Audition (1999) SPOILERS

Audition er en film som bare kan oppleves til det fulle jo mindre du vet om den. Jeg vil sammenligne det med å hive seg på en buss uten å se hvor den går. Tør du?

Man humper avgårde og en lang stund ser du bare grønne enger, epletrær og søvndyssende lysmaster med ledninger som virker å vare endeløst. Du holdt kanskje akkurat på å duppe av, når bussen kjørte rett inn i en fjellvegg.

Det å begi seg inn på en slik filmopplevelse som Audition faktisk er, kan være fantastisk givende for en horrornørd som meg, som alltid leter etter det lille ekstra. Det har også sine ulemper hvis du er en litt sart sjel og trodde du skulle komme upreget fra opplevelsen. Dette er en anmeldelse som kommer til å ødelegge for deg hvis du ikke har sett den, så da må du stoppe nå og heller lese videre etter filmen.

Litt om handlingen.

Vi følger Shigeharu, en enkemann som får en venn som jobber som reggisør til å arrangerer en audition for en kvinnelig rolle. Damene tror det er en ekte audition for en film, men det er egentlig bare en kamuflert måte å finne en «erstatter» for Shigeharus døde kone. Her møter han Asami og hun virker å være alt han leter etter i et kvinnfolk.

Audition begynner ufarlig nok som en kjærlighetshistorie. Mann møter dame, mann forelsker seg i dame, dame spyr i en kopp og mater til et deformert vesen som ligger i pose. Gjør ikke alle det?

Shigeharu blir totalt oppslukt av Asamis underlige tiltrekningskraft og føler seg som nyforelsket igjen. Det hele kunne vært ganske så søtt hadde det ikke vært for den litt søtkvalmende lukta i bakgrunnen. Som et råtnende fruktfat.

Asia har et lite forsprang når det kommer til både stilige grafiske voldsscener og generell fysisk og psykisk tortur. Under visningen av denne filmen i Rotterdam filmfestival i 2000 hadde den rekordmange walkouts og tilfeller av både besvimelser og klassisk oppkast.

skal det sies at det har kommet en mengde sjokkerende filmer fra Asia som er langt drøyere enn Audition, men likevel føler jeg denne filmen (sammen med Ringu) står som en milepæl i Asiatisk horror, som en av de første i sin sjanger som lagde sjokkbølger og nådde ut til en hel horrorverden.

Selv så jeg denne makabre delikatessen litt etter Ringu og trodde en stund at jeg måtte kaste den svæære (hadde ikke flatskjerm på den tia) TVen min ut av vinduet og grave ned videospilleren min i hagen, fordi jeg var så redd små jenter med masse hår foran tryne skulle begynne å kravle ut av kassa.

Audition ligner ikke på Ringu. likevel har den en felles guffen stemning. Den har en rolig oppbygging. Lenge er vi flue på veggen til noe som virker å være utviklingen til et vakkert, dog underlig kjærlighetsforhold. Deres dialog er intens på en passiv måte.

Møtene deres føles som en slags uvirkelig handling på en annen planet. Du befinner deg i en drømmeaktig, blass pastellfarget tilværelse, som lukter clean cotton duftlys og vaniljestang.

Shigarus lykke over å ha møtt en ny potensiell livspartner får meg til å få tårer i øynene. Siden jeg engasjeres såpass mye i denne handlingen får Audition sin slagkraft, når den plutselig når et vendepunkt.

Når Shigaru av forskjellige grunner lover kameraten sin å ikke ringe Asami på en stund, begynner filmen og bikke i en annen retning.

Når vi ser et klipp fra Asamis leilighet undrer jeg: Hvorfor sitter dama krumbøyd på gulvet og bare stirrer stivt foran seg? Og hvorfor ligger det en stor sekk på gulvet som er knyti igjen?

Det er jo for så vidt greit å vente på at daten skal ringe, men når vi ser et klipp fra leiligheten flere dager senere og hun sitter på nøyaktig samme sted, da begynner jeg å lure.

Hva er det som skjer her? Har a sitti der hele tia?

Audition er en lumsk film. Den forkler seg som noe annet. Den er et monster som har presset seg inn i en prinsessekjole. Og litt etter litt rakner det i sømmene.

Jeg får følelsen av å klamre meg fast i et isfjell stående midt ute i et stort ukjent hav. Et isfjell som sakte smelter og du synker nedi en guffe av seig, stinkende ondskap.

Jeg husker at jeg så traileren til Audition og coveret (igjen, på den tia hadde vi en fysisk plastdings som man kunne lese og se bilder på) men det var ikke lett å  skjønne hva den handlet om. En ting er jo Asiatiske filmer generelt, hvor ofte både oppbygning, fortellerstil og stemninger kan være litt ..jah.. anderledes.

Audition var for meg, mindblowing. Den lignet ikke noe annet jeg hadde sett. Den rystet meg. Ikke glem at dette snart er 20 år siden.

Det er mange uforglemmelige bilder i filmen som sitter i mitt sinn fortsatt;

Asami som sitter helt stille med ryggen til i senga, mens Shigearu babler nervøst.

Pianisten i rullestol som spiller på et falsk piano.

Den samme mannen som kryper bortover gulvet, mot en liten jente som spriker med bena, klar for å bli brent på innsiden av lårene med en glødende pinne.

En sprellende klaskende tunge på gulvet, som ingen vet hvor hører hjemme.

Noen steder i filmen er det som å er det som å få kasta en bøtte med glovarm avføring i fleisen.

Hva i hælvete er det jeg akkurat så??

Audition er fortsatt en rørende kjærlighetshistorie midt oppi alt det groteske og absurde som skjer. Samme hvor fucked-up noen av scenene blir mot slutten, slipper ikke den underliggende historien om ensomhet og barnslig naivitet taket i meg.

Audition er en film som lar deg sitte igjen med en slags uforløst uro,- en følelse av at ting ikke blir okei. Husker du Anders i Oslo 31 August når kameraten insinuerer at alt kommer til å ordne seg   «Det gjøkke det vøtt» ansikt? Litt sånn er det. Ikke alle prinser får prinsessa, ikke alle finner veien hjem – og noen må faktisk få føttene skjært over med stålvaier og få punktert øyeeplene for å forstå sin plass i forholdet. …(!)

Moralen er «enkel» De fleste mennesker ønsker jo ganske enkelt å bli elsket og ikke bli forlatt, hvor enn merkelig det formidles.

 ”Only me. Please love me. Only me???”

Som Asami selv sier så flott: Words create lies. Pain can be trusted.

Sikkert derfor hun gikk på audition …

God tur!

Tentakler for EKKELhet 6/8


Baskin (2015) Anm kan inneholde små spoilers!

Når jeg en gang i tia, for 6 år siden for å være nøyaktig, startet denne bloggen og kalte den for Ekkelt var ideen skape en nisje rundt fenomenet ekkelhet. Dykke ned i alle aspektene ved det og dele ekle opplevelser innen film og Tv.

Det har vært interessant å følge utviklingen til Ekkelt. Og også parallelt min egen oppfattelse av ekkelhet. Mye av det jeg synes var ekkelt før, har forandret seg med årene. Det vil si, man har nye perspektiver og holdninger. Bloggen ”åpnet” med filmer som The human centipede og Serbias voldsomme og kontroversielle Life and death of a porno gang. Disse filmene har til felles å være ekstremt voldelige og grafiske.

Jeg ble overlesset med tips og forslag, hvor det ene filmen var drøyere enn den andre i både vold, blod og generell brutalitet. Når folk hørte ordet ekkelt tolket de det automatisk (og forståelig nok) som en horror-blogg som bare fokuserte på blod, skrekk og gørr.

Bloggen ble døpt Ekkelt for å få en større bredde. Variasjon er viktig for meg. Hvis jeg bare skulle anmeldt gore hadde jeg sannsynligvis kalt bloggen ”Blodklubb” eller no sånn.

Med tiden er det psykisk lidende mennesker og dyr som har utløst mest ekle følelser hos meg. Og skrekk pakket inn i ”barnslige” tegnede formater. Filmer som Apan, Watership down og dokumentarer som Act of killing tar over for mennesker som blir sydd sammen munn mot rompe, og folk som tvinges til å spise sine egne kjønnsorganer. Selv om det tross alt også er ganske guffent.

Når alt det er sagt, så satt her om dagen og så gjennom horrorboka mi på jakt etter inspirasjon. Og plutselig savnet jeg intenst å anmelde en skikkelig nasty. Noe for ”fansen”.

Hva skulle det være?

Svaret lå ikke langt unna. I dvd bunken jeg lånte av Filmens hus, kunne den like gjerne åpna coveret og begynt å rope navnet mitt.

Tyrkias svar på Hellraiser, nemlig filmen Baskin.

Baskin er fra 2015, selv om coveret har litt sånn åttitalls feeling over seg. Filmen vant best director på Fantastic fest og er også en kortfilm med samme navn fra 2013 (som jeg ikke har sett ennå) Tittelen Baskin betyr (ifølge min Tyrkiske kollega) noe midt imellom bakholdsangrep eller det å bli tatt på fersken, hvis jeg forsto det riktig.

Anmeldelser som ”Enter a world of suffering and madness” eller hva med ”An inventive and terrifying trip to hell” smøres utover coveret sammen med skrikende blodige fjes.

Litt om handlingen.

En politipatrulje får inn en melding om å undersøke en forlatt bygning, der en annen politipatrulje tydeligvis har blitt borte.

Filmen begynner på en resturant hvor en politigruppe sitter og skravler. Det er en løs og ledig samtale over bordet. Om det er fordi det er tyrkisk og ikke for eksempel (skrekk og gru)norsk, vet jeg ikke, men dialogen flyter godt.

”75 prosent av alle tyrkiske menn sexdebuterer med å pule et dyr” Er et utsnitt fra samtalen.

”Problemet ikke er å pule en kylling men å fange den” er et annen fun-fact som blir slengt over bordet.

Mange filmer er opptatt av å gi et inntrykk av personer ut ifra hvor de bor, hva de har på seg, hvor de jobber osv, men har du lagt merke til at også i en samtale over bordet med gode venner og kanskje litt i glasset, får du et like godt om ikke bedre inntrykk av mennesker. Det baner det vei for et mer personlig, dypere innblikk om hvem personen er og hva slags tanker, følelser og meninger de går med.

Det gir rollene karakterer og ikke bare stereotypiske rollefigurer.

Baskin er en film som klarer å skape en dirrende uro og en sterk nerve ganske tidlig på mange forskjellige steder samtidig. Det er ikke voldsomt, men bare følelsen av at noe er galt.

Det er for eksempel en litt ekkel slåsskamp, eller i hvert fall trusselen om en mellom en totalt forsvarsløs kelner og en autoritær politimann, parallelt med en mann som tilsynelatende har veldig vondt i hodet og som kaster opp inne på en do.

Etterpå ser han en frosk i såpeholderen. Det kunne i utgangspunktet vært morsomt eller bare søtt, men kombinert med den allerede dårlige stemningen og en illevarslende oppbyggende tone i bakgrunnen blir det hele bare absurd og generelt uhyggelig.

Det er også en veldig skremmende scene med samme mann. Han står egentlig bare å ser seg i speilet og det er et slags blått lys inne på doen. Han står og ser på seg selv en stund før ansiktet hans vrenger seg i et vanvittig skrik av redsel og panikk.

Har du noen gang sett på deg selv i speilet i et litt rart lys, eller bare stått og sett deg selv i øynene lenge? Man kan rett og slett bli litt rar. Jeg kan bli grepet av enten en intens selvbevissthet eller en oppslukende uvirkelighetsfølelse. Av og til begge samtidig.

Jeg liker hvordan Baskin tråkker litt utenfor kjernen i handlingen. At det ikke baare er dystert. Når man er på tur, trenger man ikke hele tia å følge stien.

Se for eksempel scenen i bilen hvor alle mennene synger til en sang på radioen. Det er ikke bare forløsende og feel-good, det er også troverdig.

Siden denne ”koselige” sangscenen hvor gutta bare cruiser rundt og synger og danser, får oss til å senke skuldrene, blir kontrasten til ”alvoret” desto større.

Fra bekymringsfri råning med allsang til å frontkollidere med en mann, som plutselig bare er forsvunnet fra åstedet. En ulmende uro vokser og følelsen om at ting er i ferd med å bli verre. Mye verre.

Frosken fra såpekoppen er tilbake. Bare denne gangen har den tatt med seg 200 av sine nærmeste venner. Det bokstavelig talt renner og flommer frosker ut av grøfta, og denne gangen er det hverken søtt eller morsomt.

Et illevarslende symbol om at ting ikke er bra. Langt ifra.

Baskin er et visuelt verk og en horrorfans fornøyelse. Mye takket være kameravinkling og lyssetting, føring, zooming og ikke minst klipping,- den er godt laget.

Baskin bruker mange nærbilder for å skape en oppbyggende spenning. Det kan være helt vanlige ting; Hender som fikler med et bønnekjede, fresende kjøtt over flammer, en munn som ikke sier noe. Og plutselig er det veldig skummelt. Uten at jeg kan forklare helt hvorfor. Det er dette som er stemning!

Som jeg også mistenkte byr denne filmen på noen grusomme grafiske scener. Som jeg håpet er det både grusomt og vakkert (som bare en filmfreak kan finne på å si) Filmen har flere kule visuelle scener, som heller mer mot det kunstneristiske, som foreksempler er en mann som detter i vannet og en kjempe hånd, altså mye større enn mannen selv kommer ned fra overflater for å plukke han opp.

Ting er liksom bittelittegrann absurd hele tia, akkurat som om vi bare befinner oss i en tilstand, hvor tid og rom ikke spiller noen rolle. Jeg får også følelsen av at denne gruppa med politimenn befinner seg helt alene i verden. En verden som er litt mørkere, litt mer tåkete, litt mer truende. Og replikken til en av karakterene henger seigt igjen i lufta som tåke:

”Det er som om jeg ennå drømmer”

Baskin bruker et par klassiske klisjeer, men siden stemningen er så godt satt så blir det likevel ikke forutsigbart.

Vi følger gutta og en tynn lommelyktstråle inn i den mørke nedlagte bygningen de har fått beskjed om å sjekke ut. Det kommer tidlig et par varselsignaler om at dette stedet mest sannsynlig er bad news. De finner en politimann fra den andre enheten som står borti et hjørne i et mørkt rom og dunker hodet sitt rytmisk i veggen. Blodspor på veggen etter panna indikerer at han har stått der en stund. Han sier ikke no. Bortsett fra et langt raspende ul han utstøtter, når de spør hva som har skjedd og hvor enheten hans er. Han peker mot trappa.

Så blir det jo selvfølgelig å lure febrilsk på hva som får en voksen autoritær mann til å oppføre seg som et lite vettskremt apatisk barn.

Også skal vi nedover. Vi skal selvfølgelig mange støvete trapper nedover i et beksvart, ukjent lydløst mørke for å finne de andre såkalte enhetene.

Mennene kommer til bunnen av bygningen og begynner å famle seg gjennom noe som virker som en labyrint av rom og ganger med en del illevarslende rekvisitter; Merkelige tegninger på veggene, blod er smurt utover, det dingler kjettinger og instrumenter fra taket. Det er rett og slett meget dårlig stemning nede i denne gudsforlatte bygningen.

En av mennene bryter stilheten med å ironisk nok si:

La oss komme oss til hælvete vekk herfra”

Mange av disse tingene er skremmende men fortsatt ikke sjokkerende som coveret lover. Man ”venter” en stund men ikke forgjeves på den første eksplosive scenen, som åpner demningen av grufullhet. Når det først smeller i Baskin så er det som et helt minefelt utløses samtidig. Og er det ingen vei tilbake.

Når de først går over «terskelen» er det et syn langt over fatteevne. En blodig kropp som prøver å penetrere en annen blodig kropp, pluss noe annet imellom som også er blodig. Som kaster opp? Lemmer og lår om hverandre utgjør en så absurd akt at det sikkert er noe man kunne risikere å se i hælvete.

Baskin leverer omtrent akkurat det coveret lover. En oppfinnsom og forferdelig reise ned i hælvete. Det er fortsatt fantastisk befriende å se filmer som ikke slavisk følger den vanlige oppskriften. Det gjør at opplevelsen blir en opplevelse

Nøkler blir dratt ut av halsen på folk, hoder blir knust i fillebiter, øyne blir punktert og så kysset, ja jeg sa det! En stakkar blir tvunget til å utføre samleie på en merksnodig skapning med langt hår, maske og horn som kommer krypende ut far et høl i veggen på alle fire som et dyr.

”Hælvete er ikke et sted man havner , men det er noe man alltid bærer med seg”

Noen visdomsord fra, ..ja om ikke det er satan så er det i hvet fall en som er veldig inspirert. En skallet liten skapning med kappe og kniv som virker å være en slags leder for all jævligheten. Han sier det i en høytidelig tone, mens han tvinner tarmen til et stakkar rundt hånda.

 ”Du dør slik du sovner og du gjennoppstår slik du våkner opp»

Filmens mest absurde øyeblikk iblant mange andre er når, en dame (antar jeg ) går oppi noe som ser ut som en stor steikepanne og føder en, i mangel av utrykk, klump, som dæljer ned i ”panna ” Det ser ikke ut som en foster, mer enn kjøttklump. Likevel blir den rask løftet opp som et baby og vedkommende løper vekk.

Baskin byr ikke på noe håp. Den er beksvart. Som en togtur hvor toget kjører inn i en tunell og aldri kommer ut igjen. Den ene grufulle oppdagelsen avløser den andre. Som hælvetes egen domino.

Den eneste varmen i filmen er mellomstikkene og dialogene mellom Arda og politisjefen Remzi på resturanten, som vi stadig vender tilbake til. Og det sterke båndet de i mellom. Siden Arda ble foreldreløs i tidlig alder, tok Remzi gutten under sine vinger. Dette er også den røde tråden igjennom filmen.

Gikk de noen gang ned i kjelleren og fant hælvetes port eller er det bare metaforer? Gjennom hele filmen blir vi servert spørsmålstegn ved både tid, rom, handling og konsekvenser. Dette gir ikke bare filmen mer dybde og tolkningsrom, men også et ganske nødvendig pusterom for oss seere fra all volden og desperasjonen. Men man er aldri trygg. Plutselig går resturanten i oppløsning og man er tilbake i hælvete og endeløs lidelse.

Så hva er moralen? Er det noen moral? Trenger egentlig hælvete en konklusjon? Er det ikke bare som skalla ekkel mann sier; Vi bærer alle rundt på vårt eget hælvete og det er med deg hele tiden. 

Betyr det at jeg i all evighet må høre på «Thong song» med Sisqo?

Hva er ditt personlige helvete?

 

Tentakler for EKKELhet 5/8


Still/born (2017) Anm kan inneholde spoilers

“Sov lille baby, sov og bli stor,

og mens du sover, våker din mor.

Ingenting vondt din vugge skal nå.

Mor er jo hos deg, hun passer på”

 

Vel…. Er det helt sant?

Vi messer for barna våre, at ingenting er farlig så lenge mamma og pappa passer på. Vi vil alltid ta vare på deg og ikke la noen ting vondt skje. Her i senga di er du heeelt trygg.

Men hva når mamma og pappa sover og ingen våker over krybben? Hva når nattetimene kommer, mørke dører åpner seg i hjørnene og uggenheter kravler ut for å gjøre barna dine vondt.

Har du tenkt på det?

Nei… ikke jeg heller, men i denne filmen får vi følge et par som må hanskes med mer enn proppfulle bæsjebleier som renner, timelang infernalsk skriking, søvnmangel og ferdigmat som er blitt kald.

Ja, det finnes faktisk mer skremmende ting enn en full bleiebøtte som har stått på varmekabler i 3 døgn …(!)

Litt om handlingen.

Mary og Jack kommer hjem fra sykehuset med sønnen Adam. På barnerommet står en annen krybbe tom. Der skulle tvillingbroren Thomas ligget, men han døde under fødselen. Spesielt Mary sliter (naturlig nok) med å akseptere det som har skjedd og stemningen er anspent i hjemmet.

Still/born er for meg en nymotens klassisk grøsser som får mye gratis skrekk (i hvert fall for meg og sikkert andre småbarnsforeldre) ved å spille mye på nervene og usikkerheten som følger med det å få barn.

Enda verre er det for Jack og Mary som opplever det surrealistiske tragedien og få bare en av to tvillinger.

Filmen åpner med selve fødselen. Det skulle kommet to babyer. Det gjør det for så vidt også, men den ene er dødfødt. Foreldrene prøver som best de kan og fortsette livet og barseltiden så normalt som mulig, men parallelt med sorgen skjer det flere merkelige og skremmende ting på barnerommet.

Barnelatter høres fra den tomme krybben og noen sniker seg rundt i huset på natta. Er det foreldrenes reaksjon på traumen? Er det en ondskapsfull spøk? Eller er det noe ondt som har blitt med de hjem fra sykehuset?

Paret får ikke fred. Adam gråter hysterisk om nettene. Den utslitte moren hører stemmer fra luftesjakten og oppfører seg generelt bekymringsverdig.

En ladet stemning ligger som et slør over hele eindommen og oppholder seg i alle rom. Paret sklir lenger og lenger fra hverandre til det punktet hvor det kun virker som babyen er det eneste de har felles.

Det dukker opp en merkelig mørk figur på babymonitoren om natta. Den kommuniserer også med Mary gjennom babycallen med en mørk, grumsete stemme. Budskapet kan ikke misforstås. Den skal ta babyen.

Et nærvær tar seg skamløst til rette i huset deres. En grotesk, krøkkete skikkelse med langt hår tar form og hjemsøker den lille familien. River i deres allerede tynnslitte nerver. Dette vesenet klarer å gjengi både lyder og stemmer for å forvirre. Og til slutt skremme vettet av dem med sitt åsyn.

SPOILER

Selv om fremtoningen til dette vesenet minner mistenkelig om samtlige asiatiske horror filmer siden Ringu, så klarer jeg alltids å la meg rive med i at det faktisk er ganske forferdelig å bli passivagressivt angrepet av en demonaktig skikkelse midt på natta i ditt eget hus.

I tillegg virker denne slarkete faenskapen å gi inntrykk av å ville det verst tenkelige en småbarnsmor kan forestille seg: Å grafse til seg den uskyldige lille babyen din, med sine knokete kloformede hender og ta den med seg til et uendelig mørke.

Men hvor mye av dette er virkelig?

Å være hjemme med barn kan få hvem som helst til å gå inn i en småfreeky sinnstilstand. Jeg vil beskrive det som en bitte liten psykose. Bare den messende melkepumpelyden er nok til å få nakkehåra mine til å stå rett ut. Faktisk nesten det mest forstyrrende for meg i hele filmen.

Jeg kommer aldri til å arrester folk som gjør litt syke ting når de går hjemme i barseltia. At Mary virker litt pling i bollen etter hvert, kan være fordi hun (imaginært eller ikke) må ta hensyn til en demonlignende skikkelse i tillegg til søvnløshet og skriketortur, -og på toppen av alt; En irriterende pen nabo som mannen kan sikle på.

Det blir for mye for mor i huset. Panikken stiger. Mannen prøver å hjelpe men må (selvfølgelig ) på jobbreise midt oppi all elendigheten og alt blandes sammen i en kokende ulmende heksegryte med angst, sjalusi, søvnløshet, identitetskrise og overtro.

Om kvelden ligger Mary og glor intenst på luftesjakta. Jeg er usikker på hva den skal symbolisere, eller om den ikke skal symbolisere noe som helst annet enn en luftesjakt som sier Hellooooo Mary med (unnskyld meg) den dølleste reverben siden det gamle karaokeanlegget mitt. Jeg synes ofte alt av skummelhet raser sammen med en gang jeg hører en sånn demongrøtstemme. Er det bare meg?

For meg er første halvdel av Still/born mest engasjerende, etter det begynner den å sjangle litt. Filmen har en noe forvirrende oppbygging. En scene som skal virke som et vendepunkt, blir stående som en uforståelig detour. Og jeg syns det blir for mange ting å ta ”hensyn” til uten at det blir ordentlig fulgt opp. En historie om en demon for eksempel som bare blir hengende halvveis i lufta når det kunne styrket dens identitet og fryktfremskapende hensikt i filmen.

Noen har forresten sovna oppå lynmaskinen (igjen) noen burde vekke han…

Så må jeg jo få lov å si i all min enkle bitterhet at hvis du klarer å lage middag, rydde huset og føkkings fordype deg i demonologi så har du det kanskje tross alt ikke så ille. Jeg var heldig hvis jeg klarte å få spist en hel salamiskive og dusje to ganger i måneden i min permisjon. Det var mange ganger jeg trodde ungen min var besatt. Faktisk flere ganger om natta.

Det heter å få tenner.

For all del , jeg så også skygger på veggene og mark neddi do, men det er helt normalt etter tre og en halv time søvn på to døgn.

Okey,- nok om meg.

Filmen ”låner” mye fra andre filmer og det er helt unødvendig. Den har en selvstendig original historie, hvorfor vil den ikke fortsette med den, istedenfor å låne en haug av oppbrukte ting fra andre filmer?

Jeg kan nevne to referanser oppklart fra andre anmeldere Rosemarys baby og paranormal activity, men også Colic, Martyrs, Babycall, Mama, The ones below, Halloween 2, og The grugde/Ringu, pluss en søt referanse til The shining ”Heeeres mommy”

Filmen har mye bra gående også;

Den kan by på flere stemningsfulle øyeblikk. Stødig filming av huset uten mennesker både innenfra og utenfra til dyp skummel cellomusikk kapsler skrekken inn i huset og bygger opp et sitrende ubehag.

Det er også en effektfull scene hvor du som seer må bestemme deg for hva du vil tro. Jack vil gå en tur i parken med sønnen, mens Mary ligger på sofaen og slapper av med god utsikt til utgangsdøra. Vi ser de gå ut av døren. Kameraet gjør bare en sveip over rommet tilbake til døra og da kommer de inn igjen. For oss har det gått 9 sekunder,(for Mary også) men tilsynelatende opptrer mannen som om han og sønnen har vært borte flere timer.

Uroen vokser. Vi er også usikre? Var han ikke akkurat her? Hva er det som skjer? Lyver han? Er han med på «det»?

Filmens ekleste scene er når Mary trøster Adam på natta etter en skrikekule og det plutselig høres tydelig babylyder og latter fra den tomme krybba ved siden av. Hovedpersonen snur seg ikke, men siger sakte baklengs bakover mot sprikelsenga med ryggen til. Det er noen pinefulle sekunder hvor alt er helt stille og jeg sitter i helspenn og lurer på hva som venter oss i krybba.

Still/born har litt av hvert for fansen; barselpsykiatri, isolasjonsgalskap, samlivsproblemer, overnaturlige, historiske demonfigurer som ingen andre tror på bortsett fra hu dama som bor alene i et hus med rare ting, som har opplevd nøyaktig det samme for 20 år siden. Og hva er vel en horrorfilm hvis noen ikke sliter seg løs fra intravenøsten på sykehuset?

Når jeg endelig for noen år siden klarte å legge fra meg en ”forbannelse” av en tilstand som kun kan komme av å se for mye film, og bare nyte skrekkfilmer (eller hvilken som helst filmsjanger) uten å sitte å prøve å komme den i ”forkjøpet” og overanalysere alt, har jeg på ny oppdaget gleden ved skrekkfilm.

De trenger ikke være fantastisk nytenkende eller skille seg ut. De kan fint ha klisjeer og jump scares. Det er helt greit.

Det eneste jeg ber om er bare at toget har meg engasjert til siste stasjon og at jeg gjerne vil følge med ut av vinduet på ferden for å se hvor og hvordan vi kommer oss dit,- og ikke minst hva vi møter på veien.

Jeg har hatt mer spennende «togturer». Still/born har ingen voldsomme overraskelser, men den er såpass godt laget, med såpass gode skuespillere og soundtrack, at jeg tror mange (som ikke er så blasert som meg) kommer til å like den godt og kanskje tilogmed bli vettskremt. Enten for babystjælende demoner eller foreldreskap generellt.

 

God tur!

Tentakler for EKKELhet 4/8


Twilight zone VS Black mirror

Det var mye jeg ikke fikk lov å se på TV som liten, fordi mamma trodde det ville påvirke meg videre i livet. …

Akkurat som om det å se for mye sære, skumle filmer får deg til å lage din egen horrorblogg eller noe lizm..(!)Assa hva trodde hun skulle skje? At jeg skulle skrive ned all elendigheten og prakke på folk at de burde lese det?

Filmer var en ting , men når det kom til serier var det spesielt et konsept som det var ekstra smertefullt og ikke få ta del i på kvelden på kassa;

The Twilight zone.

Du husker den?

A dimention of sound, a dimention of mind.. You just crossed over to the Twilight Zone…

Jeg ble stormforelsket i konseptet umiddelbart, men det eneste jeg kunne gjøre var å ligge låst i senga med døra på gløtt og høre på(den udødelig fengende) introsangen, mens mamma og storesøstera mi knaste med potetgull og gotta seg ute i stua med utsøkt mystikk og eklerier.

Det var til å bli gal av.

Det er disse ”gode” gamle følelsene som vender tilbake når jeg nå introduseres for den ene fasinerende historien etter den andre i Black mirror. (Og faktisk kan være oppe så lenge jeg vil)

Det er noe nytt og pirrende med BM. Nesten hver eneste episode byr på noe…utfordrende. Og i nesten alle tilfeller en glødende debatt etterpå.

BMs ekkelhet kommer i form av en tidsriktig horror,- ting det er veldig lett å relatere til -og knytte frykt til.

Tenk deg å bli avslørt i utroskap som faktisk er filmet med en chip i halsen din som du ikke får slettet, eller å bli å bli fanget i en loop i et virituelt horrorspill som hjernen din konstruerer. En youtube video der du broadcastes i den mest ydmykende forferdelige setting noensinne. At du plutselig våkner en dag og alle mennesker du møter virke å filme deg med telefonene sine, mens du blir jaget av noen som vil skade deg. Vi later som vi ikke lenger lever med  «gapestokkkulturen», men det er nok av eksempler på det motsatte.

I vårt samfunn hvor hver eneste snute på en fullstappa buss er begravd ned i en liten lysende skjerm, og folk omtrent er avhengig av likes og hjerter for å få bekreftet sin eksistens,- er det disse tingene som er skremmende om dagen. Noen mennesker ville nok heller klipt av seg øyelokka enn å få posta et «stygt» bilde av seg selv på Instagram.

For mange mennesker er det skrekken.

Hvilken makt sosiale medier har fått over oss. Hvor lett og vanskelig det er å late som du er noe annet en du er, og samtidig så lett å bli avslørt.

Still deg selv et spørsmål: Hvis internett ble borte for alltid i morgen, hvordan hadde det påvirket livet ditt?

Det er lett å bagatellisere det. Tenke at andre hadde nok fått det verre enn meg osv. Det kan være vanskelig å se sin egen avhengighet, før du ikke får ”skuddet”ditt.

Det er nok verre enn vi tror

Forestill deg konsekvensene. Nye typer rehab? Depresjon, sosialangst og folk som løper etter deg med middagen sin og lurer på om du liker danderingen? Hadde vi noensinne blitt de samme?

Det er sånne tanker som gjør at Black mirror snor seg nedover ryggraden min og tar et godt grep i nerva. Fordi den stiller dystre subtile spørsmål til vår generasjon, som vi kanskje innerst inne vet svaret på, men ikke egentlig orker å konfrontere oss selv med.

Hvor langt kommer dette til å gå?

Den største forskjellen på Tussmørksonen som det så stilig er oversatt, og BM er at førstnevnte hadde mer overnaturlige og ”uforklarlige” hendelser i episodene, der Black mirror er mer på den futuristiske og teknologiske. Samboeren min sa det ganske enkelt; ”Sånn, nettopp sånn skal science fiction være!”  

 

Akkurat som BM er en nyoppusset og mer skreddersydd versjon av TZ for vår generasjon og våre redsler.

Ellers drar jeg mange likhetstrekk. Muligheten til variasjon i episodene, den surrealistiske stemningen, det samfunnskritiske, og derad de engasjerende situasjonene. Jeg kaller det Hverdagsskrekk.

Nyanser i livet og hvor skjørt det hele er. Menneske i sentrum, som en ensom båt på et stort mørkt hav.

Det skjer masse som egentlig kunne ha skjedd i ”virkeligheten” men likevel får du følelsen av at det kun er i denne sonen det kunne ha skjedd. Fordi det føles ingen steder, og overalt på en gang. Man kikker inn i et nøkkelhull til en for alltid låst dør.

Etter et gjensyn og oppfriskning av Twilight Zone The movie og noen av de eldre episodene virker mye av det (naturlig nok) kanskje litt utdatert, dog klarer TZ å fange en mer underlig, skummel og mystisk stemning, der BM er mer intens og nervepirrende.

Begge deler funker for meg. Noen kvelder er jeg for eksempel for sliten i hodet til å se en BM episode, for det kan være ganske hard kost. Og ganske krevende. Hver episode er nøye gjennomtenkt. De utforsker de mørke avkrokene av hjernen og kan surre og gå i hue ditt gjennom hele natten og til og med utover neste dag.

Dette føler jeg for eksempel aldri med Twilight zone episode. Det blir mer som å legge seg med en bok med klassiske spøkelseshistorier og du sovner som et barn etterpå.

Når det kommer til de ekleste opplevelsene knyttet til TZ og BM blir det som å prøve å velge en bølge på et hav, men jeg skal prøve å nevne noen;

Det som umiddelbart slår meg er en scene fra TZ The movie som forfulgte meg i mange år. Jeg tok til og med med folk hjem fra klassen, kun for å vise de den scenen og se om det hadde samme effekt på dem (sadist)

I mange år ble denne scenen kun referert til som ”dama uten munn”

Den kommer fra den 3 kortfilmen i TZ filmen, som heter ”Its a good life” En lærer som heter Helen kjører på en gutt på sykkel og tilbyr seg å kjøre han hjem. Når de kommer til huset oppfører alle familiemedlemmene seg mildt sagt merkelig. Tegnefilmer står på hele dagen og de spiser godteri til middag. Det rareste er dog alles intresse eller da kanskje heller frykt for at gutten ikke skal være fornøyd. Han virker å ha en usynlig makt over familien.

Scenen jeg skal fram til kommer når gutten skal vise Helen resten av huset. De kommer til er rom hvor det sitter en dame med ryggen til å ser på tv. Gutten sier det er hans andre søster, men at hun ikke prater så mye. Når kameraet (snedig nok) zoomer ut ansiktet hennes ser vi at hun ikke har noen munn.

Ja, også da? tenker du kanskje. Ekke det bare mer komisk enn noe annet? Det kan hende, men jeg var 8 år og jeg var så redd for denne dama uten munn at jeg ikke klarte å fungere som et vanlig menneske før mange timer etter filmen var slutt. På et tidspunkt fikk jeg til og med for meg at hun kunne sige ut av VHS en og mamma måtte legge den ned i boden i noen år.

Ellers er det et par gufne scenner fra svart hvitt sesongen, som for eksempel mannekengdukker som blir levende på natta (The after hours),

Klassikeren om han som våkner opp til en tom verden (Where is everybody?) og litt senere i sesongen damen som finner ut at hun kan stoppe tiden, men kommer i en slags shrødingers katt situasjon når hun enten må leve i ensomhet med tiden stoppet, eller utslette hele kloden.(A little peace and quiet) En dame møter sin egen dobbeltgjenger (Faktisk spilt av Vera Miles fra psycho) i Mirror image – og jeg har jo selvfølgelig ikke glemt gjennomsvette og livredde John Lithgow i Nighmare at 20.000 feet og den udødelige replikken

Theres something on the wing….some thing”

Filmen Twilight Zone fikk også en del ufrivillig grusom oppmerksomhet på grunn av en ulykke på settet. En mannlig skuespiller og to barneskuespillere døde i forbindelse med en helikopterstyrt. To ble halshugget av rotorbladene mens sistemann ble knust av helikopteret.

Det må vel sies å være mer forferdelig enn alle episodene tilsammen.

Med BM er det litt vanskeligerer å velge ut enkeltscener, for alle episodenen opererer med så mange tynne lag med stress, angst og uro,- og mer en følelse av ekkelhet enn å se noe ekkelt. Alle episodene gjør intrykk på sin måte og det er faktisk kanskje lettere å si hvilken episode som var minst ekkel. Siden det jevnt over er så skremmende relaterbart. På en sånn sci fi-et paralellt-univers-som-er nærmere-enn-vi-tror-måte.

Altså, I en verden hvor Trump kan bli president og klitoris fortsatt blir skjært av med sløv kniv er det vel ikke så utrolig vanskelig å forestille seg disse scenarioene.

Eller hva synes du?


Juleblod (2017)

Jeg var nesten rørt til tårer da jeg, helt uventet, dog i gledesrus så den stå i hylla på Oppdals lokale matbutikk (Ja, de har sånt der) Selv om jeg måtte fjerne et tynt lag med støv fra flaska, kunne det ikke legge en demper på min tilfredstillelse over å ha funnet denne skatten.

Tomtegløgg.

Nå skulle det bli helt perfekt. Ingenting manglet.

Tenk deg selv: Ramaskrik, skrekkfilmer i fleng, nesten komisk passende ulende vind rundt hushjørnet på hotellet, stemningen, de likesinnede, øl, låven, føkkings GLØGG og Reinert Kiil sin nye film: Juleblod.

Mange synes kanskje det er litt rart å glede seg så fælt til en film, og da kanskje spesielt til en norsk lavbudsjetts slasher med, unnskyld meg, årets enten døveste eller kuleste tittel. (Jeg får ikke bestemt meg) men jeg hadde prata om Julesøl hele uka.

Så, hva handler Juleblod om?

Akkurat det det høres ut som. Blodig jul. Jul med blod.

Den har ungdommer, glitter, karsk, snø, og øks.

Mer trenger du ikke å vite.

En bitteliten stein i skoen er at jeg fokuserte så mye på gløgg og sokker med julemotiv at jeg faktisk glemte å skaffe billetter i tide. Krisen var et faktum da det gikk opp for meg og min skrekkkompanjong at vi faktisk ikke skulle få oppleve Julenissens vrede på låven på Ramaskrik.

Gløggen fikk også stå urørt og deppe i vinduskarmen.

Når det da ”hjemme” i Oslo dukket opp en mulighet til å se Jukeblod i Jacobskirka, var det steike meg reine julaften ..heh… Jeg hadde ikke gløgg, men kom rett fra et hipsterifisert drinksted fra Løkka og var rusa på både livet og prosenter.

Ekstra gøy var det også å se igjen mange kjente fjes fra Ramaskrik og på en måte få en etterdønning av hele stemningen fra festivalen.

Mystikken i jula har alltid fasinert meg og som jeg har vært inne på før, får julegrøssere alltid litt gratis på stemningsfronten bare ved å bruke høytiden som plattform.

Juleblod er ikke så veldig mystisk, men det er en julegrøsser og den er underholdene. Den hviler ikke kun på en skummel historie om en morder som dreper folk, men lar oss få store pusterom med humor, jentesnakk, kjærlighetsdrama, pumpende partymusikk, detektiv ”arbeid” og selvfølgelig noen obligatoriske flashbacks.

Navn som Stig Henrik Hoff, Julia schacht og Sondre Kroftoft Larsen dukker opp på rollelista og alle gjør en god jobb (mest fordi de ikke tar seg selv så seriøst) Likevel er det er det et par biroller som stjeler showet innimellom med noen deilige vulgære gloser som får meg til å le høyt og ufeninint

Selv om jeg har litt problemer med å skjønne hvorfor 5 venninner drar til verdens (kaldeste) ende aka Honningsvåg, for å krangle-fylle seg gjennom jula, hos en venninne som i tilegg akkurat har mistet moren sin, så er vel det like bra som å dra på en sommercamp eller en hytte utti skogen med et monster i kjelleren…

Juleblod er ikke fabelaktig oppfinnsom og nyskapende, men det trenger man da heller ikke i en slasher. Det denne filmen vinner meg på er at den ironiserer seg selv,- og den er morsom.

En uforglemmelig scene er for eksempel da en stum dame blir tatt bakra og han som peiser på bak presterer å si : ”Kommigjænn lag nå lyda, det gjøkke no at du høres ut som en mongo”

Takk. Der kom all farrisen ut av nesa.

Ellers er det en del klassiske, men som alltid forløsende slash-scener med tilfredsstillende kløyving av skaller og skræv.

Partyfaktor og kåte ungdommer godt marinert i et drivende soundtrack som det er vanskelig å ikke trampe jovialt i takt med.

Jeg ser mange anmeldere har slakta filmen i fillebiter, mens andre prøver iherdig å forklare hvorfor den fortjener bedre.

Jeg personlig synes Juleblod (hvor enn slaktbar den er, for all del) har en form for selvsikkerhet og sjarm. Og du hellige jul; Den vet jo at den er teit!

Det er vel noe av meningen?

Jeg liker at den akkurat ikke prøver for hardt på noenting og ender derfor opp med å lykkes på flere nivåer. Om det er fordi terskelen min er på bakkeplan etter cover og tittel (Sorry Reinart) jeg vet ikke, men jeg var i hvert fall positivt overrasket over stemningen i Juleblod. Og mest av alt synes jeg det er så kult at det begynner å komme litt norsk slash på lerrettet.

Det er kanskje ikke såå ekkelt å se sjølveste nissefar komme etter disse ungdommene med kniv og et ønske om å se tarmene deres vælve ut av magan, men det er alltid interessant å kødde til tradisjoner.

Jeg husker foreksempel en kamerat av meg fortalte om nissens onde tvillingbror Victor. Han klatra ned pipa for å drepe folk. Selv om jeg hørte denne historien i voksen alder synes jeg likevel det var utrolig foruroligende å tenke på kontrasten mellon Victor og Julenissen.

Det ekleste elementet i Juleblod må være de tilsynelatende tomme husene og gatene, og følelsen av en forlatt by, med piskende hissig snø rundt alle hushjørner. Alle skuespillerne, om de jages sammen eller alene virker så uendelig forlatt og kun overlatt til seg selv.

Dette forsterkes ytterligere når mange av skuespillerne og folk på settet kunne bekrefte følelsen under innspilling.

Blir Juleblod liggende i Julemappa sammen med Gremlins, Black christmas og Batman returns?

Blir svoren sprø?

Rakner strømpebuksa før julebordet i det hele tatt har begynt?

Har du vært snill i år?

Jeg bare spør.

 

Tentakler for EKKELhet 2/8

 


Here we go again..

Jeg er stort sett en ganske munter person. Lager ikke kvalm. Irriterer meg minst mulig over andre mennesker. Jeg lar noen ganger folk snike foran meg i køen uten og si noe. Jeg smiler til ukjente og betaler Tv lisens. Jeg er ikke mye sint heller. Litt sliten, men ikke sint.

Likevel når jeg ser film, kan det snike seg innpå et lite rødt monster på venstre skulder. Hans navn er Oppgitt Frustreresen.

I filmer og da kanskje spesielt grøssere, er det ting som uunngåelig går igjen til irritasjon. Ikke sånn lyst-å-kaste-tven-ut-av-verandaen-forbanna, men nok til at jeg har lyst å lage en liste over de mest gjentagende plagsomme ting i ekle filmer;

1.Rope «Hallo» når man våkner i en mørk hule.

Det kan jo faktisk være en ide og ikke rope så fælt hvis du enten gjemmer deg eller ikke vet helt hvor du er eller hva som befinner deg sammen med deg.

2. Bilen starter ikke.

Og det trenger ikke være en gammal holk heller. Neida, Omtrent alt med 4 hjul og en motor kneler hvis man i det hele tatt antyder å være i bittelitt hastverk. Foreksempel når man må flykte fra en gal øksemorder.

3. Stive nipples (Nei, det er ikke et navn)

ÅHH min favoritt. Hvorfor i malarias navn må alle jenter i nymotens skrekk ha hvite singletter uten bh? Hvordan skal man klare å fokusere ordentlig på handlingen når disse to magnetpunktene skal stjele all fokus. Også blir den alltid littegrann våt og sølete sånn at det blir enda mer ”sexy” – faan! Det skakke være sexy, det skal være skummelt!

4.Håndkle henger på selv om det blåser 11 meter pr sekund og offeret detter ned en søtten meter lang skrent.

Hvor får man kjøpt disse håndklærne egentlig. De virker å være stiftet sammen med kroppen?! Jeg klarer ikke komme meg bort til sokkeskuffen engang uten at driten detter av.

5.Klandring av hverandre.

Nå måå folk slutte å skylde på faren som aldri var der, mora som aldri sang nattasang, bestevennen som fikk ny venn eller eksen som fant seg ny dame. Dere er alle innesperra i samma hula, som fyller seg sakte med vann så jobb sammen for pokker. (ved nærmere innblikk i det psykologiske kan det virke som det faktisk er en veldig realistisk ting å gjøre i en anspent situasjon) Det bare er så slitsom å høre på..

6. Babyer og bikkjer overlever alltid.

Seriøst? Et monster som dreper absolutt alt det kommer over, men skritter pent over barnevogna og overser bikkja??

7.Tjukke stygge folk dør først, pene folk dør ikke, bare nesten eller martyrisk sist. (Også med stive nippels og fløfflepper)

8. Beina blir til ihjælkokt spaghetti når folk prøver å flykte fra en trussel. Snubler i de latterligste ting og synker gråtende og (umiddelbart lam?)ned i et hjørne.

9. Alle som blir jaget av en bil løper midt i veien og nekter å ta en stikkvei ut i den mørke skogen med masse gjemmesteder og ikke minst TRÆR som bilen ikke kan kjøre igjennom.

10. Lommelykt når det ikke er mørkt, som tiltrekker seg alle de skumle tinga du i utgangspunktet prøvde å gjemme deg for.

11. Absolutt alle som skal sjekke en lyd må for guds skyld heeeelt neddi den satans svarte kjelleren.

12. Alle skumle barn skal synge teite sanger(med ekkoklang) eller snakke overdrevent babyspråk.

13. Alle kan holde pusten i en føkkings evighet under vann,- og til og med KYSSE????

14. Alle flodbølger, jordskjelv, monstre og mordere venter mens hovedpersonen tar en siste ”moralpreken ” eller takk for seg tale, for ikke å glemme å gi bort en symbolsk amulett.

15. Det fins aldri dekning. Flaskepost er mer realistisk.

16. Høyhæla sko virker limt på foten, det er i hvert fall ingen som tar de av seg når de skal løpe fra en dødelig trussel og klakker gjallende avgårde. Kunne like gjerne strødd selvlysende kuler etter seg.

17. Å plutselig «skjønne» hva man må gjøre (Its gotta work), selv om det virker som løsninger tatt rett ut av løse lufta. Eksempelvis å grave opp et lik på nøyaktig riktig tidspunkt, og sette en ring på nøyaktig riktig finger. Du nynner den nøyaktige riktig sangen, mens du står på hodet og trår vannet…(!) DA forsvinner spøkelset!

18. Morderen pløyer igjennom og dreper ofrene sine som maur, helt til han/hun kommer til hovedpersonen. Da oppfører «slemmingen» seg som en drita full sjøsjuk, handikappa nisse som ikke har kroppsbeherskelse i det hele tatt. Detter ned trapper, sklir på babanskall og får blomstervaser i hue..

19. Ingen løper ut, bare lenger innover i huset eller opp i andre etasje.

Halloween (1978)
Directed by John Carpenter
Shown: Tony Moran (as Michael Myers)

20.Tegninger som tilsynelatende skal være tegnet av barn, men helt tydelig er laget av noen som har tegneskills.

21. Å hamre på summetoneknappen for å få «dekning» eller altså steinaldersk summetone.

Så hva er konklusjonen?

Alle fortjener å dø i filmer? Alle må finne opp noe nytt og fantastisk hver gang? Sannheten er at jeg tror langt der inne et sted, så ligger det noe i oss som elsker å hate disse klisjeene. Tilfredstillesen av å kunne offe seg høyt i sofaen og rope «JEG VISSTE DET KOM TIL Å SKJE!!»

Og som alltid, hjelper det å få lufta det i bloggform.

Nå er det deres tur. La meg få deres eder og galle: Hva er de mest irriterende ting i skrekkfilmer eller bare filmer generelt?


Det okanda (2000)

Du er ikke lenger den du tror. 

Det er mulig jeg er litt rar.

Noen kvelder tar jeg med et par pils, setter på soundtrackmusikk og sykler ut i skogen uten mål og mening. Jeg prøver å forkle det som soppturer og trim så folk ikke skal stusse så fælt, men sannheten er at noen ganger gjør jeg faktisk ingenting annet enn å bare være i skogen i mørket.

Åh joda jeg er redd!

Men en følelse er nesten alltid sterkere. Fasinasjonen- og en uunngåelig fornemmelse av ektehet, som jeg kun finner ved å kjenne på det primitive følelseslivet i meg selv.

Jeg tvinger meg selv til å kjenne på frykten, som en egen rus. At jeg, ved en ukjent lyd i mørket, vil løpe, skrike eller legge meg ned i fosterstilling.

Enten finner jeg roen igjen,- eller så friker jeg ut og snubler nedover sølete glatte stier, stikker nesten ut det ene øyet jeg har, på lange krokete (fingre) grener og merker ikke at styret på sykkelen er bak fram før jeg omtrent er i grøfta.

Det som er enda rarere er at jeg alltid synes det er driitskummelt å se andre mennesker være i en mørk skog på film. Og jeg tenker ting som; Åh hvordan tør de å være der ute alene, glad det ikke er meg osv…(!) ( jeg sa jo jeg var ko-ko) Filmer om folk som er omgitt av et veldig mørke. Endeløse rekker med trær tett i tett. Alt det urørte og uutforskede skogen rommer kan skremme vettet av meg.

Den nokså ukjente ( heh..) filmen Det okanda er en sånn film.

 Litt om handlingen.

5 biologer drar ut for å undersøke et stort skogsområde som har brent. Mystiske ting begynner å skje etter at de finner en ukjent organisme på området. Er det et resultat av en sammensmelting eller er det en uoppdaget livsform?

Jeg må sitere en annen anmelder, som på en måte sier akkurat det jeg selv så dømmende tenker;

”Denne filmen er jo faktisk veldig bra”

Hvorfor ordet faktisk sniker seg inn i den beslutningen kan ha flere grunner. Jeg skal ikke legge skjul på at, hvor enn mye jeg kan gremmes av glossy amerikanske skrekkfilmer så blir jeg automatisk også skeptisk når (skandinaviske)filmer virker å ha en bildekvalitet som skriker lavbudsjett.

Jeg, av alle mennesker burde vite bedre.

Taglinen på coveret antyder at denne svenske grøsseren(faktisk) danker ut Blair witch på en dårlig dag, men la oss være realistiske. Det okanda er høyt opp på lista over ”skummelt i skogen” filmer, men ingen danker ut Blair witch. Ferdig med det.

Okey.. Tenk deg en krysning av Alien, Blair Witch og Cabin fever bare at alle snakker svensk og gudbevaremegvel til og med skånsk. Tilføy også et mikroskopisk budsjett, ingen hunks eller babes bare vanlig folk i allværsjakker som tråkker rundt i skogen med penn og papir.

Det okanda er noe så sammensatt som en svensk lavbudsjett sci-fi –grøsser. Det fins et monster, men ingen spesialeffekter.

Jeg skal ikke juge å si at Det okanda er en bakoversveis av en filmopplevelse,- og heller ikke nyskapende innen historiefortelling, likevel rommer den mer enn først antatt og man ender opp med å sitte og nikke etterpå og tenke ting som ”..faktisk veldig bra..”

Filmer som Det okanda virker reale og ekte. Jeg tror det er fordi de aldri noensinne hadde som mål å bli en kassasucsess. I værste fall var bonusen å gå i null.

De hadde ganske enkelt en ide og ville lage en film.

En atmosfære som bare disse effektløse, ”neppå bakken” filmene får til. Håndholdt kamera med lite klipping bidrar både til mild kvalme og ufiltrert deilig skrekk.

Det okanda gjør alle de tingene riktig, som mange norske filmer gjør feil. Den prøver ikke å presse på oss et drama eller en karakter. Det er heller ikke urealistisk lange kunstige pauser mellom ting som blir sagt, svart eller spurt og overtydelig mimikk. Derimot befriende løst og ledig skuespill. Troverdige skikkelser som ikke blir for tydelige prototyper. Resten tar de igjen i sjarm.

Noen av de ekleste scenene er disse tilsynelatende helt vanlige samtalene som allikevel indikerer at ting ikke er helt som det skal. Og det er disse scenene sammen med noen forløsende tilfeller hvor panikken får lov å overta etter en lang bobling under lokket, som gjør at denne filmen havner her på Ekkelt.

Se for eksempel scenen i filmen hvor alle er redde, de er støkk uti skogen uten dekning og bil, en av deltakerne er alvorlig syk. Situasjonen er høyst anspent og Thomas finner på å si, med et merkelig utydelig ansiktsuttrykk at han føler seg bedre. Pigg og glad. Det høres kanskje ikke så skummelt ut, men det er det. Den lille men totalt malplasserte setningen planter en spire som snor seg oppover ryggmargen som en lumsk orm.

 Hvorfor sa han at han var glad?

Ved siden av en hårreisende ekkel scene mot slutten av filmen (som jeg ikke kan røpe) er det også ganske uggent når de begynner å bli paranoide på hverandre etter flere merkelige og mystiske hendelser. Ann-sofi får plutselig for seg at Thomas, hennes eks kjæreste ikke er seg selv.

Det gjør også underverker for fantasien når 3 av biologene står og ser på et vesen de ikke vet hva er :

”Det er jo ikke dyr …

Hva .. er de flådde eller ..?

Ouuf, Dette er det jævligste jeg har sett i mitt liv ”

 

Ikke sant?

Kameraet gir oss bare kjappe sveiper over ”jævligheten”. Man ser akkurat nok. Hjernen gjør resten.

Skogen i sin ”enkelhet” føles truende og levende på et helt nytt nivå. Pulserende. Og samtidig vissen og død.

Akkurat som om de fant et kamerafilter som het «besatt skog», for det er akkurat det jeg føler: At skogen i denne filmen er blitt ”overtatt” av noe større. De organiske bløte vesenene de finner, står i sterk kontrast til det knusktørre landskapet. Og trærne svaier ikke. De står helt stille. Nesten som om de holder pusten.

Det er flere grunner til å bruke halvannen time på Det okanda.

  1. Av og til er det spennende å la våre overstimulerte hjerner lage noe av grafikken selv.
  2. Svenske jenter er søte
  3. Skånsk er morsomt å høre på
  4.  Også er den veldig ekkel da

Ut på tur, aldri sol….

Tentakler for EKKELhet   5/8

 

 


Aand action!

Hvem har vel ikke savnet en tegneserie som handler om å produsere lavbudsjetts skrekkfilmer?

Noen ganger (og da spesielt med små barn i en travel hverdag) er det ikke så lett å komme seg gjennom en hel bok med tråden i behold. Avbytelser står i kø.  Eller man kan rett og slett være for trøtt til å fordype seg i lange utbroderte, detaljerte, dyptanalyserende skriblerier. Misforstå meg rett, jeg elsker sånne ting, men nå har jeg prøvd å lese en Stephen King bok i snart et og et halvt år og dessuten er den veldig tung å holde.

Det optimale kan da altså være en lettfordøyelig tegneserie de to siste minuttene før man sovner. Når den i tilegg omhandler min favorittsjanger i min favorittinteresse, så syns jeg det vær for gæærnt å ikke skrive litt om dette;

La meg introdusere denne tegneseriens helt,  Mr Fjoldsen. En Norsk immigrant I Hollywood som produserer… jah nettopp, lavbudsjetts horrorfilmer. Nærmere bestemt en shlasherserie som heter Sorority axe maniac…(!) Hva er det å ikke elske?

Tegneserien forteller om Fjoldsens opplevelser langs veien (på godt og vondt), hans kone “golddiggeren”Amber, de ansatte i produksjonen og hans potesielle rivaler.

Fjoldsen er en «vanlig mann» med vanlige problemer. Det vil si, sånne problemer man får av å være en lavbudsjetts horrorfilmprodusent. Bransjens knivskape konkurranse, ubrukelige ansatte, økonomiske nedturer og generell angst. Alt visuellt og vittig fanget i stripene. Først og fremst handler jo dette om en utemmelig lidenskap. Både i stripa og for de som står bak.

H.P Lovecraft, Stephen King og Roger Corman titter også innom tegneserien til stor fornøyelse.

Og det er morsomt! På en sånn måte som jeg som skrekkfilmfanatiker kan relatere ekstra godt til. Spesielt  «sjarmen» med lavbudsjettshorror som ofte og ganske tydelig må ty til reserveløsninger og gjenbruk av rekvisitter og effekter.

Skaperne av Fjoldsen er noe så koselig som far og sønn teamet Rolf (paps) og Kent Jensen(sønn). Kent skriver og fargelegger og Rolf gjør selve tegneseriebiten.

Målet deres er å få stripa publisert på engelsk, ettersom det ikke helt slo ann hos et norsk traust publikum. Etterhvert ønsker de også å gi ut en bok som kan lastes ned, og generellt gi stripa et bredere, lengre og fyldigere liv.

Du kan lese mye mer her;

https://www.kickstarter.com/projects/kentjensen/fjoldsen-collection-the-hollywood-horror-comic-str?lang=de

 


Rings (2017)

Jeg synes det er forunderlig, at noen filmer klarer det kunststykket å være både i overkant hendelsesspekket og bedøvende kjedelig samtidig.

Rings er en sånn film.

Litt om handlingen.

Noen ungdommer snubler borti en videokassett som holder en forferdelig forbannelse. Alle som ser filmen dør nøyaktig sju dager etter. Den eneste måten og overleve på, er å kopierer filmen og vise den til noen andre innen de sju dagene har gått. Når Julia får vite at kjæresten hennes har sett den, ofrer hun seg for han og prøver å oppsøke forbannelsens kjerne for å stoppe det.

Intet nytt oppi brønnen. Rings tviholder på den gode gamle storyen(som jo egentlig er greit) og bruker de to forgjengerne som krykker. Men det hjelper desverre ikke.

Allerede i åpningsscenen skjer det altfor mye alt for fort. Jeg kan godt innrømme at jeg er en utålmodig person, men jeg vil gjerne smake på maten før jeg driter’n ut igjen. Det virker som om filmen har hastverk med å komme seg til de kjente hoocksene fra de andre Ring filmene, akkurat som filmen også vet at det er det eneste den har å gå på.

Den gamle tralten med brønn, bønn, hår, sår, knall og fall. Sadak.., unnskyld Samara er tilbake i full vigør.

Men trenger hun egentlig det?

For du skjønner min kjære ikoniske Samara(Sadako)som engang i tia var verdens skumleste horrorfigur,- du begynner å bli like blass som Michael Jackson t- skjorta mi fra 1996.

Misforstå meg rett, hun er mer fremtredende enn noen gang, men likevel slår det meg hvor lite delaktig hun er blitt.

Hovedrollene er også middels engasjert. De er pene, men kunne like gjerne vært laget av papp. De fomler seg fram i et mylder av ondskap og fluer ved å tråkke over masse lik og hårete knokler for å komme til en under middels tilfredsstillende ”løsning”.

Dårlig tid har de også. (Altså i filmen)Kopierer du ikke filmen og viser den til en annen stakkar innen 7 dager så kommer Samara opp av brønnen dryppende av ondskap. Hun legger hvite, rynkete, råtne hender rundt halsen din og klemmer livskiten utav deg. Dette burde sette i gang adrenalinpumpa og få meg til å sitte på kanten av soffan og bite negler.

Jeg gjør ikke det.

Ikke et sekund igjennom hele filmen er jeg verken nyskjerrig skremt eller engasjert. Det er så ille at på et tidspunkt lurer jeg faktisk på om jeg skal ta ut av oppvaskmaskinen mens filmen går. Den svidde kjelen jeg putta inn der er hakket skumlere.

Masse gamle oppbrukte triks, snarveier og teite irriterende scener. Ja jeg ser mye drit og ræl men dette er liksom ikke dårlig nok hvis du skjønner. Det går ikke over til å bli så dårlig at det er gøy, eller ironiserer konseptet og tar det til en ny dimensjon.

Det er bare forutsigbart og døvt. Det skal godt gjøres å lage en så blodfattig film med så mye blod for å si det sånn.

Det ekleste må bli scenen som er godt brukt i alle trailerne for å få publikum «på kroken» hvor Julia kaster opp eller rettere sagt hoster opp en lang og jævlig hårremse med svart hår fra det indre. Det virker å ta en evighet før siste hårtust er ute av gapet og alle som har fulgt bloggen min en stund vet at mitt serkeste triggerpunkt er sånne puste/sette i halsen ting. Det redder på ingen måte resten av filmen men joda, jeg fikk meg et par sekunder hvor tæra krølla seg i soffan.

Når filmen er slutt mimrer jeg isteden tilbake til når den «ekte» Sadako kravla seg inn i livet mitt. Jeg var ung , lovende og jeg hadde fått egen videospiller på rommet mitt. Etter et tips fra et filmblad (ja en fysisk trykksak) klarte jeg å spore opp Ringu på VHS. Jeg dælja inn på Cinemateket en regnfull torsdag og der sto udyret på hylla og så på meg. Bokstavelig talt.

Øynene våre møttes. Siden jeg er født med syn på bare et øye og Sadako sitt er opp ned var det en finurlig og på mange måter storslått opplevelse.

Ca 5 og en halv time etter at mine siste gryn som var skrapa sammen fra lommer og skuffer ble slengt over disken på cinemateket og jeg dro oppspilt hjem med Asias første fotavtrykk i i grøssersjangeren, lå jeg vettskremt og lammet i min egen seng og trodde jeg skulle dø av redsel for hver minste lyd som kom fra tven eller videospilleren. Jeg tror jeg aldri i mitt liv har klart å fantaserer fram så mye ugang som den natta.

Mitt aller sterkeste minne av frykt er at Sadako skulle stå helt urørlig og ansiktsløs ved fotenden av senga. Lenge.

Litt senere skulle jeg kjenne hår i ansiktet. Svart langt hår.

Jeg hørte på et tidspunkt et lite knepp i videospilleren (sånt som elektriske ting gjør iblandt) og trodde hjernen min skulle smuldre opp av frykt.

Når jeg nå setter meg ned med den utmelka og stemningsløse Rings er det så trist. Ja rett og slett vemodig.

Det slår meg at det faktisk er ganske enkelt og i aller sterkeste grad mulig å ta livet av et udødelig konsept.

Det sies i slutten av filmen at det aldri tar slutt. Hun vil aldri holde opp, men jeg tror faktisk det er på tide å legge på røret nå.

Eject.

Tentakler for EKKELhet : 2/8


The haunting of Julia aka Full circle (1977)

            

The haunting of Julia aka Full circle, er en relativt bortgjemt og bortglemt finurlig liten perle. Mange vil kanskje ikke kategorisere den som en grøsser fordi den er så dempet, men det er det. Selv om alle de skrekkelige elementene er pakket inn i mange lag knitrende, pastellfarget kreppapir. (I mitt hode ser det i hvert fall sånn ut) blir skrekken sakte men sikkeret skrelt frem og jeg opplever  et lavmælt, men intenst isende ubehag.

Litt om handlingen.

Etter at datteren dør dramatisk og skilsmissen er et faktum, kjøper Julia et stort hus helt for seg selv. Her pleier hun sorgen etter datteren, men noe annet lurer også i krokene på huset. Merkelige uforklarlige hendelser og et påtrengende nærvær virker å følge Julia. Er det datteren som hjemsøker henne eller er det noe helt annet?

Du har sikkert lagt merke til at i noen filmer er det revnende likegyldig for deg hvem som dør og hvem som overlever. Noen ganger er det faktisk så ille at jeg ønsker at hovedpersonen snart skal bli tatt av dage, og jeg spoler fremover i håp om de havner under en gressklipper eller blir spiddet av sine egne hoftebein.

I denne filmen er det heldigvis motsatt.

Den brutale introduksjonsscenen, formidlingen av Julias sorg og sjokk over det tapte barnet og skilsmissen som følger videre går rett i åra på meg. Jeg vil oppriktig talt at hun skal få det bra i det nye huset,- og syns virkelig synd på henne når merkelige lyder og nærvær forstyrrer hennes sorg og søvn.

Det er noe i huset. 

Mia Farrow som Julia er skreddersydd til rollen. Det er nesten så man kan lure på om reggisøren først fant hovedrollen og så lagde filmen.

Hun er filmen og gjør en uforglemmelig innsats som sønderknust (ex)mor som akkurat har vært medvirkende til å ta livet av sin egen datter, da hun ironisk nok prøvde å redde henne.

Noen ganger er hun så skjør, blek og blass at ansiktet hennes nesten ser gjennomsiktig ut. Noe som i grunn er en passende metafor siden hun aller helst vil forsvinne etter tragedien.

Filmen har lange scener uten dialog og Mia må bære mange av disse kun på uttrykk og kroppsspråk. Hun får god hjelp av Colin Towns hjemsøkende og tvers igjennom utsøkte, vakre soundtrack. Mange av disse langsomme, men ulmende scenene er mine favoritter og filmens sterkeste formidling av både sorg og skrekk.

Noen ganger går det sakte, men tro meg, det blir aldri kjedelig. (sa brura)

Jeg fasineres og lurer fælt gjennom filmen. Historien er liksom både difus og selvforklarende.

Eller er den egentlig det?

Er det en film om det paranormale hvor det ikke er behov for noen videre psykologisk analyse? En spøkelseshistorie rett og slett? Et hus som rommer en så grusom historie at det for alltid vil sitte hardt i veggene. Og alle som flytter inn vil føle det på kroppen? Som om man i bunnløs sorg blir en slags åpen kanal til en annen dimensjon. Noe som faktisk ikke er helt utenkelig synes jeg selv.

Eller er dette ”spøkelset” et slags symbol på hennes egen skyldfølelse og hat for seg selv og hun bare bruker den gamle historien til huset for å «rettferdiggjøre» sine handlinger?

Hun virker å bli forfulgt av sin egen svarte samvittighet og blir konstant minnet på sin ”ugjerning” ved elementer av blod. Se scenen når hun skjærer seg, eller detter og får blod på skjørtet. Sist men ikke minst scenen i parken hvor hun får skylden for å ha skjært i et uskyldig dyr. Og hun er selv usikker på om hun har gjort det eller ikke.

Seeren blir presset til å ta stilling til om det rett og slett har klikka for stakkars Julia etter datterens død, eller om det faktisk ( på toppen av alt) skjer veldig merkelige ting i huset og rundt henne som får henne til å virke gal.

Jeg syns ikke Julia virker direkte gal, men riktignok ganske fjern. Det som får meg til å stusse er scenene hvor vi ser henne ligge med teppe over ansiktet og sove som et barn og hennes noen ganger apatiske, nær autistiske oppførsel.

Se likheten med pasientene på galehuset, som hun ironisk nok virker å synes være frastøtende, selv om hennes egen oppførsel ikke er langt unna.

Filmens mest uforglemmelige ekle scene er for meg er når Julia (i samspill med Towns steinskumle soundtrack) blir tilsynelatende ”observert ” i huset. Hun roper, men ingen svarer. Bare den dundrende stillheten av et tomt hus

Kameravinklene gjør scenene utrolig skremmende. Julia blir ikke redd, fordi hun tror det er datteren, og det gjør meg enda mer vettskremt at hun ikke blir redd. Der jeg føler det illevarslende og uhyggelige, føler hun håp og trøst.

Akkurat dette gjør at denne filmen skiller seg ut fra endel andre «spøkelseshusfilmer» . Hovedpersonen, som opplever hjemsøkelsen på kroppen,  flyr ikke rundt i vill panikk med en peisgaffel og roper «Hello?» eller  «Anyone here??, You guys this is not funny osv..»

Hun er ikke redd.

Det vil si, hun virker å være mer redd for realiteten. Alt utenfor husets fire vegger.

Huset blir hennes klippe. Hennes skip på en voldsom sjø. Hva som enn foregår der inne virker hun å gå i takt med det. Omfavne det.

Og hvorfor skulle det ikke være med hus som med mennesker, at de får et ufortjent dårlig rykte? Ofte på samme grunnlag som mannen i gata.

Sladder.

Fordi de er «uheldig med beboere eller å stå tomt over lengre tid. Kanskje er boligen så uheldig å bli bygget ved siden av en kirkegård,- eller har grunnmuren stående rett over over en av helvetes syv porter…(!)

Jeg husker når jeg var liten(ca 5) og vi bodde i et rekkehuskopleks på et mindre sted. Husene sto to og to sammen og alle hadde velstelte hager. Untatt oss.

“Nr 8” som vi var linket til, sto ofte tomt eller hadde et såkalt gjennomtrekk av beboere. Jeg husker søsteren min (7 år eldre) og venninnene hennes pleide å skremme oss småttiser når huset sto tomt. De sa at hvis jeg bare la hodet mot veggen, den som gikk inn mot hus Nr 8, så kunne jeg høre neglene til hu gamle heksa som gikk rundt der inne skrape mot veggen. Jeg satt mange ganger litt “låst” i badekaret på kvelden og prøvde desperate å plaske infernalsk med vannet så jeg ikke skulle høre noe skraping. Rart hvordan sånne ting kan begynne å leve sitt eget liv i fantasien hvis du bare lar det få lov, ikke sant?

Jeg hørte skraping og kloring hele forbanna tia. Spesielt om natta.

Senga mi måtte flyttes, siden den sto mot veggen inn mot “Nr 8”. Og når vi flytta etter skilsmissen overskygget faktisk lettelsen noe av sorgen.

Jeg kom meg vekk.

Metaforen er komisk i dag siden den er så riktig på mange måter. Det at vi flytta til et sted der alle i klassen hadde skilte foreldre og ingen visste hva en seiljakke eller mokkasiner med semskede lisser var, kan ha vært det beste som noensinne hadde skjedd meg. Men hvem kan egentlig vite sånt?

Uansett, The haunting of Julia er en gjennomgående atmosfærisk film, marinert med gode skuespillerprestasjoner jevnt over. Med sin duse, langsomme fremtoning skaper ikke filmen noen store reaksjoner, men den fester seg likevel godt hos meg. Jeg har sett den mange ganger og forelsket meg i soundtracket som jeg mener er filmens solide ryggrad. «Hvis man liker sånn gammal dritt da» som jeg fikk kasta etter meg av en kamerat.

Har du en god historie om et hus eller leilighet eller bare kjempelyst å dele din teori om denne filmen så gønn på!

Tentakler for EKKELhet 6/8