Pianolærerinnen (2001)

Michael Haneke er i vinden med sin nye film Amour, og i den anledning tenkte jeg å fortelle om min første Haneke opplevelse.

Mange filmer har gjort inntrykk på meg opp gjennom årene, men ingen har fillerista sjela mi så inderlig som Haneke og hans filmer. Det hele begynte med Pianolærerinnen. 

Litt om handlingen. 

Erika (Isabelle Huppert) er en talentfull, disiplinert pianolærer. Til tross for at hun er godt voksen, bor hun fortsatt hjemme hos sin kontrollerende mor. Når hun forelsker seg i en yngre elev, begynner den korrekte fasaden hennes mildt sagt å rakne. Eleven, Walter (Benoit Magimel) fatter en gjensidig intresse for henne og følgene av deres forhold blir dramatiske.

Jeg vil først og fremst si at Pianolærerinnen har tidenes mest misvisende cover, (det er kanskje også meningen) Det ser ut som en klassisk lidenskapelig kjærlighetsfilm; En halvnevrotisk kvinne og den yngre uerfarne, sjarmerende gutten som faller for henne. Ganske ufarlig ikke sant?  Selv om Filmen er en slags kjærlighetshistorie og den inneholder former for lidenskap, er ikke dette filmen du setter på på første date, for å si det sånn. Det er milevis unna en søt kjærlighetssistorie. Hvis ikke du synes sadisme, selvskading, voldtekt og masochisme er veldig romantisk da..

Pianolærerinnen er en slik film jeg ikke klarte snakke om rett etter den var slutt. Og jeg gjør ALLTID det!! Det var rett og slett for vanskelig, for mange blandede følelser. Jeg var redd for å begynne å gråte, hvis jeg prøvde meg på en tolking og lot det ligge. I mange år. Helt til nå.

Jeg blir helt vrak av denne filmen. Jeg føler jeg blir syk i sjelen av å se den. Jeg tør ikke å ta den innover meg,  jeg er redd den skal ødelegge meg.

Hvorfor?  Fordi den er så brutalt direkte, så intim, så usensurert, så vond, så ærlig…Så Haneke.

Hanekes karakterer er sterke, men også ordinære for å styrke troverdigheten. I denne filmen er det Erika som eier mesteparten av filmen, der hun går rundt med sitt utrykksløse, harde ansikt og tilsynelatende ikke lar seg affektere av noe rundt seg. På overflaten er hun en respektabel, intelligent, autoritær dame vi umiddelbart får respekt for. Under den beinharde, kontrollerte fasaden ulmer det noe mørkt og undertrykt. Kaos. Et monster som bare venter på å slippe ut. Vi følger Erika når hun drar til den lokale pornosjappa og snuser på brukte sædpapir. I en annen scene spionerer hun på et par som har sex i en bil og tisser ved siden av bilen. Hun skriver et brev til eleven Walter, der hun forteller om reglene og fantasiene sine. Hun vil blant annet at han skal slå henne, voldta henne foran moren, stappe sokker i munnen hennes, tvinge henne til å stikke tunga opp i rumpa hans og andre koselige ting.  Gradvis gjennom filmen forvandles hun til et frastøtende , sadistisk dog så stakkarslig vesen.

Har Erika undertrykt sin seksualitet for lenge?  Er hun blitt misbrukt? Vil hun straffe seg selv? (ingen far tilstede) Er det et opprør mot den strenge moren, eller har hun rett og slett bare lyst på noe som ikke står på menyen? Og på toppen av alt kan man jo lure, er Erika pervers, eller er hun bare ærlig?

Walter som er oppriktig forelsket i henne blir naturlig nok støtt av hennes ekstreme sexønsker, men samtidig er han facinert og klarer ikke holde seg unna. Han blir ufrivillig dratt med ned i den destruktive spiralen til Erika. Se den ubehagelige scenen der hun onanerer han, men stopper eller skader han hvis han tar på henne. Jeg undrer, Er det et rop om hjelp fra Erikas side? Er de perverse, ekstreme ønskene og reglene hennes en metafor på noe annet? Er det et maktspill?  Er hun redd for å bli såret? Eller har det rett og slett bare klikka? Det er nok å tolke her…

Jeg imponeres sterkt av Huppert prestasjon, og egentlig alle skuespillere som tar på seg slike roller. Du må da bli preget av det?  Huppert sier i et interevju at hun fokuserte på å spille en person fremfor en karakter, fordi en karakter er mer begrenset. En person er mer kompleks og gir mer spillefrihet og skaper fler nyanser, sånn som livet faktisk er. Hun sammenligner også noen av scenene med det å forme skulpturer, du må jobbe med det du har der og da og bygge på og skjære av etterhvert. Både Huppert og Magimel tok pianotimer et helt år, slik at pianoscenene skulle bli mest mulig troverdig og fordi de skulle få et forhold til musikken og komponistene.

Parallellt med «kjærlighetshistorien» skildres forholdet mellom Erika og hennes dominerende, uspiselige mor.  Hvis dette eventyret har en drage, er det definitivt henne. Selv om opplegget mellom Erika og Walter er destruktivt og jævlig å se på, er dette mor/ datter forholdet om mulig enda verre.

Et av Hanekes varemerker er å holde kamera stille på et sted og la scenen gå og gå. Leve seg ut. Uten klipping eller close up. Du som seer blir som en tredje person i rommet, en flue på veggen, som fra en liten avstand observerer det som skjer. Det kan være veldig ekkelt. Spesielt i noen av vold/sexscenene. Du slipper ikke unna et eneste sekund. Haneke låser deg til øyeblikket, du er pent nødt til å være med på alle fragmentene, detaljene , reaksjoner,  de spontane ansiktsutrykkene, kroppspråk og sinnstemningene.

Et eksempel på det, er den grusomme, opprivende scenen i senga, hvor Erika kaster seg over moren og kysser og krafser på henne som en gammal gris. Det er bare så utrolig mye som føles feil med denne scenen. Når moren dytter henne vekk og kaller henne gal, får den stramme kontrollerte Erika sitt første utbrudd. Kraften og smerten i dette utbruddet er vanskelig å formidle med ord, men det er vondt å se på. Veldig vondt. Hennes desperate forsøk på å få noen form for (mors)kjærlighet blir avvist , akkurat som Walter også aviser hennes perverse ønsker.

Sengescenen minner meg om en annen Haneke film, Bennys video, der moren og Benny har dratt til syden for å «glemme» at Benny faktisk har drep en jente. Igjen låser Haneke kamera fra en vinkel og lar oss få bli med på morens sakte oppbygning mot sammenbruddet. Selve reaksjonen. Disse scenene har til felles å sprekke filmens blemme, og det flommer ut gørr. Det er forferdelig , men også litt lettende når det skjer. Filmen får et vendepunkt. Et klimaks du har ventet på. Gørra er ute, den rosa elefanten danser i stua. Du kan senke skuldrene noen få hakk, før filmen røsker tak i deg igjen.

Selv om mange av filmene hans har revet meg opp, fått meg til å gråte, gjort meg pinlig berørt, kvalm, urolig og pirket i mørke avkroker av hjernen min, har Haneke endt opp med å bli en av mine topp 5 reggisører, nettopp på grunn av dette med oppbygningen, uforutsigbarheten og dristigheten. En ting er sikkert, jeg føler alltid noe.

Filmens ekleste scene kunne godt ha vært når Erika setter seg på badekaret og skjærer seg nedentil med et barberblad, men den scenen som satt sine kroker dypest i meg, er når Erika helt åpenlyst, før en konsert stikker seg i brystet med en kjøkkenkniv. Denne scenen har gitt meg arr i hjernen. Det er noe med den totale blottleggingen av sin smerte. Hun stikker seg rett og slett i hjertet, fordi hun har hjertesorg. Midt på en offentlig sted, så alle kan se.

Ydmykelse, er et ord jeg forbinder med filmen. Ønske om å bli ydmyket, og elsket. Filmen er en grufull reise inn i et forstyrret, splittet, torturert sinn. Et menneske i oppløsning, som desperat tviholder i snippene lenge etter at det har revna. Når det er sagt, er dette også en film om identitet (eller egentlig fraværet av den) familieforhold og ikke minst vakker, følelsesladet musikk. Ikke min personlige Haneke favoritt, men definitivt en av de som gjorde sterkest inntrykk.

Tentakler for EKKELhet 7 / 8