See no evil aka Blind terror (1971)

Jeg har alltid vært en sucker for enkle konsepter. Dagligdagse, tilsynelatende harmløse situasjoner som plutselig blir snudd på hodet og utvikler seg til absurde scenarioer. Det lille skrekkfilmhjertet mitt banka litt ekstra hardt, når jeg leste om denne gamle, relativt ukjente godbiten. Hør bare her:

Litt om handlingen. 

Sara (Mia Farrow) er en ung jente, som har falt av hesten og blitt blind. Hun bor hos tanten og onkelen, når hun kommer hjem fra sykehuset. Dagen etter hjemkomsten drar Sara på en ridetur (faktisk), men når hun kommer tilbake til huset, så har noen drept alle slekningene hennes. Her kommer den deilige, grusomme punchen: Hun ser det ikke.

Ikke nok med at stakkars Sara er blitt frarøvet synet midt i livet og må lære seg og leve i en helt ny mørk verden, men hun bor i et hus med en haug døde slektninger. Hun, stakkar, tror bare de ikke er hjemme! Hun går og legger seg om kvelden, og antar at de fortsatt er på et besøk de annonserte dagen før. Neste morgen prøver hun til og med å være litt stille, så hun ikke vekker dem.

Mia Farrow (Dån) som spiller Sarah, spiller blind så overbevisende at du faktisk føler du famler litt i mørket selv noen ganger, men her skal også kameramannen ha mye av æren. Når panikken blir et faktum, kjører han close-up på Mias ansikt og hendene hennes strekker seg ut mot oss. Dette gjør at heller ikke vi ser hvor hun går. Vi aner ikke hva som er foran henne, vi ser bare to øyne, bunnøse av skrekk og veivende armer som desperat prøver å få tak i noe håndfast. Jeg tar meg selv i å sitte å rope, Nei! ikke gå der, pass deg for trappa! fort deg!! Neeeiiii, ikke tråkk i glassskåra!! AUUU!

Dama får virkelig gjennomgå. På et tidspunkt er situasjonen så håpløs, at jeg nesten sitter og ler. Hele greia er bare så (i mangel på et bedre ord) føkka! Det forsterkes også av Farrows naturlige spinkle, stakkarslige vesen. Det er fælt å se på hvordan hun famler og snubler seg igjennom det store huset, som plutselig virker som en hinderløype av vaser, glassbord, trapper og ikke minst døde kropper som ligger slengt rundt. Hun går gjennom alle stadier av skrekk, som hadde vært ille nok for en person med syn! På toppen av alt blir jeg heller ikke kvitt følelsen av at morderen fortsatt er i huset, og bare står og betrakter henne. Noen ganger føler jeg meg også litt medskyldig som seer, fordi jeg lenge har visst hvor jævlig ting er og ikke har hatt mulighet til å advare henne. Når hun endelig kommer seg ut av huset, er det kanskje først da utfordringene virkelig starter. Et hus som står alene, langt ut på landet og en blind jente i sjokk, som ikke har noen som helst retningssans. Overlatt til seg selv og sitt eget mørke, prøver hun å finne svar på, hvem, hvorfor og ikke minst hvordan i granskævven hun skal få tak i hjelp, når hun ikke engang vet hvilken vei hun skal gå, for å komme seg ut av eindommen.

Selv er jeg født blind på det venstre øyet, men jeg kan aldri forestille meg hvordan det er å leve et helt liv uten syn. Det kan vel de færreste. Jeg gikk dog med lapp en periode når jeg var liten, som dekket det friske øyet og ble traumatisert for livet. Jeg smalt inn i dører, datt ned trapper og ingen ville leke med meg fordi jeg så rar ut. Løsningen ble å gjemme meg bak døra og dra den av. Jeg prøver nå å sette meg inn i at noen da i tilegg har drept hele familien min og jeg ikke finner veien ut av mitt eget hus! Min barndom var tydeligvis bare blåbærkake…

Blind terror er en spennende og for min del, engasjerende skrekkfilmopplevelse. Det kan ha noe å gjøre med at jeg umiddelbart føler med Sara og hennes situasjon. Jeg lever meg inn i den grusomme settingen. Du ser små glimt av de døde slektningene, mens Sara går rundt i huset og gjør vanlige ting, som å lage te og høre på musikk. Det er så absurd. En meter unna sitter den døde tanta lissom, men what the hekk, lag deg en kopp te du..  Hun sover intetanende ved siden av den døde kusinen en hel natt. Jeg dirrer i spenning, når hun nesten snubler i et av likene eller nesten tråkker på glassskår fra kampen. Det faktisk går et helt døgn, før hun oppdager at noe er veldig galt.

Jeg har ikke valgt noen spesielle ekle scener denne gangen, fordi jeg synes egentlig hele konseptet er ekkelt. Det er ikke nødvendigvis dette med morderen selv om, Hey, det hjelper jo, men kanskje aller mest får det meg til å tenke på et liv i evig mørke. Synet, som man har tatt som en selvfølge hele livet, blir plutselig revet vekk og du må lære deg og leve helt på nytt. Du er konstant avhengig av andre og alle behandler deg anderledes. En ny ukjent tilværelse. Det er ekkelt. Ok, så fikk jeg ikke 3-D syn, men jeg har ihvertfall muligheten til å få med meg en horrorfilm i ny og ne.

Slutten er so-so. Lufta går litt ut av ballongen for min del, men bare å se Mias prestasjon som blind er verdt hele runden. Åpningsscenen med den ukjente gjerningsmannen er også morsom å få med seg. Tidenes dølleste cowboystøvler, en kjempe kårni gåstil kombinert med en slags usaklig knipsing til halvcheezy musikk. Må bare digge disse gamle grøsserne! Det er liksom noe med dem. Det ble nok ikke noe Oscar på noen i gjengen, men jeg synes denne gjemte, glemte skrekkfilmen fortjener litt oppmerksomhet her på ekkelt. Jeg og det ene øyet mitt koste seg glugg.

Scaary stuff.

Tentakler for EKKELhet  6 / 8