Deliverance (1972)

I fjor sommer, i likhet med de siste 5 sommerene padlet jeg og noen venner nedover Fjorda i kanoer. Vi skulle bo i telt i svarteste skævven i 5 døgn.

Jeg våknet tidlig den første morgenen litt bakis og hørte noe som lignet skritt utenfor teltet. Jeg kikket ut, bare for å konstantere at ingen var stått opp og ikke en kjeft var å se. La meg igjen og prøvde å slappe av, men den samme lyden begynte på nytt. Snikende, tassende.

Det var ikke en sinnsyk morder med maske eller klo. Det var kongler som datt fra trærne, men i det øyeblikket, akkurat da, der jeg lå svett og urolig i soveposen og fantaserte om hva lyden kunne være, sto det helt klart for meg hvilken film som skulle anmeldes etter turen. Nemlig Deliverance. Eller som den så koselig er oversatt til morsmålet: Picnic med døden.

Dette er for meg, en film som bare blir værre og værre for hver gang jeg ser den. Den legger seg som bolledeig i magen og eser og eser. Så den første gang når jeg var 11 og skjønte ikke helt greia, bare skjønte at det ikke var bra. Hvorfor skulle noen finne på å ri en voksken mann og be han høres ut som en gris? Barslige greier. Dessuten er han sliten, hør hvordan han puster..(!)

Så den igjen ti år senere og forsto at det hadde fint lite å gjøre med å være barnslig- og resten var bare fælt.

Før filmen kommer til det vendepunktet og alt blir kjipt og jævlig, er dette faktisk en kanotur jeg kunne tenkt meg å være med på. Spenningen ved å ro nedover elva med fallene, kicket av å komme helskinnet ut på andre siden med boblende adrenalin. Bålkosen i solnedgang med gitar og whisky. Kammeratskapet mellom 4 så forskjellige personer. Svakhetene og styrken i det er nydelig og rørende formidlet.

Naturens uberegnelighet står alene for mye av spenningen i denne filmen. Den lukker seg rundt dem i all sin skjønnhet og gru. Flommende ukontrollert vann, en blodrød sol, bratte skarpe fjell som setter den siste spissen på dette nervepirrende eventyret. En bekymringsløs maskulin guttetur, som utvikler seg til et intenst mareritt. Alle personligheter blir satt på prøve. Og ikke minst vennskapet.

«Sometimes you have to loose yourself before you can find anything.»

Denne filmen har det jeg vil kalle en blytung nerve. Handlingen går relativt sakte, alikevel klarer den å holde så til de grader på spenningen mellom de to «klimaksene»- og det er på en måte da filmen er mest dirrende, når det ikke skjer noe.

En ung John Voight sitt utrykksfulle ansikt formidler mye av prøvelsene og  grusomhetene de opplever. Hans fordreide skrekkslagne ansikt, forteller oss akkurat hvor jævlig situasjonen deres plutselig blir når de kommer i klammeri med lokalbefolkningen ute i skogens ro.

Sammen med den obligatoriske og smått traumatisenede WHIIIIIIIIIII- WIIIIIIIIII scenen, er filmens ekleste scener er for meg både den utrolig intense fjellscenen hvor Voight svetter en liter og adrenalinet pumper så tven nesten steamer. Tett innpå kommer den siste scenen ved matbordet når alt tilsynelatende er over og en av gutta bryter sammen og på en måte akseptetere hva som har skjedd og at de må leve med dette resten av livet. Det ekleste er ikke det at han bryter sammen men måten han «tar seg sammen» på veldig fort- og liksom setter i proppen igjen, legger på lokket. Som å slippe ut en dråpe av en foss. Og resten, bruser der inne.

Og så kan det jo diskuteres,  «Fortjente» disse gutta å få en lekse, siden de trampet inn i den lille byen, helt tydelig hånet lokalbefolkningen og blåste i advarslene de fikk? På sett og vis er det jo de som invaderer. Skal man kunne dra på kanotur uten å bli voldtatt og mishandlet? Absolutt. Skal man også være forsiktig, når folk ber deg om å ikke dra nedover elva, prøve nye snarveier og ikke yppe med folk som ser ut som de har sydd ansiktet sitt selv? Yup.

«In the woods no one can hear you scream like a pig»

Lufta er for alle? Tydeligvis ikke.

Tentakler for EKKELhet sterk 6/8