn av dette horrible kunstløpet.
Det kan være fristende å lure på om Curtains har noen skjulte budskaper. Hvis man absolutt skal lande på noe, så må det være at regissører er forferdelige mennesker. Punktum. Det og at man blir gal av være på sinnsykhus – total shocker.
Man kan også ta det enda lenger å drodle rundt om audition ikke er så langt unna sinnsykhus.
Filmen viser oss innledningsvis en institusjon med såkalte ekte gærninger, men selv om vi forflytter oss til et stor, fint, velmøblert mansion føler jeg etterhvert at det ligner mer og mer på et galehus med psykotiske kvinnfolk med høyt hår.
Jeg tror filmer som Curtains har hatt noen impulser på settet, som gjør filmen tidvis smått usammenhengende, men likevel uten disse krumspringene hadde det ikke vært like fantastisk å se den.
Og auditions er en forferdelig ting som bare ytterst få mennesker burde utsette seg for.
Jeg søkte en gang i tiden på skuespillerlinja på NISS og skulle på en audition som varte en hel dag sammen m 10 andre (ikke så ulikt filmen)
Jeg husker jeg gikk inn,- og endel timer senere sto jeg utpå gata igjen med dirrende hender og rødflammete kinn, ute av stand til å huske hva som faktisk hadde skjedd der inne.
Klarte jeg i det hele tatt å prestere?
Lukta sur svette og adrenalin hang i lufta.
Poenget er at jeg trodde jeg var en av de bedre. Siden jeg var så totalt utmattet når jeg kom ut, trodde jeg virkelig at jeg hadde utrettet enestående prestasjoner formidlet noe spesielt.
Gitt alt.
Jeg var til og med så dum å fortelle alle venner familie og jobben om alt dette. Det blei desto flauere når telefonen med det korte knusende beskjeden kom. En beskjed som bare besto av en iskald uforklarlig setning;
”Du er ikke med.”
Sånt kan man faktisk bli gal av.
Uansett kan man ha det mye moro med Curtains. Selv om slutten kan føles litt som å hive ut juletreet på lille julaften, klarer filmen å overraske (på godt og vondt)når du minst aner.
Den tåler også tidens betente tann, siden verken sinnssykdom, prestasjonsangst eller kvinnfolkhysteri noensinne blir uaktuelt.
Når jeg, i anledning dens ”renovering”, bestemte meg for å ta en trip down Chucky lane, var det rene skjære tilfeldigheter (hvis man tror på sånt) som gjorde at jeg så disse ”fæle dukke filmene” som mamma kaller dem, i en litt utradisjonell rekkefølge;
Jeg så faktisk Childs play 2 først. Så gikk jeg på kino og så Remaken. Og helt til slutt ”oppsummerte jeg ” hele smørja (dvs uten alle de andre fleskogførti filmene) med selve opphavet. Originalen. Childs play (1988)
Jeg har sett –88 versjonen kun en gang, men da var jeg så liten at det nå føltes som å se den for første gang. Jeg tror faktisk at jeg hele tiden har trodd jeg så eneren og så var det toeren. Makan
Tenk å drive en filmblogg også ikke ha kål på detta!
Handlingen i originalen (1988) er i hvert fall dette:
Andy på 6 år ønsker seg mest av alt i hele verden en Good guy doll til bursdagen sin. Problemet er bare at moren ikke har råd til å kjøpe en sånn dukke. Dette forandrer seg når en uteligger tilbyr seg å selge henne en dukke billig i et lugubert strøk. Andy er fra seg av lykke og knytter seg til dukken med en gang, men ganske fort begynner underlige ting å skje.
Gjennom soveromsdøren kan man høre at Andy har lange samtaler m dukken, og han påstår at den svarer. Andy sier at Chucky ( som for de 10 i verden som ikke vet det, er dukkens navn) egentlig er besatt av sjelen til en massemorder som heter Charles Lee Ray og ikke nok med det, dukken vil se på 21.00 nyhetene. Tanten, som er barnevakt den kvelden, sier nei og stuer de i senga, men noen minutter senere er tv-en på og hun ser dukka sitte i godstolen og se på nyhetene.
Chucky er ganske ekkel allerede da. Vi ser bare ryggen og det bustete håret, men noe føles uggent. Det ser jo faktisk ut som Chucky har skrudd på nyhetene selv og sitter og glor, mens Alex ligger og sover.
Det er noe med det gingerrøde struttehåret og de isblå øynene, (som flyter ut til hvitt utover i filmen i takt med sinne og desperasjonen som vokser)
Det oppriktige, men stive smilet når den ”later som den bare er en dukke” Det er likevel først når du hører stemmen til Chucky man forstår hvor gjennomsyra ond og hevngjerrig denne plastdingsen faktisk er. Stemmen tilhører Brad Dourif, som også passende nok har stemmen til selveste Satan i Exorcist Legion (1990)
Shit makes sense.
Chucky vil nemlig komme seg ut av dukkekroppen. Og han vil, bokstavlig talt, gå over lik for å klare det! Planen hans blir å ta bolig i kroppen til Andy.
Guttungen Andy er en god casting for all del, han bare er så søt noen ganger at jeg føler at noen heller tjukk sukkerlake ned i halsen på meg. Hvorfor må alle barn på film ha sånn overdrevent barnslig stemme??
Jeg synes han er mest sjarmerende når han løper rundt panisk i svær boblejakke med et skalpell og jakter på den lille mordermaskinen.
Men, er Childs play en ekkel film?
Det ekleste i originalen kan faktisk være den frokosten Andy mekker til morra si. En skål full av en frokostblanding som har så mye farger at det ser ut som komprimert kreft. Han topper berget med 4 store spiseskjeer sukker og 2 skiver svartbrendt toast med vanilje is.
Selv om det er endel vold og mørke temaer er veien kort til at det ufrivillig eller frivillig blir mer humoristisk enn noe annet.
Jeg husker at filmer som Dolly dearest (1991) og Dolls (1987)hadde en større impackt på meg og skremte meg mer enn Chucky. Muligens ble Chucky for teit og for verbal. Jeg syns det er skumlere når mystikken blir bevart og morderen er stille.
Det kan også ha noe å gjøre med dukkene til mamma;
Er det flere enn meg som synes det var ganske forstyrrende med den porselensdukke trenden som kom på nittitallet? Det kunne virke som alle mødre ble besatt av å stappe masse små blondekjolekledde skapninger, med påmalte blinde døde øyne og stive smil, eller grin, og fletter overalt rundt i kåken? Jeg følte de forandret ansikt om kvelden når det var mørkt, og jeg var sikker på at jeg så de røre på seg borte i kurvstolen, der det satt en hel hær av dem.
(Heldigvis er de på loftet nå)
Likevel var en ting sikkert. Ingen av de lignet på Chucky. Han ble mer ”kapslet” inn i filmen og fulgte meg ikke som en frykt etterpå.
Jeg vil også trekke fram Dead silence (2007) som en virkelig guffen dukkefilm av nyere kaliber. Det er noe spesielt med disse buktalerdukkene sant? (se også Magic (1978)
I senere tid har den glossy-amerikanske, hardtklipte, overfyllte Anabelle serien bredt seg som en epedemi blant oss som liker stemning framfor skvett og vræl. For all del, mye av det er godt laget, men det går så fort og det skjer så mye hele tia og ungene er for pene og jegblirgammel.no
Jeg dro spontant på kino alene en Mandag i August.
Jeg hadde fått billetter til Childs play (2019) , men bortsett fra bittelitte grann vin innabords følte jeg meg ganske nøytral.
Selv om Childs play for meg, er en av de filmene som virker å ha eksistert for alltid, og står som et ikon i horrorsjangeren, var det ikke de filmene som pirret meg mest i skrekkhylla på Nova i sin tid.
Jeg var mer opptatt av Stephen king, dyr som angrep og demoniserte kids. Jeg vet ikke helt hvorfor, men Childs play filmene gikk liksom litt over hodet på meg.
Jeg var dog spent. Childs play kluten har blitt vridd opp til siste dråpe etter, hvor mange har det blitt? sju? filmer med Chucky i hovedrollen. Hvordan skulle de re-invent konseptet denne gangen?
Det går som det ofte gjør, når man har moderate forventninger; Det betaler seg i positiv overraskelse.
Hovedhandlingen er mye av det samme.
Andy(13) har flyttet til et nytt sted med sin mor. Han har få venner og er mye alene. Moren gir han derfor en Buddi dukke I bursdagsgave. Som fabrikken lover; “Prepare to meet your new best friend”
Først og fremst så er ikke dette en re-make som jeg først trodde, men er såkalt ree-boot. Filmen gjør lurt i det, dvs å oppdatere konseptet isteden for å prøve kopiere det gamle.
Det finnes endel eksempler på at det kan bli ganske forferdelig. (Carrie, The fog, Prom night, Psycho osv)
Childs play 2019 har underholdningsverdi.
Jeg syns det er viktig, Ihvertfall i en sånn type film. Dette skal ikke være en seriøs drama dokumentar, den skal ikke rette noen moralske pekefingre mot deg og heller ikke få deg til å hikste over tapt kjærlighet eller verdens ugang.
Det skal bare være en skrekkfilm som skal få deg til å skvette, le ufrivillig over grove gloser. Ta deg med på tanken om hva som faktisk kunne skjedd hvis en dukke outsmarta deg, gikk amok og begynte å drepe folk
Filmen er skreddersydd til “vår” generasjon. Foreksempel er har Chucky/Buddi sin egen APP og kan gjøre myyye mer enn å¨bare si 3 setninger og snu hodet som i originalen.
Buddi kan teoretisk sett styre alt fra kaffetraktere til biler. Hjelpe deg m leksene osv. Dokumentere alt du sier og gjør. Og har da enda større makt, når ting begynner å skli ut og dukkeliten begynner å bli vondbråten.
Det er også en mer relaterbar “besettelse” av dukka. I originalen blir dukka besatt av sjelen til en massemorder idet han dør.
I 2019 versjonen blir den omprogrammert på fabrikken, av en som er rasende og drittlei jobben sin. Han virker å skulle hevne seg på firmaet ved å fjerne alle “sikringer” på dukka. Dvs ubegrenset læring og ingen sperrer hverken på vold eller ordbruk.
Andy er så «heldig» å få akkurat dette eksemplaret til bursdagen sin.
Selv om oppskriften og klisjeene kommer som perler på en snor er det fortsatt aldri døvt eller sånn “sjekke mobilen kjedelig” De er flinke til å være nyskapende samtidig som de holder på endel gamle referanser. Selv om originalen spiller mer på min favoritt «less is more» og skårer bedre på stemning og uhygge, har også CP2019 sin styrke i å bygge en nerve rundt det å miste kontrollen over det tekniske. Hvor langt kan det gå med en maskin som aldri slutter å lære?
Alle dere som har lest litt på Ekkelt før, vet at jeg ikke er spesielt stor fan av remakes, men jeg blir veldig glad når noen får det til. Her har de rivi grunnmuren på et gammalt hus, pussa opp, bytta ut møblene og veitduhva, det funker!
Det eneste ”problemet” jeg har, er at dukka ser litt for glætt/shiny ut. Den blir liksom ikke ekkel nok utseendemessig. Til og med når dukka begynner å bli morderisk, blir det fortsatt litt for rent og pent. Noe som ofte kjennetegner disse nye remakene i Amerikansk format. Det kan da også være meningen i denne oppussa versjonen.
Filmens ekleste scene er når Buddi gir Andy et trofe eller gave om du vil i form av en ekte kroppsdel som er partert fra et lik, etter å ha tatt noen sinte uttalelser fra Andy litt vel bokstavlig.
«I thought it would make you happy»
I ren panikk pakker Andy inn kroppdelen som en gave og ved en tilfeldighet ender opp med å gi den til nabokjerringa som setter den på seksjonen og gleeeder seg til å pakke den opp…(!)
Etterord.
Chucky er som en gammel følgesvenn. Shit, ja et barndomsminne. Den er på en måte tidløs. Denne dukka har blitt drept så mange ganger at det nesten blir vedmodig å tenke på den som helt død. (som den sikkert ikke er)
Knivstikki, dynka i syre, ommøblert i kroppen, sprengt i filler, smelta, strimla opp av en vifte, dolka i ryggen( av hans kjæreste), partert med øks, skutt i hodet, skutt i hjerte, skutt i nyra, nesa, magan og munn og selvfølgelig tent på flere ganger.
Det var gøy med et gjensyn, men i likhet med andre reunions,- det kan bli 10 år til neste gang. Intill da står Chucky støtt i soffan min med sine venner.
En morsom detalj er at Toy story4 (som også er en film om leker som blir levende) kom ut samme dag som CP2019.
Gutten i denne filmen heter også Andy.
Det kan hende jeg må se enda en film på kino om leker, som later som de ikke er levende, siden min datter (5) elsker Toy story serien, men jeg tror neppe det blir noen anmeldelse av den på EKKELT.
Hvis ikke hun snur seg i kinomørket og ser på meg med hvite øyne og seigt som en mørk sump sier ”Wanna playyyyy?”
Tentakler for EKKELhet på CP-1988 4/8
Tentakler for EKKELhet på CP-2019 2/4 (husk at det bare er på ekkelfaktoren)
I anledning RE-maken av Suspiria tenkte jeg å dele en podcast av meg og Mørk, som snakker om originalen etter et gledelig gjensyn av den på skrekkfilmfestivalen Ramaskrik i 2017.
Det er også small-talk om Juleblod, Stig H Hoff, Amsterdamske horebokser og Shape of water. Ja og pølser da.
Det skal være med i historien at det er første gang vi podder.
Legger også ved en fotoshoot med Suspiria-tema som jeg og fotograf Trine Lybekk https://www.trinefaktor.no hadde det gøy med for endel år siden.
Pungrotte, altså Possum direkte oversatt, er et dyr som beveger seg tregt. Andre kjennetegn er en meget primitiv bygning og ingen nære slektninger blant andre pungdyr. De har også flest fortenner av nåtidens pattedyr.
Det er ingen pungrotter i filmen Possum, men det er andre ekle ”dyr”.
Helt fra jeg var liten, dvs ikke sånn babyliten, men liten nok til å forstå at et hårete vesen med åtte bein, fjorten øyer er det samme som null logikk, har jeg hatt edderkoppfobi. Det finnes ingenting som kan rettferdiggjøre et slikt utseende på et levende vesen.
Det er tilnærmet ondskap.
Jeg husker godt mitt mest traumatiserende minne om dette: Jeg og en venninne passa en rasekatt. Katta var verdt sikkert 15.000 og måtte ha bånd når vi gikk tur med den. Jævelskapen av en katt sleit seg ut av båndet og føyk mot et svart høl under masse brakker.
Katta kom seg fint ut på andre siden, men jeg ble sittende fast under en brakkerigg i et edderkoppreir lamma av skrekk, med en lommelykt som i kjent grøsserstil ikke ville lyse mer. Kanskje jeg bare ubevisst skrudde den av , ikke vet jeg – at hjernen min bare ikke ville se det forferdelige som omga meg.
Masse masse bein og øyer.
Jeg forteller dere denne historien fordi Possum er en film som inneholder mange elementer og assosiasjoner til dette insektet. Hvis du i likhet med meg begynner å skrike som en gutt i stemmeskifte og febrilsk børste klærne bare du ser en stankelbein, vil Possum være det samme som å se sin fobi marerittaktig bli servert i filmform.
Litt om handlingen;
Philip reiser hjem til sitt barndomshjem og onkelen for å ta et oppgjør med fortiden. Han bærer på en skinnveske som rommer helt andre ting enn klær og tannbørste.
Åpningscenen i Possum legger lista for en intens atmosfærisk opplevelse og virker ganske tidlig å ville kreve ”noe”.
Possum er en sånn film som er skreddersydd for meg de dagene jeg vil se no sånn ..rart og annerledes. Ekkelt og mystisk. Noe som hele veien vil få meg til å gjette og undre.
Hvorfor Philip «pakker» bagen, drar hjem og oppsøker dette hjemstedet som piner han så grulig er uklart, men han virker å skulle ta et oppgjør med traumene som er knyttet til barnsdomshjemmet. Huset med sine kriker, kroker og hemmelige forbudte rom.
Symbolikk lurer både i den uregjerlige naturen og de støvete hushjørnene. Sterke bilder formidler både skarp voldsom skrekk og ubegripelig skjønnhet. Et landskap som er med på å male en historie og en oppvekst. En bag blir satt ned i midten av noen «sprikende» trestammer. Bursdagsballonger omkranset av masse svart røyk antyder en brann og en dagbok med gamle minner både i tekst og bilder er med på å flette sammen trådene og gi oss en røff skisse av Philips fortid.
Hovedrollen Philip spilt av Sean Harris gjør lite til mye. Hans forpinte ansikt og på grensen til komisk forknytte kroppsspråk og takter sier mye mer enn hans ord og handlinger. Det er ikke bare sterk levert skuespillermessig, men også fantastisk skutt. Noen av scenene er så spektakulært vakre og grusomme samtidig at man kan miste fokus på selve handlingen og bare la seg rive med i farger, lys, musikk og stemning.
Possum hører hjemme her på ekkelt av mange grunner;
Den scenen som rystet meg mest er ikke nødvendigvis filmens ekleste, men den kommer så brått på en sånn rolig måte. Litt som å sitte på bussen i egne tanker og plutselig ser du at den ene passasjeren er naken.
Hva i hæ…..? Litt sånn.
Philip går ut i hagen og åpner vesken han har båret på gjennom hele reisen hjem. Han lemper ut noe som virker å aldri kunne hatt plass i en liten skinnveske; Lange hårete ben festet til noe større, blir dratt opp av vesken med en slags trassighet. Akkurat som hovedpersonen blir sliten bare av å se den. Vi ser ikke selve kroppen bare de lange motbydelige bena. Det samme gjelder når han litt senere stapper denne tingen ned i en bøtte. En sånn som man brenner ting i. Med et ansikt som vrenger seg i avsky stapper Philip det store eddekopplignende vesenet ned i tønna.
Jeg får følelsen av at denne tingen når som helst kan begynne å sprelle og kjempe imot, selv om den virker død, og den følelsen har jeg hele filmen. At tingen skal fortelle oss noe. Snakke. Tenke. Leve.
Mind of its own? snøvler den bedrøvelige onkelen som fortsatt bor i huset.
-«Are you gonna kill it?»
-«Cant kill it , its a puppet»
Ellers har Possum mange andre nakkehårreisende scener som er vanskelig å formidle med ord. Litt som en søvnparalyse; Det er mer en følelse av noe truende enn en fysisk trussel. Noen ganger er det bare en kravlende lyd, en grein som ser ut som noe annet eller små glimt i drømmene til Philip som får meg til å tekke beina opp i sofaen med et ansikt som vrir seg i ubehag.
Den vemmelige og bisarre dukken, som kalles Possum lever på en måte sitt eget liv,- selv om det er Philip som styrer den. Vi ser det aldri, men den kravler tilsynelatende opp av bagen sin og vil ikke verken brenne opp eller drukne som Philip desperat prøver på. Philip vil helt tydelig kvitte seg med denne dukken, men samtidig klarer han ikke å løsrive seg fra denne merkelige skapningen.
Et slags stockholm syndrom. Han virker å hate den, men likevel skjønner han ikke hvordan han skal leve uten den.
Den er alt han har igjen.
Uten og utbrodere for mye og muligens dumme meg ut med naive teorier, så tenker jeg at veska med Possum er Philips ”bagasje”
Possum kommer alltid tilbake. Ligger dandert ved siden av han når han våkner, lurer bak hjørnet når ham prøver å løpe. Stikker fram et hårete ben bare for å vise at,- Du kan ikke rømme fra meg.
Selv om jeg ikke er helt enig i kritikken fra min kamerat om at den var drepende kjedelig fram til siste 5 minuttene, kan jeg gå med på at selv om jeg liker stemning fremfor action og seige scener framfor klipping (i hvert fall i en sånn film) så er det faktisk kanskje brukt litt for mye tid på mange av de samme scenene på mange av de samme stedene.
Kanskje jeg er blitt skadet av for mye drama, twist and turns i sånne suspense filmer. Og for all del, jeg kan ha missa hele poenget. Det har skjedd mange ganger før.
For meg personlig er det ikke slutten og ”konklusjonen ” som gir denne filmen mine tentakler eller mine godord. Det er de første tjue tretti minuttene med glimt og forferdelige antydninger av Possum og dens uforståelige groteske og elastiske vesen. Også karakteren Philip, når ansiktet hans blir hvitt som et laken og han han kjemper mot demoner vi ikke ser.
Både sean Harris og «onkelen»Alun Armstrong vant pris på Brooklyn Horror Film Festival Awards for beste skuespiller og beste støtteskuespilller. Filmen rasket også med seg beste scenografi. (Kit Fraser)
Kreativ bruk av silhuetter skygger og vinkler gjør mange av scenene utrolig ekle. Av og til er jeg ikke helt sikker på hva jeg ser, bare at jeg har lyst til å skrike.
Man kan lure på, som i mange andre suspense filmer om hvor mye av dette som faktisk skjer og hvor mye som er enten minner eller manes fram av hovedpersonen. Noen av rollene virker å ikke gi noe fotavtrykk, dvs de virker uvirkelig i settingen. Akkurat som de er kapslet inn i en tidløst rom og bare repeteres i en endeløs loop.
Man får ikke svar på alt man vil, men jeg liker det. Det er spennende å lese andres ris og ros og teorier og som alltid slår det meg hvor utrolig forskjellig vi mennesker er.
Filmsmak for eksempel.
Det er .. facinerende at en film som Possum får alt fra gjørmekarakter til folk som har lyst å gi den 12 av 10.
Min edderkoppfobi kan ha spilt en overskyggende stor rolle her , men selv gir jeg den 6,5 tentakler
Da mekleren min spurte om jeg ville bo i andre eller sjuende etasje, så valgte jeg merkelig nok det tredje og siste alternativet som var på bakkeplan. Hadde noen fortalt meg for 5 år siden at jeg skulle velge å bo i en stue som alle kan kikke inn i og lett hoppe over verandaen og banke på vinduet, hadde jeg sagt at de snakket om en helt annen person.
Det var det vel kanskje også.
Det var ”ikke så lenge etter voldsoverfallet” meg, istedenfor ”små barn som enkelt kan klatre over for å gå ut og leke” meg.
I mange år (etter overfallet som skjedde når jeg sov) kunne jeg ikke bo høyt nok over bakken og låse med mange nok låser. Den miste lyd ute fra gangen kunne få meg til å omtrent rakne i redsel. Og en stund gikk det faktisk så langt at jeg vurderte å selge den nykjøpte leiligheten min og slutte i jobben og flytte hjem til mamma.
I dagens lys virker alt annerledes. Jeg er ikke redd lenger. Jeg kan faktisk ikke bruke mer energi på det.
Poenget er at jeg vet hvordan det er å bli invadert på sitt mest sårbare. Og derfor sitter denne filmen som en kule.
Denne filmen vil nøk gjøre inntrykk uansett om du har traumer eller ikke. Den er ikke redd for å tråkke over noen tabuer og sprenge noen grenser. Du er advart min venn, det blir voldsomt.
Litt om handlingen.
Det er selveste julaften, men Sara vil egentlig bare sove eller jobbe på julaften, sikkert for å slippe å tenke på at hun faktisk sitter høygravid med et barn som aldri får møte sin far. Han har dødd i en ulykke fire måneder tidligere.
Julefreden brytes rask når det banker bestemt på døra.
I Inside blir alle forestillingene om at det er skummelt å være alene hjemme til virkelighet. Hvor sårbar man er, selv i sitt eget hjem. Kanskje mest i sitt eget hjem.
En mørk silhuett av en skikkelse står utenfor døra. En figur uten ansikt, bare en stemme. Sara aner ikke hvem denne personen er eller vil, men stemmen vet godt hvem hun er.
Har du noen gang hatt en innpåsliten selger på døra? Jehovas vitne,- eller bare Halloween kids som nekter å gå? Slitsomt ikke sant?
Tenk deg følgende; Mannen din har relativt nylig dødd i bilulykke, du er høygravid og utslitt av sorg. Det er julaften og du vil være alene.
Utafor står det plutselig en ukjent dame og vil inn. Virkelig inn. Sånn slå-seg-gjennom-ruta-hvis-du–ikke-lukker-opp inn.
Denne(vi kaller henne) inntrengeren er like skrekkinngytende som hun er anonym. Og det legger et mystisk, uvirkelig slør over henne.
Sara lukker ikke opp og kvinnen går. Hun slukker lysene og kikker nervøst ut av vinduene for å se om noen lusker der ute i julenatten. Det er stille igjen, men det er langt fra over.
Senere når Sara sovner på sofaen og politiet allerede har sjekket rundt huset er kvinnen tilbake utenfor vinduet.
Kvinnen klarer å komme seg inn i huset til Sara og det er starten på en katt og mus jakt som pågår store deler av natta. Sara klarer å låse seg inne på badet men hele tiden vokter den mystiske inntrengeren døra ut.
Inntrengeren har ikke nødvendigvis som hensikt å drepe eller skade Sara. Hun vil bare ha babyen hennes. Ta den ut av henne. Også er hun sint. Veldig sint. På en sånn ulmende skjerpa måte. Et par ganger sprekker det og hun skriker og formidler et bunnløst sinne. Det er utrolig skremmende.
Denne kvinnelige inntrengerens sterke, svarte raseri er det som gjør filmen så ekkel. Hun virker noen ganger utenomjordisk der hun(i kjole og høye hæler) slår seg gjennom vinduer og dører og tar knekken på alt som kommer i veien. Det å se inn i øynene hennes noen ganger er som å stirre direkte inn i avgrunnen, eller ned i en mørk grav. Hvor alt er stille, kaldt og mørkt.
Enhver mor er vel naturlig nok redd for å miste sitt barn, at noen skal stjele det eller skade det. Ikke bare blir alle disse marerittlignende redslene til virkelighet i Inside, det blir også tatt til et helt nytt nivå.
En lang ulidelig scene er hvor inntrengeren tar fram den største saksa jeg har sett i mitt liv og bare stryker Sara lenge over den høygravide magen, mens hun intetanende sover søtt. Så presser hun saksa gjennom og punkterer huden i navelen. Er det bare meg eller er navelen det ekleste stedet på hele kroppen og bli pirket i? Bare jeg skriver om det så blir jeg faktisk littegrann uvel.
Joda, det finnes mye voldeligere og blodigere filmer enn Inside, og du skal vite at jeg har sett de og, men jeg lar meg likevel sjokkere, av den makabre, delikate situasjonen som utarter seg. Det føles så.. urettferdig. Sara som er forsvarsløs, høygravid og pungtert med saks både i magen og ansiktet og inntrengeren som er målrettet, har våpen og styrken i aggresjonen sin.
Den rene samvittighetsløse galskapen som bor i denne kvinnelige inntrengeren lager en minneverdig og utrolig skremmende figur og gjør Inside til en intens opplevelse.
Du kan jo ikke bare stikke en gravid dame i magen mens hun sover??? Assa hvor klin kokos i skallen er du da? La i hvert fall dama få lov å prøve å forsvare barnet sitt.
Når det kalde metallet på saksa skjærer gjennom magen kommer det bilder av babyen inni magen som også reagerer med sjokk og vantro.
Vi følger babyens reaksjoner gjennom flere av nivåene med frykt og stress. Det forsterker og utvider den grusomme opplevelsen Sara går gjennom. Hun er trossalt ansvarlig for to smerteterskler, to sinn, to liv. Og hele tiden dirrer spørsmålet like sterkt som skrekken; Hvorfor gjør hun dette mot meg??
Det er ganske vanskelig å gjøre dagligdagse ting når man er høygravid. Bare det å knyte skoa kan føles som en umulighet, så det å ha en sinnsyk kjerring i huset som allerede har stikki deg med saks i tryne og i magen og vannet har gått. ..
-Det ekke en optimal julaften å ha da.
Det blir jo ikke ordentlig skrekkfilm uten et par irriterende detaljer som å foreksempel bandasjerer et sår grundig mens trusselen fortsatt er i huset.Hvis du har blødd i 1 time det KAN vel vente 5 minutter til du kommer deg i sikkerhet?
Politiet lar offeret være igjen i huset mens de selv går ut, og det er også et kjent fenomen å slenge fra seg våpen for tidlig. Sånt blir det ofte flere lik av.
Hvis du liker filmer som Martyrs og High tension så er Inside et must. Den er helt klart i familie med disse voldelige splætterne fra Frankrike. Som min kamerat og pod kompanjong sa engang : «Lurer på hva det sier om landet; ost baguette og ultravold».
Har du noen gang sett noen bli knocka ut med en brødrister? Eller bruke gaffateip for å lime igjen høl i halsen som ikke slutter å blø? Tiden er kommet for å kunne være med på tidenes mest utradisjonelle fødsel uten bedøvelse. Ja uten sykehus og for den saks skyld.
Noen tenner stjerna i toppen av et tre, noen svir svoren og får kjeft av svigers mens andre ligger i en trapp i noe som ligner på et groteskt blodig fossefall og får klipt opp magen som den største selvfølge.
Audition er en film som bare kan oppleves til det fulle jo mindre du vet om den. Jeg vil sammenligne det med å hive seg på en buss uten å se hvor den går. Tør du?
Man humper avgårde og en lang stund ser du bare grønne enger, epletrær og søvndyssende lysmaster med ledninger som virker å vare endeløst. Du holdt kanskje akkurat på å duppe av, når bussen kjørte rett inn i en fjellvegg.
Det å begi seg inn på en slik filmopplevelse som Auditionfaktisk er, kan være fantastisk givende for en horrornørd som meg, som alltid leter etter det lille ekstra. Det har også sine ulemper hvis du er en litt sart sjel og trodde du skulle komme upreget fra opplevelsen. Dette er en anmeldelse som kommer til å ødelegge for deg hvis du ikke har sett den, så da må du stoppe nå og heller lese videre etter filmen.
Litt om handlingen.
Vi følger Shigeharu, en enkemann som får en venn som jobber som reggisør til å arrangerer en audition for en kvinnelig rolle. Damene tror det er en ekte audition for en film, men det er egentlig bare en kamuflert måte å finne en «erstatter» for Shigeharus døde kone. Her møter han Asami og hun virker å være alt han leter etter i et kvinnfolk.
Audition begynner ufarlig nok som en kjærlighetshistorie. Mann møter dame, mann forelsker seg i dame, dame spyr i en kopp og mater til et deformert vesen som ligger i pose. Gjør ikke alle det?
Shigeharu blir totalt oppslukt av Asamis underlige tiltrekningskraft og føler seg som nyforelsket igjen. Det hele kunne vært ganske så søtt hadde det ikke vært for den litt søtkvalmende lukta i bakgrunnen. Som et råtnende fruktfat.
Asia har et lite forsprang når det kommer til både stilige grafiske voldsscener og generell fysisk og psykisk tortur. Under visningen av denne filmen i Rotterdam filmfestival i 2000 hadde den rekordmange walkouts og tilfeller av både besvimelser og klassisk oppkast.
Nå skal det sies at det har kommet en mengde sjokkerende filmer fra Asia som er langt drøyere enn Audition, men likevel føler jeg denne filmen (sammen med Ringu) står som en milepæl i Asiatisk horror, som en av de første i sin sjanger som lagde sjokkbølger og nådde ut til en hel horrorverden.
Selv så jeg denne makabre delikatessen litt etter Ringu og trodde en stund at jeg måtte kaste den svæære (hadde ikke flatskjerm på den tia) TVen min ut av vinduet og grave ned videospilleren min i hagen, fordi jeg var så redd små jenter med masse hår foran tryne skulle begynne å kravle ut av kassa.
Audition ligner ikke på Ringu. likevel har den en felles guffen stemning. Den har en rolig oppbygging. Lenge er vi flue på veggen til noe som virker å være utviklingen til et vakkert, dog underlig kjærlighetsforhold. Deres dialog er intens på en passiv måte.
Møtene deres føles som en slags uvirkelig handling på en annen planet. Du befinner deg i en drømmeaktig, blass pastellfarget tilværelse, som lukter clean cotton duftlys og vaniljestang.
Shigarus lykke over å ha møtt en ny potensiell livspartner får meg til å få tårer i øynene. Siden jeg engasjeres såpass mye i denne handlingen får Audition sin slagkraft, når den plutselig når et vendepunkt.
Når Shigaru av forskjellige grunner lover kameraten sin å ikke ringe Asami på en stund, begynner filmen og bikke i en annen retning.
Når vi ser et klipp fra Asamis leilighet undrer jeg: Hvorfor sitter dama krumbøyd på gulvet og bare stirrer stivt foran seg? Og hvorfor ligger det en stor sekk på gulvet som er knyti igjen?
Det er jo for så vidt greit å vente på at daten skal ringe, men når vi ser et klipp fra leiligheten flere dager senere og hun sitter på nøyaktig samme sted, da begynner jeg å lure.
Hva er det som skjer her? Har a sitti der hele tia?
Audition er en lumsk film. Den forkler seg som noe annet. Den er et monster som har presset seg inn i en prinsessekjole. Og litt etter litt rakner det i sømmene.
Jeg får følelsen av å klamre meg fast i et isfjell stående midt ute i et stort ukjent hav. Et isfjell som sakte smelter og du synker nedi en guffe av seig, stinkende ondskap.
Jeg husker at jeg så traileren til Audition og coveret (igjen, på den tia hadde vi en fysisk plastdings som man kunne lese og se bilder på) men det var ikke lett å skjønne hva den handlet om. En ting er jo Asiatiske filmer generelt, hvor ofte både oppbygning, fortellerstil og stemninger kan være litt ..jah.. anderledes.
Audition var for meg, mindblowing. Den lignet ikke noe annet jeg hadde sett. Den rystet meg. Ikke glem at dette snart er 20 år siden.
Det er mange uforglemmelige bilder i filmen som sitter i mitt sinn fortsatt;
Asami som sitter helt stille med ryggen til i senga, mens Shigearu babler nervøst.
Pianisten i rullestol som spiller på et falsk piano.
Den samme mannen som kryper bortover gulvet, mot en liten jente som spriker med bena, klar for å bli brent på innsiden av lårene med en glødende pinne.
En sprellende klaskende tunge på gulvet, som ingen vet hvor hører hjemme.
Noen steder i filmen er det som å er det som å få kasta en bøtte med glovarm avføring i fleisen.
Hva i hælvete er det jeg akkurat så??
Audition er fortsatt en rørende kjærlighetshistorie midt oppi alt det groteske og absurde som skjer. Samme hvor fucked-up noen av scenene blir mot slutten, slipper ikke den underliggende historien om ensomhet og barnslig naivitet taket i meg.
Audition er en film som lar deg sitte igjen med en slags uforløst uro,- en følelse av at ting ikke blir okei. Husker du Anders i Oslo 31 August når kameraten insinuerer at alt kommer til å ordne seg «Det gjøkke det vøtt» ansikt? Litt sånn er det. Ikke alle prinser får prinsessa, ikke alle finner veien hjem – og noen må faktisk få føttene skjært over med stålvaier og få punktert øyeeplene for å forstå sin plass i forholdet. …(!)
Moralen er «enkel» De fleste mennesker ønsker jo ganske enkelt å bli elsket og ikke bli forlatt, hvor enn merkelig det formidles.
”Only me. Please love me. Only me???”
Som Asami selv sier så flott: Words create lies. Pain can be trusted.
Når jeg en gang i tia, for 6 år siden for å være nøyaktig, startet denne bloggen og kalte den for Ekkelt var ideen skape en nisje rundt fenomenet ekkelhet. Dykke ned i alle aspektene ved det og dele ekle opplevelser innen film og Tv.
Det har vært interessant å følge utviklingen til Ekkelt. Og også parallelt min egen oppfattelse av ekkelhet. Mye av det jeg synes var ekkelt før, har forandret seg med årene. Det vil si, man har nye perspektiver og holdninger. Bloggen ”åpnet” med filmer som The human centipede og Serbias voldsomme og kontroversielle Life and death of a porno gang. Disse filmene har til felles å være ekstremt voldelige og grafiske.
Jeg ble overlesset med tips og forslag, hvor det ene filmen var drøyere enn den andre i både vold, blod og generell brutalitet. Når folk hørte ordet ekkelt tolket de det automatisk (og forståelig nok) som en horror-blogg som bare fokuserte på blod, skrekk og gørr.
Bloggen ble døpt Ekkelt for å få en større bredde. Variasjon er viktig for meg. Hvis jeg bare skulle anmeldt gore hadde jeg sannsynligvis kalt bloggen ”Blodklubb” eller no sånn.
Med tiden er det psykisk lidende mennesker og dyr som har utløst mest ekle følelser hos meg. Og skrekk pakket inn i ”barnslige” tegnede formater. Filmer som Apan, Watership down og dokumentarer som Act of killing tar over for mennesker som blir sydd sammen munn mot rompe, og folk som tvinges til å spise sine egne kjønnsorganer. Selv om det tross alt også er ganske guffent.
Når alt det er sagt, så satt her om dagen og så gjennom horrorboka mi på jakt etter inspirasjon. Og plutselig savnet jeg intenst å anmelde en skikkelig nasty. Noe for ”fansen”.
Hva skulle det være?
Svaret lå ikke langt unna. I dvd bunken jeg lånte av Filmens hus, kunne den like gjerne åpna coveret og begynt å rope navnet mitt.
Tyrkias svar på Hellraiser, nemlig filmen Baskin.
Baskin er fra 2015, selv om coveret har litt sånn åttitalls feeling over seg. Filmen vant best director på Fantastic fest og er også en kortfilm med samme navn fra 2013 (som jeg ikke har sett ennå) Tittelen Baskin betyr (ifølge min Tyrkiske kollega) noe midt imellom bakholdsangrep eller det å bli tatt på fersken, hvis jeg forsto det riktig.
Anmeldelser som ”Enter a world of suffering and madness” eller hva med ”An inventive and terrifying trip to hell” smøres utover coveret sammen med skrikende blodige fjes.
Litt om handlingen.
En politipatrulje får inn en melding om å undersøke en forlatt bygning, der en annen politipatrulje tydeligvis har blitt borte.
Filmen begynner på en resturant hvor en politigruppe sitter og skravler. Det er en løs og ledig samtale over bordet. Om det er fordi det er tyrkisk og ikke for eksempel (skrekk og gru)norsk, vet jeg ikke, men dialogen flyter godt.
”75 prosent av alle tyrkiske menn sexdebuterer med å pule et dyr” Er et utsnitt fra samtalen.
”Problemet ikke er å pule en kylling men å fange den” er et annen fun-fact som blir slengt over bordet.
Mange filmer er opptatt av å gi et inntrykk av personer ut ifra hvor de bor, hva de har på seg, hvor de jobber osv, men har du lagt merke til at også i en samtale over bordet med gode venner og kanskje litt i glasset, får du et like godt om ikke bedre inntrykk av mennesker. Det baner det vei for et mer personlig, dypere innblikk om hvem personen er og hva slags tanker, følelser og meninger de går med.
Det gir rollene karakterer og ikke bare stereotypiske rollefigurer.
Baskin er en film som klarer å skape en dirrende uro og en sterk nerve ganske tidlig på mange forskjellige steder samtidig. Det er ikke voldsomt, men bare følelsen av at noe er galt.
Det er for eksempel en litt ekkel slåsskamp, eller i hvert fall trusselen om en mellom en totalt forsvarsløs kelner og en autoritær politimann, parallelt med en mann som tilsynelatende har veldig vondt i hodet og som kaster opp inne på en do.
Etterpå ser han en frosk i såpeholderen. Det kunne i utgangspunktet vært morsomt eller bare søtt, men kombinert med den allerede dårlige stemningen og en illevarslende oppbyggende tone i bakgrunnen blir det hele bare absurd og generelt uhyggelig.
Det er også en veldig skremmende scene med samme mann. Han står egentlig bare å ser seg i speilet og det er et slags blått lys inne på doen. Han står og ser på seg selv en stund før ansiktet hans vrenger seg i et vanvittig skrik av redsel og panikk.
Har du noen gang sett på deg selv i speilet i et litt rart lys, eller bare stått og sett deg selv i øynene lenge? Man kan rett og slett bli litt rar. Jeg kan bli grepet av enten en intens selvbevissthet eller en oppslukende uvirkelighetsfølelse. Av og til begge samtidig.
Jeg liker hvordan Baskin tråkker litt utenfor kjernen i handlingen. At det ikke baare er dystert. Når man er på tur, trenger man ikke hele tia å følge stien.
Se for eksempel scenen i bilen hvor alle mennene synger til en sang på radioen. Det er ikke bare forløsende og feel-good, det er også troverdig.
Siden denne ”koselige” sangscenen hvor gutta bare cruiser rundt og synger og danser, får oss til å senke skuldrene, blir kontrasten til ”alvoret” desto større.
Fra bekymringsfri råning med allsang til å frontkollidere med en mann, som plutselig bare er forsvunnet fra åstedet. En ulmende uro vokser og følelsen om at ting er i ferd med å bli verre. Mye verre.
Frosken fra såpekoppen er tilbake. Bare denne gangen har den tatt med seg 200 av sine nærmeste venner. Det bokstavelig talt renner og flommer frosker ut av grøfta, og denne gangen er det hverken søtt eller morsomt.
Et illevarslende symbol om at ting ikke er bra. Langt ifra.
Baskin er et visuelt verk og en horrorfans fornøyelse. Mye takket være kameravinkling og lyssetting, føring, zooming og ikke minst klipping,- den er godt laget.
Baskin bruker mange nærbilder for å skape en oppbyggende spenning. Det kan være helt vanlige ting; Hender som fikler med et bønnekjede, fresende kjøtt over flammer, en munn som ikke sier noe. Og plutselig er det veldig skummelt. Uten at jeg kan forklare helt hvorfor. Det er dette som er stemning!
Som jeg også mistenkte byr denne filmen på noen grusomme grafiske scener. Som jeg håpet er det både grusomt og vakkert (som bare en filmfreak kan finne på å si) Filmen har flere kule visuelle scener, som heller mer mot det kunstneristiske, som foreksempler er en mann som detter i vannet og en kjempe hånd, altså mye større enn mannen selv kommer ned fra overflater for å plukke han opp.
Ting er liksom bittelittegrann absurd hele tia, akkurat som om vi bare befinner oss i en tilstand, hvor tid og rom ikke spiller noen rolle. Jeg får også følelsen av at denne gruppa med politimenn befinner seg helt alene i verden. En verden som er litt mørkere, litt mer tåkete, litt mer truende. Og replikken til en av karakterene henger seigt igjen i lufta som tåke:
”Det er som om jeg ennå drømmer”
Baskin bruker et par klassiske klisjeer, men siden stemningen er så godt satt så blir det likevel ikke forutsigbart.
Vi følger gutta og en tynn lommelyktstråle inn i den mørke nedlagte bygningen de har fått beskjed om å sjekke ut. Det kommer tidlig et par varselsignaler om at dette stedet mest sannsynlig er bad news. De finner en politimann fra den andre enheten som står borti et hjørne i et mørkt rom og dunker hodet sitt rytmisk i veggen. Blodspor på veggen etter panna indikerer at han har stått der en stund. Han sier ikke no. Bortsett fra et langt raspende ul han utstøtter, når de spør hva som har skjedd og hvor enheten hans er. Han peker mot trappa.
Så blir det jo selvfølgelig å lure febrilsk på hva som får en voksen autoritær mann til å oppføre seg som et lite vettskremt apatisk barn.
Også skal vi nedover. Vi skal selvfølgelig mange støvete trapper nedover i et beksvart, ukjent lydløst mørke for å finne de andre såkalte enhetene.
Mennene kommer til bunnen av bygningen og begynner å famle seg gjennom noe som virker som en labyrint av rom og ganger med en del illevarslende rekvisitter; Merkelige tegninger på veggene, blod er smurt utover, det dingler kjettinger og instrumenter fra taket. Det er rett og slett meget dårlig stemning nede i denne gudsforlatte bygningen.
En av mennene bryter stilheten med å ironisk nok si:
”La oss komme oss til hælvete vekk herfra”
Mange av disse tingene er skremmende men fortsatt ikke sjokkerende som coveret lover. Man ”venter” en stund men ikke forgjeves på den første eksplosive scenen, som åpner demningen av grufullhet. Når det først smeller i Baskin så er det som et helt minefelt utløses samtidig. Og er det ingen vei tilbake.
Når de først går over «terskelen» er det et syn langt over fatteevne. En blodig kropp som prøver å penetrere en annen blodig kropp, pluss noe annet imellom som også er blodig. Som kaster opp? Lemmer og lår om hverandre utgjør en så absurd akt at det sikkert er noe man kunne risikere å se i hælvete.
Baskin leverer omtrent akkurat det coveret lover. En oppfinnsom og forferdelig reise ned i hælvete. Det er fortsatt fantastisk befriende å se filmer som ikke slavisk følger den vanlige oppskriften. Det gjør at opplevelsen blir en opplevelse
Nøkler blir dratt ut av halsen på folk, hoder blir knust i fillebiter, øyne blir punktert og så kysset, ja jeg sa det! En stakkar blir tvunget til å utføre samleie på en merksnodig skapning med langt hår, maske og horn som kommer krypende ut far et høl i veggen på alle fire som et dyr.
”Hælvete er ikke et sted man havner , men det er noe man alltid bærer med seg”
Noen visdomsord fra, ..ja om ikke det er satan så er det i hvet fall en som er veldig inspirert. En skallet liten skapning med kappe og kniv som virker å være en slags leder for all jævligheten. Han sier det i en høytidelig tone, mens han tvinner tarmen til et stakkar rundt hånda.
”Du dør slik du sovner og du gjennoppstår slik du våkner opp»
Filmens mest absurde øyeblikk iblant mange andre er når, en dame (antar jeg ) går oppi noe som ser ut som en stor steikepanne og føder en, i mangel av utrykk, klump, som dæljer ned i ”panna ” Det ser ikke ut som en foster, mer enn kjøttklump. Likevel blir den rask løftet opp som et baby og vedkommende løper vekk.
Baskin byr ikke på noe håp. Den er beksvart. Som en togtur hvor toget kjører inn i en tunell og aldri kommer ut igjen. Den ene grufulle oppdagelsen avløser den andre. Som hælvetes egen domino.
Den eneste varmen i filmen er mellomstikkene og dialogene mellom Arda og politisjefen Remzi på resturanten, som vi stadig vender tilbake til. Og det sterke båndet de i mellom. Siden Arda ble foreldreløs i tidlig alder, tok Remzi gutten under sine vinger. Dette er også den røde tråden igjennom filmen.
Gikk de noen gang ned i kjelleren og fant hælvetes port eller er det bare metaforer? Gjennom hele filmen blir vi servert spørsmålstegn ved både tid, rom, handling og konsekvenser. Dette gir ikke bare filmen mer dybde og tolkningsrom, men også et ganske nødvendig pusterom for oss seere fra all volden og desperasjonen. Men man er aldri trygg. Plutselig går resturanten i oppløsning og man er tilbake i hælvete og endeløs lidelse.
Så hva er moralen? Er det noen moral? Trenger egentlig hælvete en konklusjon? Er det ikke bare som skalla ekkel mann sier; Vi bærer alle rundt på vårt eget hælvete og det er med deg hele tiden.
Betyr det at jeg i all evighet må høre på «Thong song» med Sisqo?
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
og en halv
-thumbnail.jpg)
Dette er en blogg for deg som er over gjennomsnittet interessert i ekle filmer. Jeg anmelder filmer i alle sjangre, gamle og nye, men de har alle til felles å være ekle på en eller annen måte. En film rangeres fra en til åtte tentakler i sin ekkelhet. Jeg vil også legge ut linker, lister og inspirasjon.
