I spit on your grave (1978)

Totalforbudt i et dusin land, utskjelt, hatet, avskydd og omdiskutert. Denne filmen gjør meg opprørt og småskjelven.

Litt om handlingen.

Jennifer (Camille Keaton) er forfatter og hun leier et avsidesliggende sommerhus ved sjøen. Her skal hun konsentere seg om å skrive i fred og ro. Det går ikke helt etter planen. En dag hun ligger og soler seg i båten, kommer det fire menn og drar henne ut i skogen, hvor de voldtar og mishandler henne.

Filmen har gått under flere titler, The day of the woman, I hate your guts og The rape and revenge of Jennifer Hill, før den til slutt endte på I spit on your grave i 1980.

Filmen åpner med et bråkete bybilde og vi følger Jennifer når hun pakker inn i bilen og kjører vekk fra et travelt liv på Manhattan, og ut på landet. Kontrasten mellom storbyens trafikk og kaos og naturens ro og harmoni er effektiv. Filmen vil at vi skal tenke: Ah endelig, vekk fra tjas og mas. Nå skal alt bli bedre!

Det kan en stund virke som det blir det også. Hun ankommer et nydelig sommerparadis. Huset står helt nede ved vannkanten og har en stor hage med hengekøye. Den lokale butikken leverer maten på døra og alt er fryd og gammen.

Hun finner seg til rette på det idylliske sommerstedet, men det tar ikke lang tid før roen blir brutt av en gjennomtrengende motordur. Noen hoiende, plystrende gutter i motorbåt gjør Jennifer utilpass. Hun prøver å ignorere dem, og skrive videre på novellen, men til slutt må hun gi opp.

Denne filmen gjør en god jobb med å bygge opp spenningen. Når Jennifer senere på kvelden hører lyder rundt huset, er hun sikker på at guttene har kommet tilbake. Paranoiaen bygger seg opp. Hun føler seg iaktatt. At hun sakte men sikkert blir ivadert. Stadig mister hun konsentrasjonen når hun skriver og den idylliske sommerstemningen blir erstattet med en tung klam følelse av uro. Allerede her føler jeg at terroren mot Jennifer har begynt, uten at det egentlig har skjedd noe.

Det er lett å forstå hvorfor I spit on your grave ble bannet i mange land i sin tid. Jeg vil påstå at jeg har sett endel sterke filmscener i mitt liv, men når denne filmen setter i gang den mye omdiskuterte voldtektscenen, blir jeg akutt uvel på en måte som jeg sjeldent blir av film.

Det kan være flere grunner;

At voldtekt er jævlig selvfølgelig, og med voldtektsbølgen som har herjet Oslo i det siste, får det meg til å kjenne på en reel frykt. Jeg føler det angår meg, på en måte. Det er ikke Godzilla liksom, dette skjer jo faktisk, oftere enn jeg tør å tenke på. En annen ting er at denne filmen ikke bare viser oss bruddstykker, du får være med på hele seansen fra begynnelse til slutt. (Hvis du har den usensurerte versionen)

I tillegg er Jennifer en bitte liten spe figur som sikkert ikke veier mer enn 40 kg. Med hennes laaaange velstelte hår, fremstår hun som veldig feminin og sivilisert i kontrast til disse udyrene.

Når de møkkete hendene deres griper tak i hvert sitt ben, for å spre de med makt, er jeg sikker på at de skal brekke som kyllinglår på lørdag kveld. Meget provoserende og så utrolig feigt!

Sist men ikke minst er det en spesielt skremmende tanke som slår meg; Disse gutta gjør dette rett og slett fordi de kjeder seg. På forhånd har de gira hverandre opp med at bydamer alltid vil knulle, hele tiden, det har de da jaggu hørt et sted. Siden Jennifer går utfordrene kledd, rettferdiggjør de hele veien handlingene sine og sier det er hennes egen skyld. «Shoving off your pretty legs like that, Im only a man«.

Under voldtekt(ene) pågår det hele tiden en slags heing internt i guttegjengen. Det virker utrolig skremmende og forstyrrende på meg som seer. I øynene deres ser vi innimellom glimt av at de vet de gjør noe forferdelig galt, men med noen støttende ord fra en kamerat og en hjelpende hånd som dytter rumpa fram og tilbake er det fort glemt.

Hun blir tilslutt blir lagt igjen for å dø. Det vil si, den svakeste i gjengen får i oppdrag og drepe henne. Han er ikke helt fornøyd med det og blåser av tidenes replikk:  Why do I have to kill her, i didnt even come?  

Filmen har minimalt med musikk, men jeg vil trekke frem en scene, hvor en av guttene spiller munnspill og skaper et dramatisk soundtrack til mishandlingen. Kul ide! (Selv om scenen er fæl)

Hevnkonseptet blir aldri gammelt og denne filmen følger en god gammel oppskrift, som fortsatt funker meget bra. Jeg sitter i hvert fall og nyter hvert eneste sekund av Jennifers utspekulerte, iskalde hevn.

I filmens aller mest tilfredstillende, men åh så ekle scene, tar hun med seg den ene mannen i badekaret, koser med han under vann en stund… før hun gjør sitt «snitt».

Sitert direkte fra filmen , « OOh! Thats so sweet its painful» 

Det kom en remake av denne filmen i 2010, som jeg ikke har sett ennå. Jeg har aldri vært særlig fan remakes, men gi meg et hint hvis den er verdt å se!

Tentakler for EKKELhet 7 / 8