Excision (2012)

 

Da en venn av meg tipset om en ekkel film, som var en blanding av May, We need to talk about kevin og Juno var det bare å hive pocornet i microen, rigge seg til og la Excition søle seg utover skjermen.

Litt om handlingen.

Velkommen til et hjem i oppløsning. En mor på randen, som ikke får kontakt med sin datter, en far som virker å ha gitt opp, yngste datter har Cystisk fibrose(livstruende lungesykdom) og det preger hele familien. Den eldste datteren Pauline er en fortsyrret tenåring, som vil bli kirurg, men det eneste stedet hun praktiserer er i de blodige, voldelige sex fantasiene sine. Og det er kanskje like greit. Jeg vet ikke helt hvor lurt det hadde vært og gitt denne dama frie tøyler på en pasient.

Pauline som denne filmen fokuserer på, er syk i hodet, pling i bollen- det er i hvert fall førsteinntrykket. Dette blir formidlet i de groteske drømmene hun har, men gjenspeiles også i små ting hun gjør i hverdagen. Hun krøller tæra i velbehag til drømmer om å dra et blodig foster ut av deg selv, hun krabber over lik, jukker på en hodeløs mann og bader i blod. Moren vil sende henne på kristenskole, for å ”hjelpe”, men det er vel unødvendig å si at det ikke er hennes kopp med te. Som hun herlig, befriende ærlig sier til presten ”I will not let you interfeer my psycho sexual fantasies!”. Dama er i hvert fall ærlig.

Excition er uforutsigbar og dermed aldri kjedelig. Filmen er rar, men jeg liker det. Den følger ingen oppskrift og det gir den nerve. Dessuten er det vanskelig å ikke bli facinert av Paulines vesen, hun oppfører seg noen ganger som en trassig snørrunge, men kan plutselig slå 0m å si ting som får deg til å skvette til. Så fort jeg tror at jeg har fått plassert henne i en bås, snur hun på flisa og setter meg ut. Noen ganger lurer jeg på om hun bare spiller dum, eller om det heller er det at hun ofte helt tilfeldig treffer spikeren på hodet, med noen av de tingene hun sier og gjør. Hun er ihvertfall beundringsverdig selvsikker i sin galskap.

Annalynne Mccord som spiller Pauline, spiller rollen sin som ”delusional” tenåring godt, men en ting jeg sliter litt med, er troverdigheten i personligheten hennes av og til. Dette kan først og fremst skyldes at Pauline fremstilles som en usikker, halvstygg, utfryst, nerd, men det hjelper ikke å sminke på kviser og buste håret, når du ser at dama er smellvakker under alt, mest sannsynlig modell. Det ser heller ikke ut som hun er 18 år og ærlig talt, har man virkelig sex på den måten første gang man gjør det?

Dessuten virker personligheten hennes litt for kompleks noen ganger. Er dette meningen tro? At vi aldri helt skal vite hvor vi har henne eller hva neste utsagn blir? At dama er skitzo light? Da er det i så fall greit. Dette gjør unektelig at filmen blir mer interessant. Hun er for frampå til å være sjenert, for oppegående til å være sinnsyk, for eventyrlysten til å være deppa og for ydmyk til å være ond.

Pauline er også interessant i sin ikke troende, troendehet. Hun gjør alt som kistendommen ser på som synd og skam og gir inntrykk av å være det minst skinnhellige menneske på jord, men allikevel ber hun ofte. Det morsomme med disse bønnene er at Pauline ber om lov til å gjøre alle disse ”syndige” tingene og på en måte rettferdiggjør de på en unik måte. Eksempelvis: Når hun hatt hatt sex for første gang og ikke ønsker å være gravid, gjør hun en egen vinkling på hele abortgreia, ved å stille såkalt Gud til veggs og si ”Du godkjenner jo ikke abort, så bare spar oss bryet og ikke gjør meg gravid du”.

Hun forteller også hva hun mener om at slekninger passer på og våker over deg fra himmelen når de dør.

I do a lot of crazy shit when I’m alone and I’d appreciate some privacy, I dont wanna sound presumptuous, but if I do get into heaven, and my relatives have been watching me, lot of relationships will have been compromised”

Det er en interessant tanke og jeg liker hvordan hun setter disse tingene på spissen med både en alvorlig og hånlig tone samtidig. Noen av tingene hun sier kan virke som svada, eller bare naivt, men senere får det meg til å tenke.

Jeg husker historien om en liten gutt, som reiste seg i klasserommet, etter han hadde fått vite at man kunne stemme blank seddel under et valg og spurte, ”Lærer, hva hvis blankt vinner?” Alle lo og det ble avfeid som et barnslig, dumt spørsmål, men tenk på det. I dette tilfellet endte det med at ingen av de voksne kunne svare ordentlig på det og akkurat det samme føler jeg er greia med Pauline; Plutselig har hun dratt teppet vekk under deg. Ikke ved å være slående inntelligent alltid, men å bare stille de riktige spørsmålene.

Følg også med når hun ber Gud drepe moren: ”You wanna do it painless, I get it, its your thing, but you know, a little pain never hurt anyone!….and besides….  –You can allways blame it on the devil

 

Excision opptrer som et «vanlig» familiedrama, bortsett fra de brå, voldelige drømmescenene til Pauline, som kommer som små ørefiker. Noen ganger er det akkurat som jeg bare blir avbrutt av et blodig, kunstneristisk pause innslag, før vi går tilbake til den ”ordentlige filmen. Dette kan være gjort med hensikten om å skape sterkest mulig kontrast mellom dagliglivet til Pauline og det hun drømmer om og fantaserer om. Røske oss ut av det trivielle, når du minst aner det. For min del er noen av disse drømmene  et unødvendig element i filmen, det får meg til å tenke på en Lady Gaga video (tilgi meg) og helt ærlig er de ikke alltid sjokkerende nok heller. De ser bra ut, men det er kanskje det jeg føler er problemet; det ser for bra ut. For catwalk/fashion aktig.

Da er det faktisk mye eklere, når dama drar ut en loaded tampong og drister seg til å lukte på den…! That ko-ko time of the month?

Disse ekle tingene går igjen i hele filmen. Hun er .. ufyselig. Småting som ikke er direkte sjokkerende, men bare gufne og kvalme rett og slett. Jeg nevner i fleng: Ferskt snørrpapir på kjøkkenbenken, spise blodet til en død fugl, sniffe på blodsprengte tamponger, spy på medelever, pelle på herpesen og lurer gutter til å ” Go down on her” når hun har mensen” Ikke pent..

Litt beksvart humor er det også (Jeg liker sånt) Vi får se et tilbakeblikk fra Paulines barndom, hvor hun holder på å drukne og faren tar munn til munn på henne. Moren er mer bekymret for at faren skal smitte henne med herpes!! Mens ungen kommer til seg selv, kauker hun i vei om at han er gal som gjør det med herpes og at han får værsego å forklare hvorfor hun må leve med det, når hun blir tenåring.

Ray Wise fra b.l.a Twin Peaks spiller rektor og er det da tilfeldig at faren til Pauline heter Bob? Sikkert. .. Traci Lords gjør en fremragende jobb som den sammenbitte, frustrerte moren på, som har den umulige jobben å oppdra dette mørke, forstyrrende, men dog så spe og forvirrede vesenet som er hennes datter.

Pauline, er et mysterium, selv for sin mor (Vi må snakke om Kevin.) og selv om filmen prøver å ekle oss ut med de voldsomme, seksuelle, sjokkerende drømmende, så er det dette som pirker dypest i meg nok en gang. Ikke å sleike i seg dyreblod eller partere kropper og grave i innvoller, men forundeligheten i et annet menneskes sinn, den merkelige kabalen hjernen er, -og selv om du kjenner noen, har fulgt de fra de var barn, til og med født de, kan man noen gang virkelig vite hvem de er og hva slags tanker de skjuler? Og det mest tabubelagte av alt: Må man like sine egne barn?

Jeg avslutter med Paulines siste frase til Gud, før hun skjærer ut og stjeler lungen til nabojenta, for å sette den inn i den yngre søsteren. (May)

And God… Im gonna be outta reach for a while, I hope you dont get lonley

Amen.

Tentakler for EKKELhet  6/8