The tenant aka La locataire (1976)

En av mine favorittfilmer gjennom tidene. Denne filmen har mye av æren for at Roman Polanski er en av mine topp 5 reggisører. Han er aktuell i disse dager med filmen Blodig alvor (Carnage) Denne kan jeg også anbefale, selv om den ikke får en plass på ekkelt.

Polanskis evne til å få en helt vanlig dag til å bli en surrealistisk spiral av paranoia og uhygge er blitt hans varemerke. Og så har du detaljene, herregud, de små detaljene som er nøye gjennomtenkt og som virkelig gjør Polanski til den mesteren av mindføkk han er.

The tenant er nummer tre i en uavhengig triologi med Repulsion ( 1965) og Rosemarys baby (1968) som de to andre. Alle filmene tar utgangspunkt i småklaustrofobiske leiligheter, paranoia og psykisk skrekk. Det å være alene med sitt eget sinn. Ingen er til å stole på. Ihvertfall ikke dine nærmeste. Kanskje ikke engang deg selv.

Litt om handlingen.

En mann, Trelvkosky (Spillt av Polanski selv) søker om å leie en leilighet i en bygård. Leiligheten er ganske shabby, med bad og do på gangen.På visningen får han vite at den forrige leieboeren, Simone, kastet seg ut av vinduet og ligger på sykehuset.

Trelvkosky flytter inn, men han klarer ikke slutte å tenke på den tidligere leieboeren, Simone. Det ender med at han drar og besøker henne på sykehuset. Hun er bandasjert fra topp til tå og responderer bare i et redselsfullt vræl når hun ser Trelvkosky. Han møter Simones venninne, Stella (eksotisk spilt av Isabelle Adjani).  Han blir tiltrukket av henne og drar en hvit løgn om at han kjente Simone og de begynner og omgås.

Samtidig i leiligheten begynner det å skje merkelige ting. Folk står flere timer helt urørlig og stirrer i veggen inne på fellesdoen (i gangen).Trelvkosky finner en tann, i et hull inne i veggen. Stadig er det merkelige folk som banker på midt om natta og i tilegg får han masse klager på bråk, selv når han ikke er hjemme. Sitert direkte fra filmen sukker Trelvkosky, «Sometimes the relationships with your neighbours can get so complicated»

Du er aldri helt sikker i denne filmen, hva som skjer, om det skjer, eller hva som kommer til å skje. Og hva skjedde egentlig med Simone?

Vår helt blir mer og mer utilpass, ettersom han bor med alle Simones ting rundt seg i leiligheten. Ingen har fjernet klærne hennes fra skapet heller. Dette gjør Trevlkosky urolig og han begynner å skape skrekkfantasier. Paranoiaen melder seg sakte men sikkert og han får den fantastiske ideen om at de andre leieboerne prøver å forvandle han til Simone. Det er nå dette for alvor blir EKKELT!

Polanski spiller på din subtile angst, den du ikke engang visste du hadde. Han gjør deg bevisst på dine innerste redsler. Hvilket mareritt er det ikke, når det dagligdagse plutselig blir uvirkelig og alle rundt deg tilsynelatende er med på noe stort, som handler om deg, men du får ikke vite noe. Du bare vet at det hele er forferdelig galt.

Tilslutt peker alt i en retning, mot den store konklusjonen, selve klimakset, som er så grusomt, så ufattelig absurd og likevel helt uungåelig.

Filmens mest uforglemmelige scene, er når Trelvkosky våkner en natt med feber. Vi følger hans ferd frem og tilbake på do. Alt er blåst ut av proposjoner og forvridd. Musikken gjør også sitt, for at dette føles som å virkelig gå i en ekte feberfantasi. Sjeldent har jeg sett denne tilstanden bli formidlet bedre på film.

Er leiligheten og mye av det som skjer der, bare en metafor på hva som skjer i hodet hans?

Det er mye man kan lure på etter å ha sett The tenant, og mye av det kan det hende du faktisk må lure på resten av livet. Men er ikke det litt av morroa?

 

Tentakler for EKKELhet         7 / 8

 


The human centipede 2 (full sequence) (2011)

 

The Human centipede (first sequence) , altså den første centipede filmen, var 2009 store snakkis. Ryktene om en film som skulle vise et menneskelig tusenben (som filmens tittel betyr) gikk ut til alle horrorfans. Jeg fikk bestilt meg filmen og noen dager senere var jeg benket ned for å endelig få sett dette konseptet i action.

Den var EKKEL nok, men jeg hadde forventet verre. Selvfølgelig satt jeg og gapte et par ganger når filmen nådde sine høydepunkter, men jeg følte det kunne vært enda drøyere. Det er nettopp her The human centipede 2 kommer inn.

Først tenkte jeg, Javel… Det er vel litt mer blod, bæsj, gørr og litt dummere damer da? Sikkert bare noe møl uten historie.

Jeg tok så ettertrykkelig feil. Denne filmen er en av årets største overraskelser for min del, innen sjangeren. Applaus til reggisør, Tom Six for å følge opp med en så original twist og historie. Egentlig helt utrolig at dette er samme mannen som lagde eneren!

Hele filmen er filmet i svart hvitt, noe som gir den et mer voksent preg og ikke så hollywood som eneren. Det er nok også gjort for å skåne publikum for de værste scenene og tro meg vi trenger det!  Kun ett sted i filmen er det farge og det er utrolig virkningsfullt.

Litt om filmens handling, 

Martin (Laurence R. Harvey) er en mildt sagt forstyrret mann som jobber som nattevakt i et parkeringshus. Han bor hjemme hos sin mor og har et akvarium med tusenbein i stua.

Det er virkelig en historisk casting, denne Martin, hans vesen er virkelig noe av det EKLEste jeg har sett på film EVER!

Martin har en stor lidenskap som han dyrker,  han elsker filmen,»The Human centipede» (first sequence). Ja, det stemmer! Her er den geniale twisten mellom filmene. Martin sitter og ser denne filmen om og om igjen og beundrer den gale kirurgen , Dr Heiter, fra eneren. Han startet trenden med å sy sammen mennesker munn mot rumpehull og dermed lage et felles fordøyelsessystem og vips et menneskelig tusenben!

 

Martin vil også lage et tusenbein. Og hvor er det bedre å slå ned og samle mennesker til prosjektet enn i et parkeringshus på natta?

Man kan ikke annet enn å beundre hans pågangsmot og kreativitet. Han prøver virkelig sitt ytterste for å få fullført hva Dr Heiter startet.  Det er bare noen små detaljer som kommer i veien, Martin er ikke kirurg, han er en stein hakke gæærn fyr,som har en gal filmfigur som største forbilde.

På hjemmebane er det også problemer. Hans iskalde mor som klandrer martin for at faren sitter i fengsel, truer med å ødelegge utklippsboken hans med Centipede bilder. Psykologen hans som kommer en gang i uka for samtale med han, har noen mildt sagt forstyrrende hensikter. Som om ikke det var nok kommer naboen ned i tide og utide og truer han og moren på livet. På toppen av alt spiller han høy tecno musikk døgnet rundt.

Det er klart det er godt for Martin og være sjef ihvertfall et sted, og det er i et gammelt avstengt lagerlokalet hvor han bygger tusenbenet sitt av tolv mennesker. Menn og damer , alle kan bli med. Det er til og med en høygravid kvinne som får delta.

Laurence,  som spiller Martin, gjør en fantastisk ekkel rollefigur og det faktum at han ikke sier et eneste ord igjennom hele filmen og fortsatt klarer å formidle så mange følelser er facinerende. Dette er hans første hovedrolle i en film. Ikke værst Lærri!

Filmen har noen av de drøyeste grafiske scenene jeg har sett i mitt filmliv og du priser herren for at det hele skjer i svart hvitt. Denne filmen klarer virkelig og sjokkere og forstyrre meg. Den første Centipede filmen ser ut som en picnic i bakkebygrenda i forhold.

 

Jeg liker også at de har lagt til en sidehistorie, om hvorfor Martin har blitt klin kokos. Denne gutten har ikke hatt det greit. Det er også små hint om misbruk i barndommen. (faren i fengsel)..?

Du kan fint se toeren uten å ha sett eneren, men jeg vil anbefale å se begge for totalopplevelsen og få med deg kontrasten i filmene.

Dette er en veldig, veldig voldelig film og definitivt ikke for alle. Mange vil nok føle seg uvel flere steder i filmen. Det kan også skyldes den indre volden og kampen Martin har i seg selv. Det kjenner ihvertfall jeg på.

En gledelig og grusom opplevelse. Her har de ihvertfall gjort max ut av konseptet og det eneren sensurerte, tar toeren frem i lyset og gnir inn i trynet på deg.

Tentakler for EKKELhet 8 / 8


Night of the lepus (1972)

Klar for litt god gammeldags ..eh.. gigant-kanin horror?

Et gjensyn med en film som har skaffet seg en slags kultstatus, nettopp på grunn av det merkelige valget av monstre.

Litt om handlingen.

Når svermer av kaniner  truer med å spise opp alt som dyrkes på en ranch i Arizona, tilkaller de zoologisten Roy Bennet (Stuart Whitman) for å prøve å finne en løsning på problemet. Siden det å bruke gift vil drepe mange andre nyttige dyr og organismer, eksperimenterer Roy og hans kone (Janet Leigh) ut forskjellige hormonblandinger på kaninene. Dette får fatale følger. En av kaninene klarer å spre et voksehormon til flokken og plutselig er de store som løver og ikkke minst sultne….

Jøje meg, jeg husker jeg så denne filmen igjennom dørsprekken når jeg var liten. Mamma hadde egentlig bedt meg om å masje i seng, men her sto jeg altså, stille som en mus, mens disse gigant kaninene gnafset i seg menneskekjøtt.

Jeg gir faktisk denne filmen mye av skylda for at jeg ble en horror freak. Særlig fordi mamma tok meg på fersken og jeg fikk aldri med meg den «viktige» slutten! Jeg var for alltid utilfredstillt. Jeg kunne ikke få nok av horror. Følte jeg måtte kompansere for den jeg aldri fikk sett ferdig.

Her er jeg altså, tjue år senere og ser at jeg ikke har gått glipp av det helt store sluttpoenget.

Noe som likevel slår meg midt i filmen er dette; noen har faktisk tatt seg bryet å prøve å få disse kaninene til å se ut som noen kjøttetende beist, bygd små miniatyrhus og biler. Filmskaperne må ha vridd og vendt og vinklet og tatt så mange takes av kaniner at de må ha blitt ko ko. Alt dette for å få til et tre sekunders klipp der kaninen muligens ser litt slem ut. Det ene klippet er forøvrig brukt ti ganger i løpet av filmen.

Lydene av kaninene er også til å humre av, det høres ut som hester under vann eller som en tørketrommel uten klær.

Under store deler av filmen sitter jeg og sier naaw, åååå og see den søte der a! Det er jo litt merkelig, når disse kaninene egentlig er ment å skremme vettet av deg. De gjør ikke det.

En litt ekkel scene er det ;  der filmes det opp i munnen på den ene kaninen nedenfra og dette er en vinkel vi sjelden ser så nærme. Når det da i tilegg legges på litt falsk blod, funker det på et vis. Kaniner skal jo ikke gnafse på kjøtt og blod.  Æsj!

Ideen er morsom, passe syk og skuespillet er i grunn ikke så værst, det er bare det at Night of the lepus er og blir en b- film som tilslutt bruker opp sitt eget konsept. Jeg er ganske lei av å se kaniner hoppe i slo -motion når denne filmen er ferdig for å si det sånn.

Et av filmhistoriens største horrorikoner har en av hovedrollene, så får vi se om du kjenner henne igjen uten dusj og skrikende strykere.

Jeg synes fortsatt kaniner er søte jeg!

Tentakler for EKKELhet    2 / 8

 

Man bites dog (1992)

Dette må være en av de rareste filmene jeg har sett så langt i år . Det er en fransk (såkalt) dokumentarfilm.Det er vanskelig å forbrede folk på hva som kommer med denne filmen. Jeg antar man rett og slett må se den selv. Jeg vet ikke engang hva slags sjanger jeg skal putte den i. Den er for ond og smart til å være svart komedie, for morsom og til å være en thriller/grøsser, for rar til å være en vanlig seriemorderfilm, men dog for voldelig til å bare være et drama. Jeg ender vel til slutt opp på mørk satire. Flere ganger under tittingen undrer jeg: Er filmen for opplagt til å være realistisk eller så realistisk at det virker opplagt?

Litt om handlingen.

Ben er en seriemorder. Han er lidenskapelig opptatt av å blande det med kunst, poesi og informativt babbel. Han har fått med seg et kamerateam, som følger hans daglige rutine, når han drar rundt og dreper helt tilfeldige folk og stjeler fra husene deres hvis de har noe verdifullt.

Det som gjør at denne filmen skiller seg ut fra alle andre seriemorderfilmer jeg har sett, er den(stort sett) realistiske dokumentarformen og filmens uvanlige fokus, (dvs, aldri på ofrene) men mest av alt seriemorderen selv. Jeg liker han. På en sånn meksnodig, uforklarlig måte. Ihvertfall store deler av filmen. Jeg lar meg rive med i hans vesen og hans intensitet. Du vet hvordan noen mennesker, samme hvor mye driit de lirer av seg, får de det til å høres usannsynlig viktig ut? Nettopp sånn er Ben. Han er en morsom og sjarmerende type som helt tydelig er engasjert  i det han driver med, og selv om han noen ganger er utrolig høylytt og arrogant og ikke minst morderisk, så smitter hans allsidige, ambisiøse vesen over på deg som seer.

Vi får en innføring av hvordan du skal dumpe lik så de ikke skal flyte opp, hva du kan fylle de med og hvordan du greiest mulig kan kverke et barn. Innimellom et dikt om høsten, diverse meninger om boligblokker og om mennesker generellt.  Han får det å drepe og stjele til å virke så ..naturlig. Så dagligdags. Jeg tror helt klart dette også er reggisørens plan for filmen. Han vil at de fleste av oss skal identifisere oss med morderen som et vanlig menneske. Jeg vet ikke hvordan han klarer det, men det funker!

Ikke la deg lure, selv om denne filmen forkler seg som en komedie er den mye smartere og dypere enn du tror. Og ikke minst fæl. Det er noe av greia med denne filmen, siden Ben er sånn en vanlig, morsom type så klarer du liksom ikke helt å skjønne ondskapen i det han gjør. Når gutta er ute og drikker og tuller og synger, så ler du og koser deg og føler du er med på et morsomt utdrikkingslag. De slenger rundt seg med fyllevrøvl og synger bekymringsløst sanger i kor på vei hjem fra byen. Det må bokstavelig talt fyke innvoller rundt før du skjønner alvoret. Da, plutselig slår en iskald tanke ned i deg, samtidig som latteren setter seg i halsen. Hva er det jeg ler av egentlig? Har jeg glemt hvem denne mannen er? Han drepte nettopp et barn med en pute, mens han snakket om noe helt annet og voldtok en dame foran mannen mens han lo høylytt og skreik, «Hør, hun stønner!» Ekkelt er bare fornavnet.

Er alt plutselig greit fordi han ligner på et vanlig menneske ,fordi han også blir full? fordi han snakket om at en jente hadde såret han engang? Fordi han spiser middag hjemme hos familien? Fordi du kan relatere til mange av tingene han sier? Også, den mest skremmende tanken av alle; Har jeg noe felles med denne mannen? Ligner jeg på han? Er det et menneske i seriemorderen eller er det en seriemorder i alle mennesker? Det er dette jeg mener med at filmen er listig og smart, du blir satt til veggs, med din egen finger rettet mot deg. Bens lure blikk ser på deg i kameraet og noen ganger er det akkurat som han sier, Ser du ?

Det er intressant å se en b-film som ikke ligner en b- film, selv om budsjettet utvilsomt er lavt. Gutta har gjort all jobben selv. Alle spiller seg selv. Manus, filming og redigering. Det er imponerende. Noen har gjort leksene sine når det kommer til redigering. Alt er filmet i svart hvitt  og det virker kulissefritt. Det forsterker ekteheten. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke alltid skjønner alt i handlingen og at jeg muligens «har godt» av å se den en eller to ganger til før jeg har alt på plass.

Det er enkelte hysterisk morsomme detaljer i denne filmen, mange av dem er umulig å formidle med ord, men bla annet når Ben snakker engasjert i kameraet men siden lydmannen er et annet sted hører vi ingenting. Når han og kamerateamet møter et annet kamerateam i en kjeller, som dokumenterer hans seriemorderrival. Lol.

Scener som ikke er morsomme i det hele tatt er når han får lydmannen til å legge micen på nakken til en mann når han knekker den, scenen med gutten og puta, den gamle dama (selv om jeg lo, sorry!) og ikke minst voldtekts scenen. Her er det du føler deg virkelig skitten fordi du har fnisa og humra over de komiske tingene som har skjedd tidligere i filmen. Ekkoet av den fjåsete latteren din henger og dingler i rommet som en sur stinkende sokk.

Det er tankevekkende at jo fler Ben dreper jo mer nummen føler du deg, og hvis det går for lang tid tenker du, skal han ikke snart drepe noen fler snart? Du vil ha mer. Det virker etterhvert som han tar livet av pappfigurer,  men HALLO !! Det er mennesker!! Filmen har oppnådd sitt mål. Du er blitt som Ben uten engang å merke det. Fiffig ikkesant?

Kjappe spenstige og totalt uforutsigbare dialoger, masse absurde hendelser, som feks og skyte noen i sin egen bursdag og gjestene fortsetter og spise kake med blod i trynet. En tragikomisk scene med en pasient som bæsjer på seg og aldri har det vært mer spennende å stirre inn i en drink som forøvrig har navnet, Dead baby boy.

Man kan lure på hvorfor ikke kamerafolkene stikker fra denne gale mannen. Utover i filmen blir de mer og mer involvert i det som skjer foran kamera og utsatt for fatale følger av det Ben gjør. Samtidig kan man skjønne at de ikke forlater han. Det er noe med Ben, hans selvsikkerhet, hans (ADHD?) karisma, hans evne til å overbevise om at det han gjør må dokumenteres og det er viktig. De er del av noe stort.

Noen scener (bla annet den siste) trekker endel ned. Hvorfor legge opp en skikkelig iscenesatt vinkel helt på slutten? Bare for å drite på prosjektet? Når det er sagt er dette et modig vellykket prosjekt som alle seriemorderfans burde få med seg!

BTW,

Moren og bestefaren i filmen er hans ekte og de ante ingenting om hva slags film de var med på.

 

Tentakler for EKKELhet    6 / 8

 


Final destination 5 (2011)

Husker du de ungdommene som lurte døden, men så kom døden etter dem og ville ta hevn? I går så jeg nr 5  i serien av de populære filmene, Final Destination. Jøss tia flyr i godt lag, er vi på 5 allerede?

Nuvel, må inrømme at jeg ikke har fått med meg 3 og 4 men de er sikker veldig viktige for handlingen (fniis) så jeg skal prøve å få sett de også etterhvert.

Satt meg ned, leide filmen fra Voddler (leie på nett) og uten så mye som en liten forhåpning kjørte jeg i gang.

Litt om handlingen.

Noen undommer kommer seg av en bro rett før den kollapser. Det er takket være en medelvev, som har hatt en forutanelse om at det kom til å skje. De rekker så vidt og glede seg over å være i livet, før det begynner å skje grusomme ting. Døden har ikke tenkt å la dem slippe unna så lett.

Spesialeffektene i denne filmen veksler mellom å være latterlige og skikkelig kule. Scenen der broen kollapser er nesten på høyde med 2012 (nesten) Uansett åpningscenen er en fryd. Bare husk på å følg godt med. Jeg prøvde å spise middag samtidig, og gikk glipp av minst tre dødsfall, av uvanlig karakter hver gang jeg tok en potetbit. Som vanlig i F.D filmene er det ikke spart på blod, gørr, folk som brekker i nitti grader, kropper som blir knust, sliza, pulverisert, svidd, igjennomhullet, hengt på krok, hengt i sytråd, pluss en laser oprasjon som går til h… you name it. Disse filmene har prøvd det meste.

Du vet det ikke er håp, når han ene karen i filmen dør en grusom død på et massasjestudio!!

Karakterene består som vanlig av blankpolert, amerikansk ungdom som flyr rundt som forskremt høns, men vet du hva, det gjør ingenting. Sånn skal det være. Jeg synes filmen leverer det det skal. Bortsett fra en meningsløs konklusjon(som vi ikke hadde trengt rett før slutten) er dette god underholdning for skrekkfans! Jeg likte også twisten på slutten godt. Det viser at filmen har humor og det er nok viktig, for det er det mye av konseptet fortsatt lever på!

Tentakler for EKKELhet  5 / 8 (pga gørrefaktoren)

Husker dere forresten Candyman (1992)? Gjør dere klar til et gjensyn med selveste. Heller ikke denne gangen spilller han (Tony Todd) en spesielt vennlig type.

Candyman er en klassiker fra nittitallet. Hvis du sa navnet hans 5 ganger i speilet, kom han for å ta deg!


«Jeg haaater lavkarbodietten! »


Mum and dad (2008)


Horror fra UK. Alltid spennende med grøssere som ikke er Amerikanske. Erfaringsvis tør de ofte å gå litt bort fra den velkjente oppskriften og være litt drøyere. Mum and dad er intet unntak.

Litt om handlingen.

En jente blir med kollegaen sin hjem og ender opp med å bli tatt til fange av den gale familien hennes. Snart er hun en del av en marerittlignende, absurd hverdag med tortur, misbruk, sexuelle overgrep og andre skikkelig syke ting. Hun har ikke noe annet valg enn å spille med, eller dø.


Denne filmen er rå. Altså den er brutal. Men som jeg har sagt før, ikke noe mer brutalt enn det som faktisk skjer i verden (Fritzel?) og mørketallet vi bare kan famle etter.

Advarsel om sterke scener, blant annet det å onanere med en menneskehjerne….    (dont shoot the messenger)

 Tentakler for EKKEKhet 5 /8

Ruben Østlund Play (2011) og De ufrivillige (2008)


 

Det er blitt sagt før, og jeg sier det igjen. En av de mest spennende filmskaperne de siste årene er svenske Ruben Østlund.

Han er aktuell med filmen Play. Det er historien om fem invandrergutter som ved hjelp av rollespil, mindcontroll og psykisk terror ,klarer å rane andre barn for penger, klær og diverse eiendeler. Vi følger disse guttene og deres taktikker en hel dag.

Filmen har fått meget god kritikk og Østlund er nærmest genierklært. Jeg hiver meg på en anmeldelse når jeg har fått sett den!

Over til en annen Østlund film:

En av de ekleste (psykisk) filmene jeg har sett EVER er hans mesterverk » De ufrivillige»

Her må jeg presisere til lesere at det ikke er en skrekkfilm på noen måte, men gud, så skrekkelig det er! UBEHAG er et dekkende ord for denne filmen, URO er et annet. Du sitter igjen med en følelse av at denne filmen angår deg og alle rundt deg hele tiden. Og det gjør den også.

Det er vanskelig å forklare nøyaktig hva filmen handler om, men tittelen sier sitt. Det er mennesker som havner i ufrivillige, ubehagelige situasjoner og jo mer de prøver å komme seg ut av smørja, skjer det motsatte, de vikler seg bare mer inn i det og tilslutt står de med gjørme opp til livet.

En lærer blir vitne til at en gutt blir mishandlet av en annen lærer, men ender med å bli utfryst av alle kollegaene. Scenen der hun desperat prøver å komme inn i samtalen til to kollegaer som snakker, er grusom. Virkelig grusom.

I en annen scene går en hel klasse (læreren også)  sammen for å lure en medelev, hun får to streker på tavlen, hun skal peke på den lengste.  Den ene er helt tydelig lengre enn den andre, men når hun peker på den lengste er ingen i klassen enige. De synes den korteste er lengst. Det er facinerende og skremmende og ikke minst tankevekkende  å se at etter tredje forsøk, er hun tilslutt så usikker på sin egen dømmekraft , at hun gir etter for klassens massesuggusjon (ta kontroll over andre menneskers vilje)  og peker på den korteste streken og sier den er lengst. Hun vil være med i fellesskapet. Orker ikke lenger å stå utenfor, selv om hun innerst inne vet at det ikke er den lengste streken.

Det får deg til å undre. Hvor mange slike hjerne kontroller  blir vi utsatt for hver dag? Fri vilje sier du,  det er lenge siden vi hadde sånn luxus, min venn. Vi er  «De ufrivillige»  Ja, du også.

Filmen tar for seg et knippe med forskjellige situasjoner, alle like ubahagelige, og i likhet med meg, er det kanskje en av situasjonene som stikker litt dypere. En du kjenner ekstra godt på.  Hvor mange ganger har du ikke hatt lyst til å reise deg på bussen og skrike til bøllene på bakerste benk, som kaster ølkorker??

Vi gjør det ikke. Sånt skjer bare på film.

Ikke denne filmen.

 

 

Tentakler for EKKELhet  7 / 8


Lake mungo (2008)

 

Selv om tittelen får meg tl å fnise barslig, er dette en film som slett ikke er noe å le av. Dette er en orginal film, som lykkes å blande både dokumentar og paranormal footage stilen på en helt ny måte. Egentlig følte jeg at jeg så en forlenget episode av «Åndenes Makt», bare med bedre skuespill og uten den svenske, oversminka, dølle synske dama.

Litt om handlingen.

Familien Palmer er på picnic ved en dam. Datteren Alice kommer plutselig ikke opp fra vannet og etter flere dagers leting og dykking finner politiet liket av en jente. Faren identifiserer liket og konstanterer at det er datteren Alice.

En stund etter ulykken begynner det å komme merkelige lyder fra rommet til Alice og i gangen. Hun dukker opp på bilder som er tatt etter hun døde og familien begynner å bli usikre på om det var Alice sitt lik som ble funnet i dammen.

Lake Mungo (fnis) minner egentlig om en klassisk spøkelseshistorie, men den har så mye mer å by på at det er vanskelig å bare katigorisere den som en spøkelsesfilm. Det er også et sterkt engasjerende drama om familieforhold og skjulte sider ved det enkelte mennesket. Våre innerste hemmeligheter som vi skjuler hele livet, men hva skjer med de når vi dør?

Når ulykken intreffer og man mister noen alt for tidlig i livet, kanskje vi alle kan være tilbøyelig til å tro på noe mer. Man MÅ tro på noe, fordi det er utenkelig at mennesker bare skal forsvinne. Ihvertfall når det er en av dine nærmeste, som en datter eller søster. En veldig rørende scene er når faren forteller at de alltid har på lyset på, på terassen hver natt.  Når intervjueren spør hvorfor, ser du at han fører en invendig kamp med seg selv før han svarer, fordi en del av han vil tro og den andre delen av han vet at det aldri vil skje. At datteren skal finne veien hjem.

Familiens sørgeperiode får mye plass i handlingen, det er et lurt trekk, fordi det gir filmen sin tyngde og historien den ryggraden den trenger. Dessuten kan vi alle relatere til vår frykt og nyskjerrighet for den fullstendige uforståelige døden. Slutten på alt. Vi blir borte for godt, eller….?

Veldig godt skuespill fra alle rollenfigurene og en lavmælt, underdrevet fortellermåte, gjør at historien blir troverdig og samtidig spent. Vi blir kjent med familien på godt og vondt. Jeg liker at filmen ikke bare har et tema, den overrasker deg flere ganger med å komme med orginale, oppfinnsomme vendepunkt og åpner fler dimensjoner.

Filmen har en tvers igjennom ulmende, trykket atmosfære. En tjukk stillhet av ting som kke blir sagt, men på grunn av omstendighetene for denne familien, blir disse temaene dratt frem i lyset.  Det er kanskje først når man dør, at folk virkelig får vite hvem du var. Ingen til å beskytte dine hemmeligheter lenger. Folk kan bare gå rett inn i ditt private og ta hva de vil. Er foreksempel en dagbok like hellig etter at man er død?

Lake mungo har også noen skikkelig skumle scener. Glimtene av Alice på bilder og filmer etter at hun er død er virkelig uhyggelig. Det er lenge siden jeg har blitt så skremt av så enkle virkemidler som udefinerbare skikkelser på et fotografi eller en hjemmevideo.

En annen ekkel scene er når foreldrene finner Alice sin telefon og ser hva hun har filmet. Dette fikk alle nakkehårene mine til å stå rett ut.  Det er aldri overdrevet og det er det så er så skremmende. Jeg var redd filmen skulle guffe på med effekter og demonansikter, men det skjer ikke. Heldigvis.

Etter denne filmen er det lett å bli sittende å snakke om uforklarlige ting man har opplevd og det er nesten umulig å ikke ha en teori om temaet.

Jeg opplevde å bli liggende en stund å stirre ut i mørket når jeg la meg etter filmen og jeg kunne fortsatt kjenne den pirke i meg.

Den gjør det.

Glem neste episode av Åndenes makt ! Se denne isteden!

 

Tentakler for EKKELhet  5 / 8

HTMLVisuell