Melancholia (2011)

Av Fru ekkel, 20. mars 2012

I anledning 2012, hva passer vel bedre enn å anmelde en av fjorårets mest omtalte dommedagsfilmer? (Dere har fått med dere at jorda går under i år sant)?

Dette er så langt unna «Independence day» og «The day after tomorrow» du kommer, men tro det eller ei, konseptet er det samme. Jordas undergang.

Litt om handlingen.

Filmen tar utgangspunkt i to sentrale hovedroller, søstrene Justine (Kristen Dunst) og Claire (Charlotte Gainsbourg) og deres nærmeste. Planeten Melancholia er på vei rett mot jorden og dette påvirker alle på forskjellige måter.

Dette ligner ingen annen dommedagsfilm jeg har sett, men hva annet kan man forvente når Lars Von Trier har regien? Det er ingen president som taler til folket til pompøs musikk eller hunder som spretter unna flammehav og blir reddet i siste liten. Isteden er det en ganske spennende, engasjerende historie parallellt med undergangen. Ikke så mye fokus på hva som skjer med jorda, men mer om menneskene, hvordan de opplever den siste tiden og hvordan de takler det faktum, at de brått skal slutte å eksistere. Dette er en ny vinkling på hele konseptet og jeg liker det. Filmen retter blikket mot det uforståelige, uforklarlige og det mest skremmende vi mennesker kan tenke oss, å bare forsvinne. Uten grunn.

Filmen åpner i kjent Trier stil med spektakulære bilder, seige, visuelle opplevelser og farger. Kombinert med storslått, stemningsfull musikk setter det mine følelser i sving allerede de første fem minuttene av filmen. Slow motion scener av dynamiske handlinger, gjør åpningsscenen til en unik, spesiell opplevelse. Er det bare jeg som får assossiasjoner til «2001, en romodysse»?

Skuespillet er upåklagelig fra omtrent alle, men spesielt de to søstrene Claire og Justine. K.Dunst er perfekt i rollen som tungsinnede og triste Justine. Det kan hun faktisk takke mye av utseende sitt for. Den litt sløve likegyldige looken hennes passer ferfekt til rollefiguren.

Alikevel må jeg bøye meg i støvet for den andre søsteren (Gainsbourg). Hun imponerer meg mest. Når jeg gråter helt oppriktig flere ganger i filmen er det på grunn av hennes utrolige vesen og måten hun smitter sin sinnstilstand over på deg. Det er noe så utrolig rørende med måten hun forsøker å være den sterke, beskyttende (storesøsteren, moren) og samtidig hennes totale hjelpeløshet.

Det jeg synes er kult med denne filmen er at selv om jorda skal gå under, så forsvinner ikke de dagligdagse problemene, som samlivs- og familiekonflikter.

Vil du ha heidundranes action, far og sønn som skværer opp på slutten, eksplosjoner, «take my hand», pang, smell, «Im not going anywhere without you» og svære skyskrapere som kollapser kan du drite i å se melancholia. Dette er en dommedagsfilm, men det fungerer egentlig aldri som hovedtema i denne filmen.