Twilight zone VS Black mirror

Det var mye jeg ikke fikk lov å se på TV som liten, fordi mamma trodde det ville påvirke meg videre i livet. …

Akkurat som om det å se for mye sære, skumle filmer får deg til å lage din egen horrorblogg eller noe lizm..(!)Assa hva trodde hun skulle skje? At jeg skulle skrive ned all elendigheten og prakke på folk at de burde lese det?

Filmer var en ting , men når det kom til serier var det spesielt et konsept som det var ekstra smertefullt og ikke få ta del i på kvelden på kassa;

The Twilight zone.

Du husker den?

A dimention of sound, a dimention of mind.. You just crossed over to the Twilight Zone…

Jeg ble stormforelsket i konseptet umiddelbart, men det eneste jeg kunne gjøre var å ligge låst i senga med døra på gløtt og høre på(den udødelig fengende) introsangen, mens mamma og storesøstera mi knaste med potetgull og gotta seg ute i stua med utsøkt mystikk og eklerier.

Det var til å bli gal av.

Det er disse ”gode” gamle følelsene som vender tilbake når jeg nå introduseres for den ene fasinerende historien etter den andre i Black mirror. (Og faktisk kan være oppe så lenge jeg vil)

Det er noe nytt og pirrende med BM. Nesten hver eneste episode byr på noe…utfordrende. Og i nesten alle tilfeller en glødende debatt etterpå.

BMs ekkelhet kommer i form av en tidsriktig horror,- ting det er veldig lett å relatere til -og knytte frykt til.

Tenk deg å bli avslørt i utroskap som faktisk er filmet med en chip i halsen din som du ikke får slettet, eller å bli å bli fanget i en loop i et virituelt horrorspill som hjernen din konstruerer. En youtube video der du broadcastes i den mest ydmykende forferdelige setting noensinne. At du plutselig våkner en dag og alle mennesker du møter virke å filme deg med telefonene sine, mens du blir jaget av noen som vil skade deg. Vi later som vi ikke lenger lever med  «gapestokkkulturen», men det er nok av eksempler på det motsatte.

I vårt samfunn hvor hver eneste snute på en fullstappa buss er begravd ned i en liten lysende skjerm, og folk omtrent er avhengig av likes og hjerter for å få bekreftet sin eksistens,- er det disse tingene som er skremmende om dagen. Noen mennesker ville nok heller klipt av seg øyelokka enn å få posta et «stygt» bilde av seg selv på Instagram.

For mange mennesker er det skrekken.

Hvilken makt sosiale medier har fått over oss. Hvor lett og vanskelig det er å late som du er noe annet en du er, og samtidig så lett å bli avslørt.

Still deg selv et spørsmål: Hvis internett ble borte for alltid i morgen, hvordan hadde det påvirket livet ditt?

Det er lett å bagatellisere det. Tenke at andre hadde nok fått det verre enn meg osv. Det kan være vanskelig å se sin egen avhengighet, før du ikke får ”skuddet”ditt.

Det er nok verre enn vi tror

Forestill deg konsekvensene. Nye typer rehab? Depresjon, sosialangst og folk som løper etter deg med middagen sin og lurer på om du liker danderingen? Hadde vi noensinne blitt de samme?

Det er sånne tanker som gjør at Black mirror snor seg nedover ryggraden min og tar et godt grep i nerva. Fordi den stiller dystre subtile spørsmål til vår generasjon, som vi kanskje innerst inne vet svaret på, men ikke egentlig orker å konfrontere oss selv med.

Hvor langt kommer dette til å gå?

Den største forskjellen på Tussmørksonen som det så stilig er oversatt, og BM er at førstnevnte hadde mer overnaturlige og ”uforklarlige” hendelser i episodene, der Black mirror er mer på den futuristiske og teknologiske. Samboeren min sa det ganske enkelt; ”Sånn, nettopp sånn skal science fiction være!”  

 

Akkurat som BM er en nyoppusset og mer skreddersydd versjon av TZ for vår generasjon og våre redsler.

Ellers drar jeg mange likhetstrekk. Muligheten til variasjon i episodene, den surrealistiske stemningen, det samfunnskritiske, og derad de engasjerende situasjonene. Jeg kaller det Hverdagsskrekk.

Nyanser i livet og hvor skjørt det hele er. Menneske i sentrum, som en ensom båt på et stort mørkt hav.

Det skjer masse som egentlig kunne ha skjedd i ”virkeligheten” men likevel får du følelsen av at det kun er i denne sonen det kunne ha skjedd. Fordi det føles ingen steder, og overalt på en gang. Man kikker inn i et nøkkelhull til en for alltid låst dør.

Etter et gjensyn og oppfriskning av Twilight Zone The movie og noen av de eldre episodene virker mye av det (naturlig nok) kanskje litt utdatert, dog klarer TZ å fange en mer underlig, skummel og mystisk stemning, der BM er mer intens og nervepirrende.

Begge deler funker for meg. Noen kvelder er jeg for eksempel for sliten i hodet til å se en BM episode, for det kan være ganske hard kost. Og ganske krevende. Hver episode er nøye gjennomtenkt. De utforsker de mørke avkrokene av hjernen og kan surre og gå i hue ditt gjennom hele natten og til og med utover neste dag.

Dette føler jeg for eksempel aldri med Twilight zone episode. Det blir mer som å legge seg med en bok med klassiske spøkelseshistorier og du sovner som et barn etterpå.

Når det kommer til de ekleste opplevelsene knyttet til TZ og BM blir det som å prøve å velge en bølge på et hav, men jeg skal prøve å nevne noen;

Det som umiddelbart slår meg er en scene fra TZ The movie som forfulgte meg i mange år. Jeg tok til og med med folk hjem fra klassen, kun for å vise de den scenen og se om det hadde samme effekt på dem (sadist)

I mange år ble denne scenen kun referert til som ”dama uten munn”

Den kommer fra den 3 kortfilmen i TZ filmen, som heter ”Its a good life” En lærer som heter Helen kjører på en gutt på sykkel og tilbyr seg å kjøre han hjem. Når de kommer til huset oppfører alle familiemedlemmene seg mildt sagt merkelig. Tegnefilmer står på hele dagen og de spiser godteri til middag. Det rareste er dog alles intresse eller da kanskje heller frykt for at gutten ikke skal være fornøyd. Han virker å ha en usynlig makt over familien.

Scenen jeg skal fram til kommer når gutten skal vise Helen resten av huset. De kommer til er rom hvor det sitter en dame med ryggen til å ser på tv. Gutten sier det er hans andre søster, men at hun ikke prater så mye. Når kameraet (snedig nok) zoomer ut ansiktet hennes ser vi at hun ikke har noen munn.

Ja, også da? tenker du kanskje. Ekke det bare mer komisk enn noe annet? Det kan hende, men jeg var 8 år og jeg var så redd for denne dama uten munn at jeg ikke klarte å fungere som et vanlig menneske før mange timer etter filmen var slutt. På et tidspunkt fikk jeg til og med for meg at hun kunne sige ut av VHS en og mamma måtte legge den ned i boden i noen år.

Ellers er det et par gufne scenner fra svart hvitt sesongen, som for eksempel mannekengdukker som blir levende på natta (The after hours),

Klassikeren om han som våkner opp til en tom verden (Where is everybody?) og litt senere i sesongen damen som finner ut at hun kan stoppe tiden, men kommer i en slags shrødingers katt situasjon når hun enten må leve i ensomhet med tiden stoppet, eller utslette hele kloden.(A little peace and quiet) En dame møter sin egen dobbeltgjenger (Faktisk spilt av Vera Miles fra psycho) i Mirror image – og jeg har jo selvfølgelig ikke glemt gjennomsvette og livredde John Lithgow i Nighmare at 20.000 feet og den udødelige replikken

Theres something on the wing….some thing”

Filmen Twilight Zone fikk også en del ufrivillig grusom oppmerksomhet på grunn av en ulykke på settet. En mannlig skuespiller og to barneskuespillere døde i forbindelse med en helikopterstyrt. To ble halshugget av rotorbladene mens sistemann ble knust av helikopteret.

Det må vel sies å være mer forferdelig enn alle episodene tilsammen.

Med BM er det litt vanskeligerer å velge ut enkeltscener, for alle episodenen opererer med så mange tynne lag med stress, angst og uro,- og mer en følelse av ekkelhet enn å se noe ekkelt. Alle episodene gjør intrykk på sin måte og det er faktisk kanskje lettere å si hvilken episode som var minst ekkel. Siden det jevnt over er så skremmende relaterbart. På en sånn sci fi-et paralellt-univers-som-er nærmere-enn-vi-tror-måte.

Altså, I en verden hvor Trump kan bli president og klitoris fortsatt blir skjært av med sløv kniv er det vel ikke så utrolig vanskelig å forestille seg disse scenarioene.

Eller hva synes du?