Mary and Max (2009)

Skjermbilde 2013-09-18 kl. 22.04.20

Skal vi se tegnefilm???”….som jeg fortsatt kaller det, selv om jeg får et skrått blikk fra soffan som ser ut til å ville kaldkvæle meg.  ”Jammen, bloggen min skal jo være ekkel”.

Jeg har alltid hatt et anstrengt forhold til animasjonsfilm, fordi jeg ganske enkelt ikke klarer å løsrive meg fra tanken om at det kommer til å bli barnslig og overmoraliserende. Og værst av alt: Ikke ekkelt nok! Helt fra jeg var så gammel at jeg kunne lese og se har jeg hatt et sug etter skrekkfilm og rare ekle ting, men ble alltid supplert med kompensasjoner og dårlig erstattere, Mamma: ”Jammen se Mikke har jo forstørrelsesglass, som en detektiv. Det er jo litt skummelt?”

Når min samboer noen ganger finner fram animasjonsfilmer, kommer den samme følelsen tilbake. Han vil avlede meg med en sånn døll tegnefilm”  Jeg veit! Det er helt høl i hue. Etter filmer som When the wind blows, Metropia, Slipp Jimmy fri osv må da dette snart begynne å slippe kloa i meg! Det er lov å håpe at den siste spikeren på mitt umodne, dømmende syn på animasjon, kan bli slått inn i kista og begravet en gang for alle etter denne filmen.

Litt om handlingen.

Mary er en ensom, mobbet liten jente. Hun har øyne med sølevannfarge og et fødselsmerke i panna som ser ut som bæsj. En dag skriver hun brev til en tilfeldig person hun finner i en telefonkatalog. Den tilfeldige blir Max, en overvektig mann med Aspergers syndrom, som bor i New york.

Unknown-7

Mary og Max er en film som tar for seg ”voksne” temaer. Det er på ingen måte barslig. Ikke blir det så overmoraliserende heller gitt.

maryandmax2009dvdrip480

Selvmord, alkoholisme, angst og Asperger syndrom er alle saftige elementer for formatet, som skal formidles av dukker og små duppeditter. Spesielt Asperger synes jeg er dristig, men også veldig bra. Jeg savner flere filmer om dette interessante, snodige syndromet. Jeg føler det er et syndrom som ikke har kommet fram i dagslys, før de siste årene. Om det har vært tabu, blitt forvekslet med det å være dum, lat eller ganske enkelt uhøflig, vet jeg ikke, men temaet synes å ligge bak sløret. Det er det som er som bra med denne filmen. Man får en slags barneskoleopplæring på syndromet. Feks, Se når Max skal forklare Mary at han synes verden er et generelt forvirrende sted. Han kommer inn på et venterom og skiltet ”Please take a seat” får han til å ta med seg stolen hjem.

Unknown-4

Det ukjente er ofte ekkelt. Eller gjør deg urolig. Hvor mange ganger har du ikke sittet ovenfor en ”rar” person på bussen, kanskje han puster og peser tungt, roper usammenhengende ting. Snørr på hånda. Prumper. Du vil flytte deg. Langt vekk. Fordi du blir brydd, det er ekkelt. Tenk om dette menneske tar kontakt med deg eller tar på deg! Horror! Jeg sier ikke at dette er asbergers, men jeg vil bare ha frem et poeng om hvor fort vi lar oss sette ut av en oppførsel som ikke passer inn i saueflokken. Det trenger ikke være svære greier heller. Jeg husker jeg så en mann på bussen som smilte fra Lørenskog til Helsfyr. Skikkelig glis. «Fyy faan for en syyk jævel» var det jeg tenkte. Heia homosapiens…!

hqdefault

Det er som sagt mange ting som spinner i denne filmen, men først og fremst er Mary og Max en historie om ensomhet. Å savne noe, men ikke vite helt hva. Følelsen av å ikke passe helt inn.

Her mother told her she was an accident, how can someone be an accident? Ralph said babies were deliberate and found by daddies in the bottom of their beer

Unknown-6

Det som er greia med slike dukketeater på film er at de har muligheten til å gå veldig langt uten å tråkke noen på tærne. Det er et par scener i denne filmen som ingen små barn burde se, men på en annen side, uansett hvor makaber og grotesk filmen er, blir den alltid tilgitt fordi den er så uendelig søt og god på bunnen. Søt er også dekkende i en annen forstand, siden de begge er overspisere på sjokolade (og alt annet). Jeg sikter spesielt til Max egen oppskrift:  Sjokoladeplate i brød.

mary-and-max-original

Filmen krydrer med en hel haug gøyale detaljer som får oss til å glemme alvoret innimellom og bare være fasinert av animasjonsteknikken. Ps. Alle vannscener er laget av glidemiddel hi-hi. Noen ganger along the way lurer jeg på om jeg kommer til å se tilbake på filmen som en komedie i helhet. Mot slutten har jeg ikke bare endret mening, men sitter og sørper i stykker en halv dorull og holder fast på hjertet mitt så det ikke skal rakne. Jeg vil gjerne se det mennesket som kommer seg igjennom denne filmen, uten å kjenne det presse på i kanalene bak lokka. Jeg trodde ikke det var mulig å synes synd på samtlige karakterer i en film, men så sannelig…

27061041_

Filmens .. vel ikke ekleste scene, men den som vekker mest følelser i meg på godt og vondt, er da Mary skal samle tårene sine i et glass og sende til Max. For å fremprovosere tårene tenker hun at katten blir kjørt over av en gressklipper og tårene fosser fram. (er de også laget av glidemiddel?)  Litt den samme følelsen får jeg når Max uvitende kjører mixmasteren ned i fiskebollen isteden for matbollen.

tumblr_mqi98wf1yh1qjotexo1_500

Selv om Mary og Max er en film som ofte ruller og går i svart hvitt eller kun lyse gule eller brune nyanser, er den et mesterverk i sine formidlinger. Dybde, farger og organiske bevegelser synes å strømme mot meg likevel.

Filmen var nominert i til en rekke priser og alt er godt fortjent. Det tok over 57 uker å lage filmen. De brukte 133 separate settinger, 212  dukker, masse masse rekvisitter. Filmen trengte også en vaskeekte liten Underwood skrivemaskin og det tok 9 uker å designe bare den. Phui. Og jeg trodde jeg hadde en slitsom dag på jobb…

Filmen er mørk som en høstnatt, håpefull som en soloppgang, og ikke minst usannsynlig morsom.

MaryAndMax

Tentakler for EKKELhet: 5 / 8 Mer trist enn ekkel. Hulk

5