Fatal attraction (1987)

Akk i denne utroskapens høytid med julebord, høy promille og ”I had the time of my liiiife” på et sprakende anlegg i et svett lokale, er det kanskje lett å havne inni bøttekottet med en kollega. Men tenk deg bittelitt om før du snubler over den terskelen. Noen ganger blir ikke utfallet bare flaut, fælt og dårlig omtalt. Noe ganger kan det bli .. fatalt.

Neida.. eller joda .. eller .. kanskje? I de fleste tilfeller er det heldigvis ikke så ille, men det kan likevel være ”grei” pensum å se denne filmen, bare for å ha opplevd på noen andres vegne hvor galt det faktisk kan gå.

Litt om handlingen.

Doug har et sidesprang med en kollega en helg kona og datteren er ute av byen. De avslutter det når helgen er over.

Det er i hvert fall det Doug tror, og vi også. Men inni oss spirer en mistanke. Var det så lett? Er livet virkelig designet sånn? Svaret er et rungende nei!

Jeg har vanskelig for å tro at det var så mye utroskap i de sene åttiår. Fatal attraction ble en såkalt snakkis av en film når den kom, og sendte ut en beskjed like klar som en øks går gjennom en vannmelon. Ikke vær utro mot kona di! Det kan være jævlig dumt.

Som alle historier som er for gode til å være sanne, begynner denne også som et eventyr. De møtes tilfeldig på en kafe. Begge søker ly fra et hissig regnvær. Glenn Close gjør en uforglemmelig karakter som Alex, som med sin intense karisma og seksuelle sjarm tar familiefaren Doug med storm. Dype blikk og småflørting over kaffe leder til dampende het sex (noe jeg synes er forferdelig cheezy å skrive, men ikke kan motstå, fordi det er akkurat det det er). Vill humping på kjøkkenbenken, så ting går i gulvet med knas og brak. De kan ikke få nok. Hele helgen er en lang erotisk trip. Blow-job i heisen og turning i gjennomsvette laken. Bare avbrutt av litt pasta og opera.

Et eventyr må som kjent ta slutt.

Kona og datteren kommer hjem. Doug drar igjen smekken og lusker hjem og lufter en tissatrengt bikkje.

Sidespranget er akkurat i ferd med å bli til en utvasket drøm man glemmer i løpet av dagen, når hun plutselig står der på kontoret hans som en rosa elefant. Hun har noe på hjertet. Det virker som det går greit denne gangen også, hun vil bare unnskylde sin oppførsel fra forrige gang. Doug sender henne stresset avgårde og prøver å fortsette sitt vanlige liv.

Så begynner det som ikke er til å ta feil av- nemlig begynnelsen på god gammeldags stalking. 15 (eller fler) telefoner på en dag. Mailen er full og på venterommet på jobben sitter hans uunngåelige skjebne og venter. Venter på et svar han ikke kan gi. Det vil si, han kan gi det, men det vil ikke bli hørt. Det er ikke det svaret hun vil ha.

Denne overgangen fra å være et romantisk, frisinnet eventyr til å bli et personlig intenst mareritt for Doug, gjør at jeg blir litt over gjennomsnittet klamsvett bare som seer.

Fatal attraction ble et ballespark til alle menn, men også kvinner når den kom ut. Til mennene sa den ganske så innlysende: Ikke bedra kona di med en heit dame, som bor i samma by.

Den snakker også til oss damer: Han vil ikke elske deg, selv om du fortsetter å følge etter han, juge på deg graviditet eller hente ungen hans på skolen. Menn kan faktisk ha sex med deg, og glemme deg. De trenger ikke å like deg spesielt godt engang. Jeg sier ikke at det er riktig, men det er bare sånn det er.

Alex feiltolker endel signaler (som kvinner ofte gjør) De liker samme opera og han synes maten hennes lukter godt. Dessuten deler han en intim historie fra da han var gutt. I Alex sitt hode er fantasien i gang. De er skapt for hverandre.

Når Doug senere viser sin virkelige avsky og forteller at han ikke føler et fnugg for henne og vil ha henne vekk, kommer hun stadig med syke romantiske forslag om deres framtid sammen.

Dette synes jeg er det ekleste i filmen. Å være vitne til en total vrangforestilling.

Det er ganske tydelig at det er noen eller noe som har satt sine spor i følelseslivet til Alex. Hun lider, så vidt jeg kan forstå, av en sterk separasjonsangst, så vel som å dikte opp sin egen drømmevirkelighet og fantasier underveis. Alle kan vel sikkert kjenne seg igjen å fantasere om en du liker, men det er ikke alle som slicer pulsårene for å få det til å gå i oppfyllelse.

Det er vel også mildt sagt en dårlig ide å låse seg inn i et fremmed hus for å lage en romantisk middag av familiens kjæledyr.

Adrian Lyne hviler store deler av handlingen på Dougs liv. Det travle, men varme familielivet hans i kontrast med Alex sin minimalistiske hvite, kjølige leilighet og en stillhet som oser av ensomhet og et lidende sinn. Det at vi tilbringer mer tid i Dougs ”stue” og blir bedre kjent med han som en sympatisk fyr, gjør at vi automatisk føler mest på hans kinkige situasjon. Og også nesten ender opp med å forsvare han: Den søte datteren, den viktige jobben og ikke minst den lojale bikkja. Skal han virkelig miste alt for ”et” ligg? Han er jo egentlig ikke en drittsekk.

Dessuten er det enklere å føle avsky for Alex, fordi det er lettere å tenke på henne som den ”svake” og patetiske. Det er nok noe hensiktsmessig at hennes rollefigur ikke blir introdusert med noen bakgrunn eller følelsesliv. Dermed fremstår hun totalt uberegnelig og desto mer skremmende. Man vet liksom aldri når hun dukker opp og hvilket lynne hun er i.

Min teori er at hun sannsynligvis var en tikkende bombe som kunne gått resten av livet uten å smelle, før noen kom å trykka på alle de rette knappene. Muligens ville filmen vært helt annerledes hvis vi så mer fra hennes side og ikke bare når hun sitter som en apatisk psycho på gulvet og slukker lyset, tenner lyset, slukker lyset, tenner lyset….

Det er med en viss skam jeg må innrømme å kjenne meg igjen i begge hovedrollene. En gang(for leeeenge siden, heh..) var jeg så hekta på en gutt at jeg fant tilfeldige grunner til å ende opp ved huset hans. Midt på natta sto jeg og knakka på vinduet, oversminka, halvfull og med et sykt glis. Jeg husker det vantro ansiktet hans, det samme jeg ser på Michael Douglas, når det går opp for han at han ikke bare har driti seg ut og liggi med feil dame, men at hans handling kommer til å få mye større konsekvenser et ett samlivsbrudd!

Jeg har også vært den som kikka ut og sett en kar fra skolen ligge og sove utenfor vinduet mitt på vinteren. En hustelefon (ja på den tia) som aldri slutter å ringe. Poenget mitt er at, det er en grad av både den desperate og ”den avisende” i oss alle. Den desperate som er dømt til å bli mer desperat jo mer avisende den andre er, og vice versa.

Fatal Attraction bærer mange likhetstrekk med en forgjenger, som er helt på høyde i ekkelhet. Ja faktisk kanskje hakket verre: Play misty for me, med ingen andre enn Clinter’n(Clint Eastwood) i hovedrollen som plaget stalkingoffer. Begge disse kvinnene begynner som myke sensuelle skapninger. De virker uavhengige og enkle å bare ”ha det gøy med”, men gradvis vises en mørkere og mer eie(psyk) side. De inntar livet til mennene som den største selvfølge og tar for gitt at det er plass til dem. Til det punktet hvor det går utover jobb, familie, kjæledyr og ikke minst nattesøvn.

Når det går opp for disse kvinnene at de ikke kan vinne, ja da kommer nettopp de fatale følgene.

Når jeg sier ”disse kvinnene” mener jeg de i disse to filmene. Men jeg har, som sikkert andre opplevd noen av disse kvinnene og mennene i virkeligheten(uten det fatale da) Saken er at den mest oppgående, uavhengige ettertraktede personen kan føle seg litt besatt iblant. Det er rett og slett noen mennesker som får frem det verste og mest usjarmerende i oss. Disse menneskene har ironisk nok også en tendens til å få frem det beste i oss og det er det du husker og ikke vil gi slipp på.

Fatal attraction er en av de mest minneverdige filmene fra åttitallet. Den er både er svimlende realistisk og satt helt ytterst på spissen. Det er nettopp derfor den er så ekkel!

Tentakler for EKKELhet  sterk 6/8