The Changeling (1980)

«No one has been able to live in that house. It doesn’t want people!» 

Det er fristende å kalle The Changeling en koselig grøsser, så jeg gjør det. Når det er sagt er dette samtidig en av de virkelig skumle haunted house-filmene. Ikke la deg lure av den kårnli traileren, den var tross alt laget på 80-tallet.

Litt om handlingen.

Komponisten James mister sin kone og datter i en bilulykke og flytter ut i et stort, gammelt hus for å begynne på nytt. Her skal han komponere sanger i ro og fred og holde kurs for musikkelever. Huset er stort, leien er billig og tomten er vakker. Det er bare et problem;  Huset er hjemsøkt.

Jeg har alltid likt en god spøkelseshistorie (med trykk på historie) og The Changeling gjør mye riktig. Filmen har en god handling, spennende oppbygning og et tilfredstillende plott. Det er ikke banebrytende eller fantastisk orginalt, men likevel er dette en av de bedre spøkelsesfilmene som er laget, hvis man er fan av den gode gamle oppskriften. Når man kombinerer dette med en vindunderlig George C. Scott i hovedrollen, uhyggelig stemning og vakker musikk, er det vanskelig å ikke bli sjarmert.

Det er liksom noe med atmosfæren i mange av disse grøsserne fra 70 og 80 tallet. Lenge før demonansiktene tok over og tøyt inn overalt. Disse eldre filmene tar seg ofte bedre tid, du får bli kjent med hovedpersonene slik at du bryr deg om dem. Du får rom til å kjenne på stemningen og du må faktisk vente litt før det skjer noe. Lite spesialeffekter og monstre, men desto mer nerve og uhygge. Ja, alt var bedre før…  Nei, det var ikke det, men de prioriterte i større grad handlingen fremfor effekter i motsetning til mange av de nyere filmene.

Tilbake til filmen. Jeg har sansen for den klassiske «nøstingen» av tråder og opprullingen av en gammel sak. Etter flere merkelige hendelser i huset begynner James sin egen etterforskning. Hva er det egentlig huset prøver å fortelle han?

Han finner en gammel dagbok med initialer på, drar på bibloteket for å gå igjennom eiendommens historie og for å se om huset har hatt noen uvanlige dødsfall. Det dukker opp en mystisk dør bak en hylle og det er mennesker som helt tydelig vet noe, men ikke vil fortelle.  Ja, vi har sett det før, men er det ikke noen ganger noe deilig forutsigbart med sånne filmer? Den prøver ikke forkle seg som noe annet. Jeg kan ikke noe for det, dette funker for meg.

Sparte ikke på spindelvevet før i tia heller..

Et virkelmiddel som blir brukt flere ganger i The Changeling er at kameraet gjør oss til kikkeren eller spøkelset om du vil. Vi titter noenganger ut av et loftsvindu , står bak en busk eller spionerer fra toppen av en trapp. Det kan kan sammenlignes litt med å kikke inn i noens stue, når det er mørkt ute. Du ser de helt tydelig, men de ser ikke deg. Selv om vi stort sett ser hendelsene fra James perspektiv, får vi nok innblikk i den andre siden til at jeg føler sympati både for den frustrerte hovedpersonen og den lidende ånden.

Filmens ekle scener

James sitter og spiller piano og noen kommer inn døra bak han. Jeg blir sittende å vente på at personen skal komme inn i rommet, men ingen kommer. Jeg vet! Ufattelig enkelt, men jeg får gåsehud hver gang.

Seansen i huset, hvor de prøver å komme i kontakt med ånden. Spesielt den hypnotiserende stemmen til mediumet.

Når James finner det mørke, støvete, avstengte rommet på loftet, med den rare rullestolen.

Denne filmen anbefales på en mørk kveld (selv om årstiden er i mot oss)  med stearinlys og litt volum på kassa.

Tentakler for EKKELhet   4 / 8