Night of the lepus (1972)

Klar for litt god gammeldags ..eh.. gigant-kanin horror?

Et gjensyn med en film som har skaffet seg en slags kultstatus, nettopp på grunn av det merkelige valget av monstre.

Litt om handlingen.

Når svermer av kaniner  truer med å spise opp alt som dyrkes på en ranch i Arizona, tilkaller de zoologisten Roy Bennet (Stuart Whitman) for å prøve å finne en løsning på problemet. Siden det å bruke gift vil drepe mange andre nyttige dyr og organismer, eksperimenterer Roy og hans kone (Janet Leigh) ut forskjellige hormonblandinger på kaninene. Dette får fatale følger. En av kaninene klarer å spre et voksehormon til flokken og plutselig er de store som løver og ikkke minst sultne….

Jøje meg, jeg husker jeg så denne filmen igjennom dørsprekken når jeg var liten. Mamma hadde egentlig bedt meg om å masje i seng, men her sto jeg altså, stille som en mus, mens disse gigant kaninene gnafset i seg menneskekjøtt.

Jeg gir faktisk denne filmen mye av skylda for at jeg ble en horror freak. Særlig fordi mamma tok meg på fersken og jeg fikk aldri med meg den «viktige» slutten! Jeg var for alltid utilfredstillt. Jeg kunne ikke få nok av horror. Følte jeg måtte kompansere for den jeg aldri fikk sett ferdig.

Her er jeg altså, tjue år senere og ser at jeg ikke har gått glipp av det helt store sluttpoenget.

Noe som likevel slår meg midt i filmen er dette; noen har faktisk tatt seg bryet å prøve å få disse kaninene til å se ut som noen kjøttetende beist, bygd små miniatyrhus og biler. Filmskaperne må ha vridd og vendt og vinklet og tatt så mange takes av kaniner at de må ha blitt ko ko. Alt dette for å få til et tre sekunders klipp der kaninen muligens ser litt slem ut. Det ene klippet er forøvrig brukt ti ganger i løpet av filmen.

Lydene av kaninene er også til å humre av, det høres ut som hester under vann eller som en tørketrommel uten klær.

Under store deler av filmen sitter jeg og sier naaw, åååå og see den søte der a! Det er jo litt merkelig, når disse kaninene egentlig er ment å skremme vettet av deg. De gjør ikke det.

En litt ekkel scene er det ;  der filmes det opp i munnen på den ene kaninen nedenfra og dette er en vinkel vi sjelden ser så nærme. Når det da i tilegg legges på litt falsk blod, funker det på et vis. Kaniner skal jo ikke gnafse på kjøtt og blod.  Æsj!

Ideen er morsom, passe syk og skuespillet er i grunn ikke så værst, det er bare det at Night of the lepus er og blir en b- film som tilslutt bruker opp sitt eget konsept. Jeg er ganske lei av å se kaniner hoppe i slo -motion når denne filmen er ferdig for å si det sånn.

Et av filmhistoriens største horrorikoner har en av hovedrollene, så får vi se om du kjenner henne igjen uten dusj og skrikende strykere.

Jeg synes fortsatt kaniner er søte jeg!

Tentakler for EKKELhet    2 / 8