Still/born (2017) Anm kan inneholde spoilers

“Sov lille baby, sov og bli stor,

og mens du sover, våker din mor.

Ingenting vondt din vugge skal nå.

Mor er jo hos deg, hun passer på”

 

Vel…. Er det helt sant?

Vi messer for barna våre, at ingenting er farlig så lenge mamma og pappa passer på. Vi vil alltid ta vare på deg og ikke la noen ting vondt skje. Her i senga di er du heeelt trygg.

Men hva når mamma og pappa sover og ingen våker over krybben? Hva når nattetimene kommer, mørke dører åpner seg i hjørnene og uggenheter kravler ut for å gjøre barna dine vondt.

Har du tenkt på det?

Nei… ikke jeg heller, men i denne filmen får vi følge et par som må hanskes med mer enn proppfulle bæsjebleier som renner, timelang infernalsk skriking, søvnmangel og ferdigmat som er blitt kald.

Ja, det finnes faktisk mer skremmende ting enn en full bleiebøtte som har stått på varmekabler i 3 døgn …(!)

Litt om handlingen.

Mary og Jack kommer hjem fra sykehuset med sønnen Adam. På barnerommet står en annen krybbe tom. Der skulle tvillingbroren Thomas ligget, men han døde under fødselen. Spesielt Mary sliter (naturlig nok) med å akseptere det som har skjedd og stemningen er anspent i hjemmet.

Still/born er for meg en nymotens klassisk grøsser som får mye gratis skrekk (i hvert fall for meg og sikkert andre småbarnsforeldre) ved å spille mye på nervene og usikkerheten som følger med det å få barn.

Enda verre er det for Jack og Mary som opplever det surrealistiske tragedien og få bare en av to tvillinger.

Filmen åpner med selve fødselen. Det skulle kommet to babyer. Det gjør det for så vidt også, men den ene er dødfødt. Foreldrene prøver som best de kan og fortsette livet og barseltiden så normalt som mulig, men parallelt med sorgen skjer det flere merkelige og skremmende ting på barnerommet.

Barnelatter høres fra den tomme krybben og noen sniker seg rundt i huset på natta. Er det foreldrenes reaksjon på traumen? Er det en ondskapsfull spøk? Eller er det noe ondt som har blitt med de hjem fra sykehuset?

Paret får ikke fred. Adam gråter hysterisk om nettene. Den utslitte moren hører stemmer fra luftesjakten og oppfører seg generelt bekymringsverdig.

En ladet stemning ligger som et slør over hele eindommen og oppholder seg i alle rom. Paret sklir lenger og lenger fra hverandre til det punktet hvor det kun virker som babyen er det eneste de har felles.

Det dukker opp en merkelig mørk figur på babymonitoren om natta. Den kommuniserer også med Mary gjennom babycallen med en mørk, grumsete stemme. Budskapet kan ikke misforstås. Den skal ta babyen.

Et nærvær tar seg skamløst til rette i huset deres. En grotesk, krøkkete skikkelse med langt hår tar form og hjemsøker den lille familien. River i deres allerede tynnslitte nerver. Dette vesenet klarer å gjengi både lyder og stemmer for å forvirre. Og til slutt skremme vettet av dem med sitt åsyn.

SPOILER

Selv om fremtoningen til dette vesenet minner mistenkelig om samtlige asiatiske horror filmer siden Ringu, så klarer jeg alltids å la meg rive med i at det faktisk er ganske forferdelig å bli passivagressivt angrepet av en demonaktig skikkelse midt på natta i ditt eget hus.

I tillegg virker denne slarkete faenskapen å gi inntrykk av å ville det verst tenkelige en småbarnsmor kan forestille seg: Å grafse til seg den uskyldige lille babyen din, med sine knokete kloformede hender og ta den med seg til et uendelig mørke.

Men hvor mye av dette er virkelig?

Å være hjemme med barn kan få hvem som helst til å gå inn i en småfreeky sinnstilstand. Jeg vil beskrive det som en bitte liten psykose. Bare den messende melkepumpelyden er nok til å få nakkehåra mine til å stå rett ut. Faktisk nesten det mest forstyrrende for meg i hele filmen.

Jeg kommer aldri til å arrester folk som gjør litt syke ting når de går hjemme i barseltia. At Mary virker litt pling i bollen etter hvert, kan være fordi hun (imaginært eller ikke) må ta hensyn til en demonlignende skikkelse i tillegg til søvnløshet og skriketortur, -og på toppen av alt; En irriterende pen nabo som mannen kan sikle på.

Det blir for mye for mor i huset. Panikken stiger. Mannen prøver å hjelpe men må (selvfølgelig ) på jobbreise midt oppi all elendigheten og alt blandes sammen i en kokende ulmende heksegryte med angst, sjalusi, søvnløshet, identitetskrise og overtro.

Om kvelden ligger Mary og glor intenst på luftesjakta. Jeg er usikker på hva den skal symbolisere, eller om den ikke skal symbolisere noe som helst annet enn en luftesjakt som sier Hellooooo Mary med (unnskyld meg) den dølleste reverben siden det gamle karaokeanlegget mitt. Jeg synes ofte alt av skummelhet raser sammen med en gang jeg hører en sånn demongrøtstemme. Er det bare meg?

For meg er første halvdel av Still/born mest engasjerende, etter det begynner den å sjangle litt. Filmen har en noe forvirrende oppbygging. En scene som skal virke som et vendepunkt, blir stående som en uforståelig detour. Og jeg syns det blir for mange ting å ta ”hensyn” til uten at det blir ordentlig fulgt opp. En historie om en demon for eksempel som bare blir hengende halvveis i lufta når det kunne styrket dens identitet og fryktfremskapende hensikt i filmen.

Noen har forresten sovna oppå lynmaskinen (igjen) noen burde vekke han…

Så må jeg jo få lov å si i all min enkle bitterhet at hvis du klarer å lage middag, rydde huset og føkkings fordype deg i demonologi så har du det kanskje tross alt ikke så ille. Jeg var heldig hvis jeg klarte å få spist en hel salamiskive og dusje to ganger i måneden i min permisjon. Det var mange ganger jeg trodde ungen min var besatt. Faktisk flere ganger om natta.

Det heter å få tenner.

For all del , jeg så også skygger på veggene og mark neddi do, men det er helt normalt etter tre og en halv time søvn på to døgn.

Okey,- nok om meg.

Filmen ”låner” mye fra andre filmer og det er helt unødvendig. Den har en selvstendig original historie, hvorfor vil den ikke fortsette med den, istedenfor å låne en haug av oppbrukte ting fra andre filmer?

Jeg kan nevne to referanser oppklart fra andre anmeldere Rosemarys baby og paranormal activity, men også Colic, Martyrs, Babycall, Mama, The ones below, Halloween 2, og The grugde/Ringu, pluss en søt referanse til The shining ”Heeeres mommy”

Filmen har mye bra gående også;

Den kan by på flere stemningsfulle øyeblikk. Stødig filming av huset uten mennesker både innenfra og utenfra til dyp skummel cellomusikk kapsler skrekken inn i huset og bygger opp et sitrende ubehag.

Det er også en effektfull scene hvor du som seer må bestemme deg for hva du vil tro. Jack vil gå en tur i parken med sønnen, mens Mary ligger på sofaen og slapper av med god utsikt til utgangsdøra. Vi ser de gå ut av døren. Kameraet gjør bare en sveip over rommet tilbake til døra og da kommer de inn igjen. For oss har det gått 9 sekunder,(for Mary også) men tilsynelatende opptrer mannen som om han og sønnen har vært borte flere timer.

Uroen vokser. Vi er også usikre? Var han ikke akkurat her? Hva er det som skjer? Lyver han? Er han med på «det»?

Filmens ekleste scene er når Mary trøster Adam på natta etter en skrikekule og det plutselig høres tydelig babylyder og latter fra den tomme krybba ved siden av. Hovedpersonen snur seg ikke, men siger sakte baklengs bakover mot sprikelsenga med ryggen til. Det er noen pinefulle sekunder hvor alt er helt stille og jeg sitter i helspenn og lurer på hva som venter oss i krybba.

Still/born har litt av hvert for fansen; barselpsykiatri, isolasjonsgalskap, samlivsproblemer, overnaturlige, historiske demonfigurer som ingen andre tror på bortsett fra hu dama som bor alene i et hus med rare ting, som har opplevd nøyaktig det samme for 20 år siden. Og hva er vel en horrorfilm hvis noen ikke sliter seg løs fra intravenøsten på sykehuset?

Når jeg endelig for noen år siden klarte å legge fra meg en ”forbannelse” av en tilstand som kun kan komme av å se for mye film, og bare nyte skrekkfilmer (eller hvilken som helst filmsjanger) uten å sitte å prøve å komme den i ”forkjøpet” og overanalysere alt, har jeg på ny oppdaget gleden ved skrekkfilm.

De trenger ikke være fantastisk nytenkende eller skille seg ut. De kan fint ha klisjeer og jump scares. Det er helt greit.

Det eneste jeg ber om er bare at toget har meg engasjert til siste stasjon og at jeg gjerne vil følge med ut av vinduet på ferden for å se hvor og hvordan vi kommer oss dit,- og ikke minst hva vi møter på veien.

Jeg har hatt mer spennende «togturer». Still/born har ingen voldsomme overraskelser, men den er såpass godt laget, med såpass gode skuespillere og soundtrack, at jeg tror mange (som ikke er så blasert som meg) kommer til å like den godt og kanskje tilogmed bli vettskremt. Enten for babystjælende demoner eller foreldreskap generellt.

 

God tur!

Tentakler for EKKELhet 4/8