Threads (1984)

The end of the world as we know it.

Det nærmer seg igjen, kalenderen skal ta slutt i desember og hva kan vi egentlig forvente oss? Går bankkontoene i null? Kræsjer facebook? Begynner plutselig alle å si sannheten? Eller blir hele skorpa slukt av et monster i jordens indre? Rekker jeg ikke å spise risgrøt på jobb? Gi sokkene til pappa og hva med re-maken av Carrie? Rekker jeg ikke å se den heller?

Jeg vet ingenting om dette, men jeg vet at Threads er en av de ekleste filmene jeg noengang har sett!

Litt om handlingen. 

To atombomber blir sluppet over Sheffield i Storbritania og vi følger menneskene før, under og etter dette omfattende angrepet.

Det at jeg bestemte meg for å se denne filmen med et veldig bra headset i et mørkt, rom kan ha forsterket den intense trippen som Threads faktisk er. Det er rett og slett som å være på chartertur til hælvete. Nå som filmen er ferdig er jeg uttafor og litt uvel, men samtidig veldig intressert i og prate med andre om den. Jeg vil dele og diskutere den. Eller kanskje jeg bare trenger å se vanlige mennesker etter denne grusomme fremstillingen av arten homosapiens.

Threads fungerer som en slags dokumentar, hvor en fortellerstemme bærer oss igjennom kapitlene, men det er også en sterk spillefilm. Det begynner rolig og ufarlig med at vi følger et knippe vanlige britiske familier, som har seg og sitt. Ruth og Jimmy venter sitt første barn. Parallelt med graviditeten begynner det å bygge seg opp en spenning i byen. Nyhetene annonserer et mulig luftangrep (bombe) på Storbritania, men beroliger med, at det er lite trolig. «Ikke vær redde, det blir sikkert ikke noe angrep, men HVIS det gjør det er det fint om du pakker inn likene av familien din selv og flytter de inn i et annet rom». Denne leksjonen repeteres hele dagen på radio og tv og naturlig nok bygger panikken seg opp.

En vårdag, helt uten forvarsel blir den første av to atombomber sluppet på arbeiderklassebyen Sheffield og ødelegger og dreper omtrent 2 / 3 av byens befolkning. Dette er bare begynnelsen. Følgene av angrepet og tiden etter er den største prøvelsen. På mange måter er de som får en bjelke i hodet umiddelbart, de heldigste i denne filmen. De dør ihvertfall med minnet om en normal, fungerende, human verden. De som overlever snubler dehydrerte rundt i støv og døde mennesker. De opplever brått å miste sine nærmeste eller å se de sakte, men sikkert enten sulte ihjel, blø i hjel eller rett og slett bare drukne i sittt eget spy. Et samfunn, som ikke bare rakner, men fullstendig kollapser. Ingen strøm, vann eller mat. Menneskene er tilbake på null. På sitt mest primitive og groteske. Leger og sykepleiere får ikke gjort nytte for seg uten strøm, medisiner, vann eller bandasjer. Og dessuten er det alt for få av dem. Folketallet ramler nedover. På grunn av at de ikke vil bruke hverken bensin, arbeidskraft eller ild på å fjerne likene, ligger de strødd rundt som et teppe i hele byen, og skaper en overflod av insekter.

Håpløst er bare forretten..

Threads er en dommedagsfilm, men forteller mer om tiden før og etter, enn selve angrepet og gjør da motsatt av mange nyere filmer som 2012 og Day after tomorrow, som er mer opptatt av å lage størst eksplosjoner, skape helter og redde de pene menneskene i siste liten.

Jeg liker hvordan filmen viser det dagligdagse livet helt til bomben smeller og ikke engang de som har trening i denne type situasjoner, vet hva de skal gjøre. Se scenen når alarmen om angrepet går. Det utvalgte kriseteamet, som har som jobb å kontrollere situasjonen, reagerer i vantro og fyker bare rundt som en flokk hodeløse høns.  «Is it for real?»  blir det ropt. «Is it really happening?»

Melka blir levert på dørene bare noen timer før det smeller og en gutt synes det er morsom at de ikke må på skolen og at huset må gjøres om til et bomberom. Direkte sitert sier gutten i full iver ; «Its just like going camping!»  Gutten min, you had no idea….

Folk er overhodet ikke klar over alvoret i situasjonen, før det er for sent.

Kontrasten mellom høylytte demonstrasjoner og folkekaos kontra et eldre ektepar som ligger rolig i en seng og prøver å sove gjennom alt bråket, er filmens måte å vise hvor forskjellig vi mennesker reagerer i en sånn situasjon. Folk som løper helt rabiate ut av butikker med stjålte matvarer og et annet sted, to museumsarbeidere, som nynnene, og med den største ro, tar ned kunsten fra veggene. Man må jo ta vare på det som er «viktig»  Ikke sant? Det er nesten komisk å tenke på senere i filmen, at noen i det hele tatt brydde seg om et bilde på et museum. At det hadde noen verdi i det hele tatt.

Vi følger gravide Ruth, som stikker fra moren og faren, for å lete etter kjæresten (barnets far). Hennes ferd igjennom et skrekkscenario av en by, et endeløst mareritt der kaos rår og bare den sterkeste overlever. Menneskene har blitt som desperate dyr på grunn av matmangelen som stadig blir verre.  Til slutt er det så ille at i en scene, byttes det korn mot rottekjøtt. Noen tyr helt enkelt til kanibalisme.

Filmen har så mange ekle scener, at det er vanskelig å velge noen høydepunkter, men det beksvarte blikket til dama med den døde babyen satt sine spor. Sluttscenen er også ganske hjemsøkende.

Britene gjør (som de pleier) sterke og ekte prestasjoner. Noen ganger skulle jeg nesten ønske skuespillet ikke var fullt så ekte. Denne filmen gjør meg opprørt. Det kan være mye på grunn av den realistiske grunnmuren. Jeg blir faktisk oppriktig redd for at dette skal skje. Føler meg barslig skremt og har lyst å ringe mamma og få bekreftet at, «Neida  jenta mi, sånt skjer ikke her. »

Aldri har jeg gledet meg mer til å gå ned på Kiwi og kjøpe meg vaskepulver, dassrull og kotteletter. Jeg gleder meg til å vaske klær, godammit, jeg gleder meg til å drikke lunka vann fra springen til og med!

Jeg kan anbefale denne filmen sterkt til alle, men hvis du er litt tynn i huden kan det være greit å forbrede seg litt på forhånd. Les andre anmeldelser. Se noen klipp først. Det er et meget vellaget dokumentar drama, men også en skikkelig støkk.

Nå må jeg ringe mamma!

Tentakler for EKKELhet 8 / 8