Hvem vinner i ekkelhet? Bok vs film.

Sommer, sol og ferie makes ekkelt a dull blogg. Rett og slett ikke hatt tid til å skrive om ekle ting. Sannelig har jeg ikke rukket å sett mange filmer i sommer heller. En annen hindring er at sola står inn i stua helt til 22.00 om kvelden og min 52 tommer fungerer bedre som speil enn tv. Har et par juicy anmeldelser på gang, men foreløpig må dere nøye dere med et litt mer intellektuelt, og kall det gjerne et litt nørderte innlegg. Litt lesing har jeg nemlig klart å presse inn på seilturer og hytte. Benytter derfor anledningen til å sette ordets makt opp mot regi og kamera.

Her er 3 ekle bøker vs film.

Ps. Jeg har ikke skrevet om handlingen, da jeg regner med de fleste kjenner til disse tre filmene.

2

Haisommer 2, skrevet av Hank Searls   Unnskyld?( Sea)rls…?

c630d40adc82d5207489be4b8a499c131184c351a68953dd10f19f12

Fant denne boka på loppemarked og var ganske overrasket over at det fantes en bok om toeren også. (ha-ha, bok om toeren…) Jeg har alltid vært stor tilhenger av Haisommer filmene (også den latterlige 3 eren og platte 4 eren) Jeg kan ikke noe for det. Jeg digger stemningen i de. Lever meg inn i sommeridyllen og menneskene der med seg og sitt.

Tilbake til boka: I den lille byen Amity er det er dramatiske tilstander på land så vel som i vannet: Mafiaen gjør sitt inntog og ønsker å åpne et kasino i byen. korrupsjon, utpressing, vold og drap. Man kan faktisk lure på om haien egentlig bare dryppet den siste dråpen i et glass, som var dømt til å renne over. Store deler av boka tar for seg Brodys arbeidssituasjon og selve etterforskningen av forsvunnede mennesker, fremfor haiangrep og skrikende blodige strandgjester.

Dette er ikke en bok som egentlig handler om en kjip, menneskespisende hai. Boka har en ganske annen oppbygning enn filmen. Det gjør ingenting. Det er spennende dog. Haien opptrer i bunn og grunn( hii-hi) som en slags gjesteartist, samtidig er den elementet som binder det hele sammen.  Og så skal det sies at når den først kommer rundt svingen, i all sin prakt og fiendlighet klar for middag, er den minst like skummel og nådeløs som i filmen, og du får oppleve det å være inne i hodet til en som blir angrepet og jah… spist.

images

Boka gir oss også innblikk i den svømmende mordermaskinens sinnstilstand. Vi får se ting fra haiens perspektiv. ”Tenke” som den, føle som den og reagere som den. Den blir aldri forsvart, men likevel, hele tiden begrunnet sine handlinger.

«..Haien svømte nordover. Nå hadde hun et mål Det var bare timer igjen til hun skulle føde. Sulten flammet ikke så ofte opp i henne. Hun hadde ikke fordøyet noe av dykkeren. Bare slept han bortover bunnen og latt den lemlestede kroppen drive til havs. Ungene ble livligere i henne for hvert minutt. Nå var hun ikke på jakt etter mat lenger , men et fredelig sted å føde.”

Medfølelse og forståelse kommer sigende, men jeg har blandede følelser over å bli satt inni haihodet. Det er veldig interessant, men jeg kunne vært foruten også.

Egentlig likte jeg å frykte den vilt. punktum. Haiens iskalde rene ondskap var dens sterkeste egenskap. Et gapende terroriserende beist med døde øyne, som det var deilig å hate og du ville skulle dø til slutt! Jeg har da aldri måttet bekymre meg for om beistet skulle føde??

Tilbake til filmen. Jeg synes Haisommer 2 er en god, stødig oppfølger. Castingen, som faktisk inneholder mange av de samme hovedrollene gjør det likanes og nesten litt koselig å komme tilbake til den lille byen full av jævelskap.

1168-3

Et effektivt spenningselement for oppfølgeren er at paranoiaen ligger som et teppe over byen. Alt går sin vante gang i Amity, men ingen har glemt  hva som har skjedde. Det minste lille falsett skrik eller bare antydning til en rar skygge i vannet får oss til å fare sammen og adrenalinet pumper. Nå kommer den! Herrejesus, jeg tror jeg ser den!! Dette er godt brukt i både bok og film.

”Martin Brody avskydde sjøen, han hadde mislikt den bestandig. Hadde ofte lett etter en årsak til denne frykten og avskyen. Nå trengte han ikke mer å undre over hvorfor, der han famlet seg gjennom det grå farvannet mot den klagende cape North tåkeluren. Hvilket som helst fornuftig menneske ville avsky havet. Det var et kaldt, duvende hælvete og alle skapninger i det var djevler, demoner med blinde svarte øyne”

 tmb_6019_480

Jeg traff ikke akkurat blink da jeg tok med denne boka på seiltur… Det er litt flaut å innrømme at jeg nesten ikke turte å hoppe fra båten ute på havet, selv om det sikkert var 50 grader i skallen.

Se også den interessante dokumentaren som gikk i sommer på NRK – Den sanne historien om haisommer- Da tør du i hvert fall ikke hoppe.

Hvem vant i ekkelhet?

Filmen .

 

Alien, skrevet av Alan Dean Foster   Unnskyld ..Foster?..

images-2

 

Alien er en av de filmene som gang på gang skremmer meg sønder og sammen. Intensiteten er sjelden vare, ikke bare innen sci- fi men hva alle sjangre angår. Den har inspirert en haug av andre filmer, med den fantastiske ideen om at en ukjent skapning tar bolig i menneskekroppen og bruker den som skjulested. Jada, så har det vært lekt med ideen før denne filmen, men Alien serverte liksom selve hovedretten.

Jeg var kjempespent på hvilken opplevelse jeg ville ha med boka. Kunne den gi meg samme kicket som dette reggiserte mesterverket?

Jeg ser det står på bokomslaget at det er boka basert på filmen, og det er i så fall omvendt av alle andre. Eller har jeg bare fått tak i en sånn tullebok? Tullealien? Vi får gå utifra denne lille pocketversjonen i denne omgang i hvert fall.

Boka begynner samme sted som filmen og leverer den en ganske så kul åpning og introduksjon av mannskapet mens de sover. Dette er det minimalt av i filmen. Du kommer ikke i dybden på noen, men det kler dog filmen godt. Ingen formidling om følelsene og tankene til mannskapet. De bare er navn, ansikter og har forskjellige stillinger på skipet Nostromo. Alt er mekanisk og kaldt.

I boka blir de kalt ”Syv drømmere”- ingen er proffdrømmere, hva nå i alle dager det betyr.

images-3

Jeg fasineres av forfatterens påstand om hvordan menneskene, alle mennesker, kan deles inn i to båser. De profesjonelle drømmerne og de som bare drømmer uten disiplin og anstrengelse.

Ja, det får en til å tenke ikke sant?

Jeg liker også fremstillingen av androiden Ash. Hvis man ikke har sett filmen aner man heller ingenting i boka, før et av de siste kapitlene, at Ash drikker bensin til frokost.

” Og så var det Ash. Ash var vitenskapsoffiser, men det var ikke det som gjorde drømmene hans så morsomme. Morsomt merkelig, ikke morsomt ha-ha. Drømmene hans var de mest organiserte av hele mannskapets. Det var nesten noe profesjonelt over det hele. Ashs drømmer rommet absolutt ingen illusjoner. Hvis man kjente Ash, var dette ingen overraskelse, men det var det ingen av skipsmannskapet som gjorde.

Bortsett fra en liten forandring i en av scenene, er det som å lese filmen ord for ord, bevegelse for bevegelse, til og med noen av replikkene er identiske. Er da boka og filmen like bra?

Jeg synes ikke det. Noe er forsvunnet i boka. Det føles så.. spenningsløst. For enkelt. Flatt. Ord på ord på ord, men jeg klarer ikke leve meg inn i det på samme måte. Jeg vet rett og slett ikke hvorfor. (tullebok?)Kanskje det er meg? For mange overpresise beskrivelser og kalkulerte hendelser. Masse fakta som ramses opp i uendelige doser.

Den nådeløse skapningen forblir relativt anonym og har på ingen måte den slagkraften den hadde i filmen.

Nei takke meg til å heller se en av verdens beste sci-fi filmer en gang til.

images-4

Hvem vant i ekkelhet?

Filmen.

 

Tenant, skrevet av Roland Topor

 9788274882478

Her har vi et tilfellet av perfekt samspill. Boka fremhever filmen og filmen fremhever boka. Du kan fint ha stor glede av begge hver for seg og det ene ”trenger” ikke det andre, men de løfter hverandre og gir rom for nye tolkninger. Som jeg håpet, kom et par ting klarere frem i boka, men det var på ingen måte nødvendig for meg å få klarhet i det. Det var bare kult!

Både papir og skjerm gir den samme distinkte illevarslende stemningen. Og den surrealistiske lille touchen på en helt vanlig dag.

Selv om boka virker meget lettlest, ikke la deg lure. Den er dyp og den sier masse mellom linjene, over og på siden.

Jeg synes også det var gøy å se filmen etter boka med ”nye øyne” og et større bekjentskap med hovedpersonen. Han er virkelig en skrue, men gud så lett å bli glad i da gitt. Han er barslig og tar lett på livet, men blir bråmoden og bekymret i neste setning.  I et kapittel synes han for eksempel det er fornøyelig å prompe ved hvert skritt han tar, han fiser bekymringsløst avgårde. I neste øyeblikk har han besøk av den mørkeste demon fra den svarteste avgrunn. Han er…mye. Muligens litt for mye, og det er jo det dette handler om.

15377-node-image-upload-leieboerenjpg

Jeg var spent på formidlingen av tidenes ekleste feberfantasi-filmscene i bokform, og kan med skrekkblandet fryd fortelle at det er like uhyggelig på papiret, ja faktisk helt forferdelig.

Bilder av avskyelige detaljer spidder netthinnen min og kulde kryper innunder ryggmargen. Denne feberscenen/kapittelet er noe av det jævligste som har blitt formidlet noen gang. Beskrevet i perfeksjon. Det er vanskelig å ikke leve seg inn i sykdommen hans og føle seg temmelig uvel selv. Du blir han. Dette kapittelet er en redselsfull reise i menneskelig sinnsforfall, så vel som kroppslig ubalanse.

”Han lå i sengen. Han var svært varm., men kjente seg ikke varm nok. Dynen, som var våt av spytt var trukket helt opp til nesen. Han orket ikke blunke. Innimellom sperret han øynene opp festet blikket på noe uklart. Når det begynte å sitre og klø i dem senket ham de kjøttfulle persiennene nedover dem, halvmørke ble farget blodrødt når han vendte dem mot vinduet.

Han krøp sammen under dynen. Mer enn noen gang hadde han en påtrengende fornemmelse av seg selv. Han strevde som besatt for at hodet skulle ligge stille. Slik at lyden fra hjertet ikke var hørbar. Han holdt ikke ut den forferdelige lyden som vitnet om skrøpeligheten ved hans egen eksistens.

Ensomheten sto for han i all sin grusomhet.”

EQI - 004

Ta det med ro, det blir mye verre…

Noen elementer i boka, kan det være greit at de har droppa i filmen. Som for eksempel at han prøver å gå ut av leiligheten når han er syk, for så og vikle seg inn i et mareritt av et sammensurium av trapper som går opp i taket til ingenting. Tyngdekraftens lover og fysikk følger ingen regler. Trappene deler seg og strekker seg i uendelighet. Oppover er nedover og omvendt. Alt er jo på hue her…

Jeg tror dette spiller seg best ut i fantasien min. Jeg er redd det kunne blitt en cheezy scene.  Eller kanskje den kuleste.. ?

We shall never find out.

Hvem vant i ekkelhet

Boka og Filmen. Begge er faktisk like ekle.