Here we go again..

Jeg er stort sett en ganske munter person. Lager ikke kvalm. Irriterer meg minst mulig over andre mennesker. Jeg lar noen ganger folk snike foran meg i køen uten og si noe. Jeg smiler til ukjente og betaler Tv lisens. Jeg er ikke mye sint heller. Litt sliten, men ikke sint.

Likevel når jeg ser film, kan det snike seg innpå et lite rødt monster på venstre skulder. Hans navn er Oppgitt Frustreresen.

I filmer og da kanskje spesielt grøssere, er det ting som uunngåelig går igjen til irritasjon. Ikke sånn lyst-å-kaste-tven-ut-av-verandaen-forbanna, men nok til at jeg har lyst å lage en liste over de mest gjentagende plagsomme ting i ekle filmer;

1.Rope «Hallo» når man våkner i en mørk hule.

Det kan jo faktisk være en ide og ikke rope så fælt hvis du enten gjemmer deg eller ikke vet helt hvor du er eller hva som befinner deg sammen med deg.

2. Bilen starter ikke.

Og det trenger ikke være en gammal holk heller. Neida, Omtrent alt med 4 hjul og en motor kneler hvis man i det hele tatt antyder å være i bittelitt hastverk. Foreksempel når man må flykte fra en gal øksemorder.

3. Stive nipples (Nei, det er ikke et navn)

ÅHH min favoritt. Hvorfor i malarias navn må alle jenter i nymotens skrekk ha hvite singletter uten bh? Hvordan skal man klare å fokusere ordentlig på handlingen når disse to magnetpunktene skal stjele all fokus. Også blir den alltid littegrann våt og sølete sånn at det blir enda mer ”sexy” – faan! Det skakke være sexy, det skal være skummelt!

4.Håndkle henger på selv om det blåser 11 meter pr sekund og offeret detter ned en søtten meter lang skrent.

Hvor får man kjøpt disse håndklærne egentlig. De virker å være stiftet sammen med kroppen?! Jeg klarer ikke komme meg bort til sokkeskuffen engang uten at driten detter av.

5.Klandring av hverandre.

Nå måå folk slutte å skylde på faren som aldri var der, mora som aldri sang nattasang, bestevennen som fikk ny venn eller eksen som fant seg ny dame. Dere er alle innesperra i samma hula, som fyller seg sakte med vann så jobb sammen for pokker. (ved nærmere innblikk i det psykologiske kan det virke som det faktisk er en veldig realistisk ting å gjøre i en anspent situasjon) Det bare er så slitsom å høre på..

6. Babyer og bikkjer overlever alltid.

Seriøst? Et monster som dreper absolutt alt det kommer over, men skritter pent over barnevogna og overser bikkja??

7.Tjukke stygge folk dør først, pene folk dør ikke, bare nesten eller martyrisk sist. (Også med stive nippels og fløfflepper)

8. Beina blir til ihjælkokt spaghetti når folk prøver å flykte fra en trussel. Snubler i de latterligste ting og synker gråtende og (umiddelbart lam?)ned i et hjørne.

9. Alle som blir jaget av en bil løper midt i veien og nekter å ta en stikkvei ut i den mørke skogen med masse gjemmesteder og ikke minst TRÆR som bilen ikke kan kjøre igjennom.

10. Lommelykt når det ikke er mørkt, som tiltrekker seg alle de skumle tinga du i utgangspunktet prøvde å gjemme deg for.

11. Absolutt alle som skal sjekke en lyd må for guds skyld heeeelt neddi den satans svarte kjelleren.

12. Alle skumle barn skal synge teite sanger(med ekkoklang) eller snakke overdrevent babyspråk.

13. Alle kan holde pusten i en føkkings evighet under vann,- og til og med KYSSE????

14. Alle flodbølger, jordskjelv, monstre og mordere venter mens hovedpersonen tar en siste ”moralpreken ” eller takk for seg tale, for ikke å glemme å gi bort en symbolsk amulett.

15. Det fins aldri dekning. Flaskepost er mer realistisk.

16. Høyhæla sko virker limt på foten, det er i hvert fall ingen som tar de av seg når de skal løpe fra en dødelig trussel og klakker gjallende avgårde. Kunne like gjerne strødd selvlysende kuler etter seg.

17. Å plutselig «skjønne» hva man må gjøre (Its gotta work), selv om det virker som løsninger tatt rett ut av løse lufta. Eksempelvis å grave opp et lik på nøyaktig riktig tidspunkt, og sette en ring på nøyaktig riktig finger. Du nynner den nøyaktige riktig sangen, mens du står på hodet og trår vannet…(!) DA forsvinner spøkelset!

18. Morderen pløyer igjennom og dreper ofrene sine som maur, helt til han/hun kommer til hovedpersonen. Da oppfører «slemmingen» seg som en drita full sjøsjuk, handikappa nisse som ikke har kroppsbeherskelse i det hele tatt. Detter ned trapper, sklir på babanskall og får blomstervaser i hue..

19. Ingen løper ut, bare lenger innover i huset eller opp i andre etasje.

Halloween (1978)
Directed by John Carpenter
Shown: Tony Moran (as Michael Myers)

20.Tegninger som tilsynelatende skal være tegnet av barn, men helt tydelig er laget av noen som har tegneskills.

21. Å hamre på summetoneknappen for å få «dekning» eller altså steinaldersk summetone.

Så hva er konklusjonen?

Alle fortjener å dø i filmer? Alle må finne opp noe nytt og fantastisk hver gang? Sannheten er at jeg tror langt der inne et sted, så ligger det noe i oss som elsker å hate disse klisjeene. Tilfredstillesen av å kunne offe seg høyt i sofaen og rope «JEG VISSTE DET KOM TIL Å SKJE!!»

Og som alltid, hjelper det å få lufta det i bloggform.

Nå er det deres tur. La meg få deres eder og galle: Hva er de mest irriterende ting i skrekkfilmer eller bare filmer generelt?


Det okanda (2000)

Du er ikke lenger den du tror. 

Det er mulig jeg er litt rar.

Noen kvelder tar jeg med et par pils, setter på soundtrackmusikk og sykler ut i skogen uten mål og mening. Jeg prøver å forkle det som soppturer og trim så folk ikke skal stusse så fælt, men sannheten er at noen ganger gjør jeg faktisk ingenting annet enn å bare være i skogen i mørket.

Åh joda jeg er redd!

Men en følelse er nesten alltid sterkere. Fasinasjonen- og en uunngåelig fornemmelse av ektehet, som jeg kun finner ved å kjenne på det primitive følelseslivet i meg selv.

Jeg tvinger meg selv til å kjenne på frykten, som en egen rus. At jeg, ved en ukjent lyd i mørket, vil løpe, skrike eller legge meg ned i fosterstilling.

Enten finner jeg roen igjen,- eller så friker jeg ut og snubler nedover sølete glatte stier, stikker nesten ut det ene øyet jeg har, på lange krokete (fingre) grener og merker ikke at styret på sykkelen er bak fram før jeg omtrent er i grøfta.

Det som er enda rarere er at jeg alltid synes det er driitskummelt å se andre mennesker være i en mørk skog på film. Og jeg tenker ting som; Åh hvordan tør de å være der ute alene, glad det ikke er meg osv…(!) ( jeg sa jo jeg var ko-ko) Filmer om folk som er omgitt av et veldig mørke. Endeløse rekker med trær tett i tett. Alt det urørte og uutforskede skogen rommer kan skremme vettet av meg.

Den nokså ukjente ( heh..) filmen Det okanda er en sånn film.

 Litt om handlingen.

5 biologer drar ut for å undersøke et stort skogsområde som har brent. Mystiske ting begynner å skje etter at de finner en ukjent organisme på området. Er det et resultat av en sammensmelting eller er det en uoppdaget livsform?

Jeg må sitere en annen anmelder, som på en måte sier akkurat det jeg selv så dømmende tenker;

”Denne filmen er jo faktisk veldig bra”

Hvorfor ordet faktisk sniker seg inn i den beslutningen kan ha flere grunner. Jeg skal ikke legge skjul på at, hvor enn mye jeg kan gremmes av glossy amerikanske skrekkfilmer så blir jeg automatisk også skeptisk når (skandinaviske)filmer virker å ha en bildekvalitet som skriker lavbudsjett.

Jeg, av alle mennesker burde vite bedre.

Taglinen på coveret antyder at denne svenske grøsseren(faktisk) danker ut Blair witch på en dårlig dag, men la oss være realistiske. Det okanda er høyt opp på lista over ”skummelt i skogen” filmer, men ingen danker ut Blair witch. Ferdig med det.

Okey.. Tenk deg en krysning av Alien, Blair Witch og Cabin fever bare at alle snakker svensk og gudbevaremegvel til og med skånsk. Tilføy også et mikroskopisk budsjett, ingen hunks eller babes bare vanlig folk i allværsjakker som tråkker rundt i skogen med penn og papir.

Det okanda er noe så sammensatt som en svensk lavbudsjett sci-fi –grøsser. Det fins et monster, men ingen spesialeffekter.

Jeg skal ikke juge å si at Det okanda er en bakoversveis av en filmopplevelse,- og heller ikke nyskapende innen historiefortelling, likevel rommer den mer enn først antatt og man ender opp med å sitte og nikke etterpå og tenke ting som ”..faktisk veldig bra..”

Filmer som Det okanda virker reale og ekte. Jeg tror det er fordi de aldri noensinne hadde som mål å bli en kassasucsess. I værste fall var bonusen å gå i null.

De hadde ganske enkelt en ide og ville lage en film.

En atmosfære som bare disse effektløse, ”neppå bakken” filmene får til. Håndholdt kamera med lite klipping bidrar både til mild kvalme og ufiltrert deilig skrekk.

Det okanda gjør alle de tingene riktig, som mange norske filmer gjør feil. Den prøver ikke å presse på oss et drama eller en karakter. Det er heller ikke urealistisk lange kunstige pauser mellom ting som blir sagt, svart eller spurt og overtydelig mimikk. Derimot befriende løst og ledig skuespill. Troverdige skikkelser som ikke blir for tydelige prototyper. Resten tar de igjen i sjarm.

Noen av de ekleste scenene er disse tilsynelatende helt vanlige samtalene som allikevel indikerer at ting ikke er helt som det skal. Og det er disse scenene sammen med noen forløsende tilfeller hvor panikken får lov å overta etter en lang bobling under lokket, som gjør at denne filmen havner her på Ekkelt.

Se for eksempel scenen i filmen hvor alle er redde, de er støkk uti skogen uten dekning og bil, en av deltakerne er alvorlig syk. Situasjonen er høyst anspent og Thomas finner på å si, med et merkelig utydelig ansiktsuttrykk at han føler seg bedre. Pigg og glad. Det høres kanskje ikke så skummelt ut, men det er det. Den lille men totalt malplasserte setningen planter en spire som snor seg oppover ryggmargen som en lumsk orm.

 Hvorfor sa han at han var glad?

Ved siden av en hårreisende ekkel scene mot slutten av filmen (som jeg ikke kan røpe) er det også ganske uggent når de begynner å bli paranoide på hverandre etter flere merkelige og mystiske hendelser. Ann-sofi får plutselig for seg at Thomas, hennes eks kjæreste ikke er seg selv.

Det gjør også underverker for fantasien når 3 av biologene står og ser på et vesen de ikke vet hva er :

”Det er jo ikke dyr …

Hva .. er de flådde eller ..?

Ouuf, Dette er det jævligste jeg har sett i mitt liv ”

 

Ikke sant?

Kameraet gir oss bare kjappe sveiper over ”jævligheten”. Man ser akkurat nok. Hjernen gjør resten.

Skogen i sin ”enkelhet” føles truende og levende på et helt nytt nivå. Pulserende. Og samtidig vissen og død.

Akkurat som om de fant et kamerafilter som het «besatt skog», for det er akkurat det jeg føler: At skogen i denne filmen er blitt ”overtatt” av noe større. De organiske bløte vesenene de finner, står i sterk kontrast til det knusktørre landskapet. Og trærne svaier ikke. De står helt stille. Nesten som om de holder pusten.

Det er flere grunner til å bruke halvannen time på Det okanda.

  1. Av og til er det spennende å la våre overstimulerte hjerner lage noe av grafikken selv.
  2. Svenske jenter er søte
  3. Skånsk er morsomt å høre på
  4.  Også er den veldig ekkel da

Ut på tur, aldri sol….

Tentakler for EKKELhet   5/8

 

 


Aand action!

Hvem har vel ikke savnet en tegneserie som handler om å produsere lavbudsjetts skrekkfilmer?

Noen ganger (og da spesielt med små barn i en travel hverdag) er det ikke så lett å komme seg gjennom en hel bok med tråden i behold. Avbytelser står i kø.  Eller man kan rett og slett være for trøtt til å fordype seg i lange utbroderte, detaljerte, dyptanalyserende skriblerier. Misforstå meg rett, jeg elsker sånne ting, men nå har jeg prøvd å lese en Stephen King bok i snart et og et halvt år og dessuten er den veldig tung å holde.

Det optimale kan da altså være en lettfordøyelig tegneserie de to siste minuttene før man sovner. Når den i tilegg omhandler min favorittsjanger i min favorittinteresse, så syns jeg det vær for gæærnt å ikke skrive litt om dette;

La meg introdusere denne tegneseriens helt,  Mr Fjoldsen. En Norsk immigrant I Hollywood som produserer… jah nettopp, lavbudsjetts horrorfilmer. Nærmere bestemt en shlasherserie som heter Sorority axe maniac…(!) Hva er det å ikke elske?

Tegneserien forteller om Fjoldsens opplevelser langs veien (på godt og vondt), hans kone “golddiggeren”Amber, de ansatte i produksjonen og hans potesielle rivaler.

Fjoldsen er en «vanlig mann» med vanlige problemer. Det vil si, sånne problemer man får av å være en lavbudsjetts horrorfilmprodusent. Bransjens knivskape konkurranse, ubrukelige ansatte, økonomiske nedturer og generell angst. Alt visuellt og vittig fanget i stripene. Først og fremst handler jo dette om en utemmelig lidenskap. Både i stripa og for de som står bak.

H.P Lovecraft, Stephen King og Roger Corman titter også innom tegneserien til stor fornøyelse.

Og det er morsomt! På en sånn måte som jeg som skrekkfilmfanatiker kan relatere ekstra godt til. Spesielt  «sjarmen» med lavbudsjettshorror som ofte og ganske tydelig må ty til reserveløsninger og gjenbruk av rekvisitter og effekter.

Skaperne av Fjoldsen er noe så koselig som far og sønn teamet Rolf (paps) og Kent Jensen(sønn). Kent skriver og fargelegger og Rolf gjør selve tegneseriebiten.

Målet deres er å få stripa publisert på engelsk, ettersom det ikke helt slo ann hos et norsk traust publikum. Etterhvert ønsker de også å gi ut en bok som kan lastes ned, og generellt gi stripa et bredere, lengre og fyldigere liv.

Du kan lese mye mer her;

https://www.kickstarter.com/projects/kentjensen/fjoldsen-collection-the-hollywood-horror-comic-str?lang=de

 


Rings (2017)

Jeg synes det er forunderlig, at noen filmer klarer det kunststykket å være både i overkant hendelsesspekket og bedøvende kjedelig samtidig.

Rings er en sånn film.

Litt om handlingen.

Noen ungdommer snubler borti en videokassett som holder en forferdelig forbannelse. Alle som ser filmen dør nøyaktig sju dager etter. Den eneste måten og overleve på, er å kopierer filmen og vise den til noen andre innen de sju dagene har gått. Når Julia får vite at kjæresten hennes har sett den, ofrer hun seg for han og prøver å oppsøke forbannelsens kjerne for å stoppe det.

Intet nytt oppi brønnen. Rings tviholder på den gode gamle storyen(som jo egentlig er greit) og bruker de to forgjengerne som krykker. Men det hjelper desverre ikke.

Allerede i åpningsscenen skjer det altfor mye alt for fort. Jeg kan godt innrømme at jeg er en utålmodig person, men jeg vil gjerne smake på maten før jeg driter’n ut igjen. Det virker som om filmen har hastverk med å komme seg til de kjente hoocksene fra de andre Ring filmene, akkurat som filmen også vet at det er det eneste den har å gå på.

Den gamle tralten med brønn, bønn, hår, sår, knall og fall. Sadak.., unnskyld Samara er tilbake i full vigør.

Men trenger hun egentlig det?

For du skjønner min kjære ikoniske Samara(Sadako)som engang i tia var verdens skumleste horrorfigur,- du begynner å bli like blass som Michael Jackson t- skjorta mi fra 1996.

Misforstå meg rett, hun er mer fremtredende enn noen gang, men likevel slår det meg hvor lite delaktig hun er blitt.

Hovedrollene er også middels engasjert. De er pene, men kunne like gjerne vært laget av papp. De fomler seg fram i et mylder av ondskap og fluer ved å tråkke over masse lik og hårete knokler for å komme til en under middels tilfredsstillende ”løsning”.

Dårlig tid har de også. (Altså i filmen)Kopierer du ikke filmen og viser den til en annen stakkar innen 7 dager så kommer Samara opp av brønnen dryppende av ondskap. Hun legger hvite, rynkete, råtne hender rundt halsen din og klemmer livskiten utav deg. Dette burde sette i gang adrenalinpumpa og få meg til å sitte på kanten av soffan og bite negler.

Jeg gjør ikke det.

Ikke et sekund igjennom hele filmen er jeg verken nyskjerrig skremt eller engasjert. Det er så ille at på et tidspunkt lurer jeg faktisk på om jeg skal ta ut av oppvaskmaskinen mens filmen går. Den svidde kjelen jeg putta inn der er hakket skumlere.

Masse gamle oppbrukte triks, snarveier og teite irriterende scener. Ja jeg ser mye drit og ræl men dette er liksom ikke dårlig nok hvis du skjønner. Det går ikke over til å bli så dårlig at det er gøy, eller ironiserer konseptet og tar det til en ny dimensjon.

Det er bare forutsigbart og døvt. Det skal godt gjøres å lage en så blodfattig film med så mye blod for å si det sånn.

Det ekleste må bli scenen som er godt brukt i alle trailerne for å få publikum «på kroken» hvor Julia kaster opp eller rettere sagt hoster opp en lang og jævlig hårremse med svart hår fra det indre. Det virker å ta en evighet før siste hårtust er ute av gapet og alle som har fulgt bloggen min en stund vet at mitt serkeste triggerpunkt er sånne puste/sette i halsen ting. Det redder på ingen måte resten av filmen men joda, jeg fikk meg et par sekunder hvor tæra krølla seg i soffan.

Når filmen er slutt mimrer jeg isteden tilbake til når den «ekte» Sadako kravla seg inn i livet mitt. Jeg var ung , lovende og jeg hadde fått egen videospiller på rommet mitt. Etter et tips fra et filmblad (ja en fysisk trykksak) klarte jeg å spore opp Ringu på VHS. Jeg dælja inn på Cinemateket en regnfull torsdag og der sto udyret på hylla og så på meg. Bokstavelig talt.

Øynene våre møttes. Siden jeg er født med syn på bare et øye og Sadako sitt er opp ned var det en finurlig og på mange måter storslått opplevelse.

Ca 5 og en halv time etter at mine siste gryn som var skrapa sammen fra lommer og skuffer ble slengt over disken på cinemateket og jeg dro oppspilt hjem med Asias første fotavtrykk i i grøssersjangeren, lå jeg vettskremt og lammet i min egen seng og trodde jeg skulle dø av redsel for hver minste lyd som kom fra tven eller videospilleren. Jeg tror jeg aldri i mitt liv har klart å fantaserer fram så mye ugang som den natta.

Mitt aller sterkeste minne av frykt er at Sadako skulle stå helt urørlig og ansiktsløs ved fotenden av senga. Lenge.

Litt senere skulle jeg kjenne hår i ansiktet. Svart langt hår.

Jeg hørte på et tidspunkt et lite knepp i videospilleren (sånt som elektriske ting gjør iblandt) og trodde hjernen min skulle smuldre opp av frykt.

Når jeg nå setter meg ned med den utmelka og stemningsløse Rings er det så trist. Ja rett og slett vemodig.

Det slår meg at det faktisk er ganske enkelt og i aller sterkeste grad mulig å ta livet av et udødelig konsept.

Det sies i slutten av filmen at det aldri tar slutt. Hun vil aldri holde opp, men jeg tror faktisk det er på tide å legge på røret nå.

Eject.

Tentakler for EKKELhet : 2/8


The haunting of Julia aka Full circle (1977)

            

The haunting of Julia aka Full circle, er en relativt bortgjemt og bortglemt finurlig liten perle. Mange vil kanskje ikke kategorisere den som en grøsser fordi den er så dempet, men det er det. Selv om alle de skrekkelige elementene er pakket inn i mange lag knitrende, pastellfarget kreppapir. (I mitt hode ser det i hvert fall sånn ut) blir skrekken sakte men sikkeret skrelt frem og jeg opplever  et lavmælt, men intenst isende ubehag.

Litt om handlingen.

Etter at datteren dør dramatisk og skilsmissen er et faktum, kjøper Julia et stort hus helt for seg selv. Her pleier hun sorgen etter datteren, men noe annet lurer også i krokene på huset. Merkelige uforklarlige hendelser og et påtrengende nærvær virker å følge Julia. Er det datteren som hjemsøker henne eller er det noe helt annet?

Du har sikkert lagt merke til at i noen filmer er det revnende likegyldig for deg hvem som dør og hvem som overlever. Noen ganger er det faktisk så ille at jeg ønsker at hovedpersonen snart skal bli tatt av dage, og jeg spoler fremover i håp om de havner under en gressklipper eller blir spiddet av sine egne hoftebein.

I denne filmen er det heldigvis motsatt.

Den brutale introduksjonsscenen, formidlingen av Julias sorg og sjokk over det tapte barnet og skilsmissen som følger videre går rett i åra på meg. Jeg vil oppriktig talt at hun skal få det bra i det nye huset,- og syns virkelig synd på henne når merkelige lyder og nærvær forstyrrer hennes sorg og søvn.

Det er noe i huset. 

Mia Farrow som Julia er skreddersydd til rollen. Det er nesten så man kan lure på om reggisøren først fant hovedrollen og så lagde filmen.

Hun er filmen og gjør en uforglemmelig innsats som sønderknust (ex)mor som akkurat har vært medvirkende til å ta livet av sin egen datter, da hun ironisk nok prøvde å redde henne.

Noen ganger er hun så skjør, blek og blass at ansiktet hennes nesten ser gjennomsiktig ut. Noe som i grunn er en passende metafor siden hun aller helst vil forsvinne etter tragedien.

Filmen har lange scener uten dialog og Mia må bære mange av disse kun på uttrykk og kroppsspråk. Hun får god hjelp av Colin Towns hjemsøkende og tvers igjennom utsøkte, vakre soundtrack. Mange av disse langsomme, men ulmende scenene er mine favoritter og filmens sterkeste formidling av både sorg og skrekk.

Noen ganger går det sakte, men tro meg, det blir aldri kjedelig. (sa brura)

Jeg fasineres og lurer fælt gjennom filmen. Historien er liksom både difus og selvforklarende.

Eller er den egentlig det?

Er det en film om det paranormale hvor det ikke er behov for noen videre psykologisk analyse? En spøkelseshistorie rett og slett? Et hus som rommer en så grusom historie at det for alltid vil sitte hardt i veggene. Og alle som flytter inn vil føle det på kroppen? Som om man i bunnløs sorg blir en slags åpen kanal til en annen dimensjon. Noe som faktisk ikke er helt utenkelig synes jeg selv.

Eller er dette ”spøkelset” et slags symbol på hennes egen skyldfølelse og hat for seg selv og hun bare bruker den gamle historien til huset for å «rettferdiggjøre» sine handlinger?

Hun virker å bli forfulgt av sin egen svarte samvittighet og blir konstant minnet på sin ”ugjerning” ved elementer av blod. Se scenen når hun skjærer seg, eller detter og får blod på skjørtet. Sist men ikke minst scenen i parken hvor hun får skylden for å ha skjært i et uskyldig dyr. Og hun er selv usikker på om hun har gjort det eller ikke.

Seeren blir presset til å ta stilling til om det rett og slett har klikka for stakkars Julia etter datterens død, eller om det faktisk ( på toppen av alt) skjer veldig merkelige ting i huset og rundt henne som får henne til å virke gal.

Jeg syns ikke Julia virker direkte gal, men riktignok ganske fjern. Det som får meg til å stusse er scenene hvor vi ser henne ligge med teppe over ansiktet og sove som et barn og hennes noen ganger apatiske, nær autistiske oppførsel.

Se likheten med pasientene på galehuset, som hun ironisk nok virker å synes være frastøtende, selv om hennes egen oppførsel ikke er langt unna.

Filmens mest uforglemmelige ekle scene er for meg er når Julia (i samspill med Towns steinskumle soundtrack) blir tilsynelatende ”observert ” i huset. Hun roper, men ingen svarer. Bare den dundrende stillheten av et tomt hus

Kameravinklene gjør scenene utrolig skremmende. Julia blir ikke redd, fordi hun tror det er datteren, og det gjør meg enda mer vettskremt at hun ikke blir redd. Der jeg føler det illevarslende og uhyggelige, føler hun håp og trøst.

Akkurat dette gjør at denne filmen skiller seg ut fra endel andre «spøkelseshusfilmer» . Hovedpersonen, som opplever hjemsøkelsen på kroppen,  flyr ikke rundt i vill panikk med en peisgaffel og roper «Hello?» eller  «Anyone here??, You guys this is not funny osv..»

Hun er ikke redd.

Det vil si, hun virker å være mer redd for realiteten. Alt utenfor husets fire vegger.

Huset blir hennes klippe. Hennes skip på en voldsom sjø. Hva som enn foregår der inne virker hun å gå i takt med det. Omfavne det.

Og hvorfor skulle det ikke være med hus som med mennesker, at de får et ufortjent dårlig rykte? Ofte på samme grunnlag som mannen i gata.

Sladder.

Fordi de er «uheldig med beboere eller å stå tomt over lengre tid. Kanskje er boligen så uheldig å bli bygget ved siden av en kirkegård,- eller har grunnmuren stående rett over over en av helvetes syv porter…(!)

Jeg husker når jeg var liten(ca 5) og vi bodde i et rekkehuskopleks på et mindre sted. Husene sto to og to sammen og alle hadde velstelte hager. Untatt oss.

“Nr 8” som vi var linket til, sto ofte tomt eller hadde et såkalt gjennomtrekk av beboere. Jeg husker søsteren min (7 år eldre) og venninnene hennes pleide å skremme oss småttiser når huset sto tomt. De sa at hvis jeg bare la hodet mot veggen, den som gikk inn mot hus Nr 8, så kunne jeg høre neglene til hu gamle heksa som gikk rundt der inne skrape mot veggen. Jeg satt mange ganger litt “låst” i badekaret på kvelden og prøvde desperate å plaske infernalsk med vannet så jeg ikke skulle høre noe skraping. Rart hvordan sånne ting kan begynne å leve sitt eget liv i fantasien hvis du bare lar det få lov, ikke sant?

Jeg hørte skraping og kloring hele forbanna tia. Spesielt om natta.

Senga mi måtte flyttes, siden den sto mot veggen inn mot “Nr 8”. Og når vi flytta etter skilsmissen overskygget faktisk lettelsen noe av sorgen.

Jeg kom meg vekk.

Metaforen er komisk i dag siden den er så riktig på mange måter. Det at vi flytta til et sted der alle i klassen hadde skilte foreldre og ingen visste hva en seiljakke eller mokkasiner med semskede lisser var, kan ha vært det beste som noensinne hadde skjedd meg. Men hvem kan egentlig vite sånt?

Uansett, The haunting of Julia er en gjennomgående atmosfærisk film, marinert med gode skuespillerprestasjoner jevnt over. Med sin duse, langsomme fremtoning skaper ikke filmen noen store reaksjoner, men den fester seg likevel godt hos meg. Jeg har sett den mange ganger og forelsket meg i soundtracket som jeg mener er filmens solide ryggrad. «Hvis man liker sånn gammal dritt da» som jeg fikk kasta etter meg av en kamerat.

Har du en god historie om et hus eller leilighet eller bare kjempelyst å dele din teori om denne filmen så gønn på!

Tentakler for EKKELhet 6/8


Himmel og helvete (1969)

Om det er fordi det er rasende festlig å høre dialogene, se på gamle klær eller oppleve gamle Oslo og gjette hvor det er, vet jeg ikke, men å være så heldig å visualisere (dog gjennom you-tubes flimrete versjon) Øyvind Vennerød sin Himmel og helvete i skjønn forening med Søndagsølen, er prisløs underholdning på alle mulige måter.

Litt om handlingen.

Eva og Arne er to straite ungdommer fra Oslos ”finere” strøk som prøver hasj for første gang. De får veldig raskt smaken på det og trosser både familie, venner og lovens lange arm for å få tak i mer dop.

Et ”gammelt” tog tøffer inn på stasjonen (hvilken vet jeg ikke) mens Inger lise Andresen(Rypdal) som for øvrig var litt av et støkke på den tia, gauler temalåta om himmel og helvete.

Vi befinner oss i hovedstaden og året er 1969.

Jeg myser mot skjermen da vi i introen følger en taxi med en overklassefrue som blir kjørt gjennom byen.

”Er det youngstorget? Postgirobygget?”

Postgirobygget var ikke bygd..” kommer det tørt fra soffan. ”Mulig det er Bislett?”

Popkornet spruter ut av brødhølet når jeg oppdager:

”Dæææven det er Gruneløkka!!!”

Mye av stasen med disse gamle norske oldisene av noen filmer er jo nettopp dette; Å famle rundt i et urtids Oslo med en jungel av antakelser om hvor scenene blir spilt inn.

Akkurat som Oslo også var ung og naiv.

Alle bygningene var rene og grafittiløse. Gatene var sopt og alle var pene i tøyet.

Filmens to hovedpersoner Eva og Arne leier hverandre fnisende nedover et blomstrende overklasseboligfelt og den eneste virkelige store bekymringen deres er den ”Forbaskede hypotenusen

De møter på noen venner som skal røyke hasj. Dette er nytt for Eva og Arne, men det vil gjerne prøve. Siden de har hørt et foredrag på skolen av en kontroversiell psykolog om at hasj ikke er farlig blir de gjerne med og tar noen trekk.

Reaksjonene og virkningen av stoffet er blandet for gruppa. Noen ler, noen merker ingenting, en jente kaster opp og andre synes hele greia bare er teit.

Eva og Arne derimot ”finner himmelen” i de to første draga.

Eva ser ut som hun møter både gud, julenissen og drømmeprinsen samtidig som noen heller akkurat passe varm sjokolade nedover ryggen hennes.

Til et jassende hyperaktivt Hammon-orgel svinger hun både hofter og lugg i ekstase mens Arne sitter med slørete blikk i soffan og ler seg forderva.

Startskuddet har gått og de setter utfor.

Og for en utforløype det skal bli. Det var tydeligvis bratt det året, for raskere spiral ned i ugang, avhengighet, prostitusjon og selvoppgivelse skal du lete lenge etter. Etter kun et par røykerunder sitter Eva allerede krumbøyd i soffan og klarer ikke konsentrere seg på skolen.

Hun og Arne (som også er hekta) stjeler hasj fra storebroren til kameraten fordi det rett og slett bare ha mer.

Når de senere blir fersket så leverer de fantastiske replikker som ”Men .. vi har ikke penger ” og ”Kan vi ikke bare få litt mer så betaler vi alt samtidig”…

Det er vel unødvendig å si at det ikke blir godt mottatt.

Eva og Arne og da kanskje spesielt Eva, som virker å lide av et syndrom som ikke kan forveksles med noe annet enn bortskjemthet, takler dårlig å ikke få mer av det hun vil. Hun bruker også derfor flere kontroversielle metoder for å få det.

Med sin lyserosa høyhalsa genser, skinnende velstelte hår og hvite bukse forsterkes det samtidig at Eva skal fremstilles som en slags ren, uskyldig engel. Dessverre begynner den hvite buksa og få flekker. Både her og der.

Hun og Arne vikler seg i det hele tatt inn i et nett(verk) de ikke forstår alvoret av og får folk både skadet og til og med drept i sin naive higen etter mer å røyke på. De to uerfarne ungdommene fra vestkanten snubler rett inn i reiret til Oslos egen Scarface. Zatec, dopdealeren som for øvrig i introduksjonsscenen gjør noe så fryktinngytende som å steke en speiderkniv over et stearinlys ..(!) Temmelig sprekt.

Filmen skulle i utgangspunktet skremme vekk ungdom fra narkotika, men er det bare jeg som føler at filmen både advarer og forsvarer?

Alkohol er det også et avslappet forhold til.

Hør faren når Eva kommer hjem etter en fuktig kveld: Han bagatelliserer det lattermildt slik: ”Ja ja..Full skal man jo bli før eller senere

Og rett etter smeller det fra samma gapet :”Blir så fortvilende voksen den lille snørrungen.

Det er nok av gullkorn fra disse Wam og Vennerød filmene. Gutta var fast bestemt på å lage filmer som skilte seg ut fra de klassiske norske filmene. Enten om det var drama eller komedie. Selv om filmene ironisk nok har blitt ufrivillige komedier alle sammen på sine eldre dager, kan ingen kan ta fra de at de både skilte seg ut og skapte reaksjoner. Og veldig mange av filmene har opparbeidet seg en fortjent kultstatus.

Etter å ha sett litt forskjellige relaterte klipp og scener for å friske opp hele biografien må jeg si meg forbauset over en ting; Skuespillet i sin kompleksitet. På en måte er det stivt, falskt, konstruert og tåpelig, men likevel kan det også være løst, ledig og … somewhat utilgjort. Akkurat som om skuespillerne noen ganger glemmer å spille og blir ekte mennesker. Hørtes det dumt ut..?

Javisst er det nasalt, skarpt og overkorrekt, men det er viktig å huske på at de snakka jo faktisk sånn på den tia.

Handlingen i Himmel og helvete er en klisje, men nettopp derfor så engasjerende. Eva og Arnes reise (hvor enn urealistisk fort det går) inn i en verden de ikke ante eksisterte, men som de plutselig ikke kan forestille seg å leve uten griper meg.

Det å oppdage rus… uavhengig av form.

Midt i filmen ser vi et glimt av håp. Eva blir lagt inn til avvenning og etter en stund kommer fargen tilbake i kinna.

Lys. Latter. Solskinn i fleisen. Alt virker å gå bra. Det var bare en glipp. At hele greia kanskje bare kunne blitt husket som en dårlig periode. En ”regnværsdag”

Men så får Eva et brev fra Arne og vips så er hun ut av vinduet (ikke metaforisk) rømmer fra rehaben og de sthikker til Shøøben. Like fort som lønna går ut av konto i Januar, sklir de på et bananskall tilbake inn i sporet av elendighet, avhengighet og desperasjon.

Kun slått av Lillebjørn Nilsens uforglemmelige noja ansikt når han i en syretripp ser en slange komme krypende bortover teppet, er scenene der Eva begynner og selge kroppen sin i bytte mot penger eller dop det som står igjen for meg som filmens ekleste.

Jeg får faktisk litt assossiasjoner til Lilja -4 -ever i disse prostitusjonsscenene. Selv om perspektivet er litt annerledes får du fortsatt følelsen av å være ubehagelig tett på en akt som egentlig skal foregå mellom to mennesker som er glade i hverandre, men som her blir en slags påtatt desperat handling som kun handler om et bytte av ting du ”trenger”.

Selve filmen blir mer ufrivillig komisk enn ekkel for meg, men de minnene jeg får av å se den vekker noen gufne følelser likevel;  En rotete, mørk kjellerstue engang i tia hvor jeg livredd så røykeflaska komme rundt bordet nærmere og nærmere meg. Jeg elsker å ta meg en pils, men har alltid vært vettskremt av tanken på å kødde mer med hjernen.

Jeg antar de fleste «ungdommer» må gjennom en prøverunde på den ene eller andre måten. Dramatisk eller kjempegøy. En forbannelse eller en befrielse. Vi har vel alle erfaringer med bekjente som kanskje aldri kom seg av karusellen, mens andre utforsker med ”stålkontroll” og klarer å skille to verdener uten problemer.

Til sist vil jeg gjerne misforståes rett når jeg siterer direkte fra filmen;

”Friheten er en gave kjære venner, la oss ta vare på den”

Tentakler for ekkelhet 2/8


Swiss army man (2016)

En kategori som heter kjappis. Dette er raske, kortere, gjerne litt mer ugjennomtenkte anmeldelser, som sikkert inneholder litt skrivefeil. Målet er å få ut fler filmopplevelser og skrive mens inntrykket er ferskt:

39100244

Litt om handlingen.

Hank er en fyr som har strandet på en tilsynelatende øde øy. Han har lagt løkka rundt halsen og gjør seg klar til å avslutte livet, da han plutselig ser en skikkelse i vannkanten.

Det ligger en mann der. Han er død. Likevel prumper han fælt.

Dette er starten på et av filmhistoriens mest merkverdige vennskap.

Swiss army mans konsept er ganske ”enkelt”; Mann finner et lik på stranda, mann begynner å snakke til lik og lik svarer.

tumblr_odnvnxsoeu1vfjdyko1_500

For no tull, tenker du kanskje? Ja jøss det er jo det, men ikke la deg lure;  Swiss army man er mye dypere enn sitt tilsynelatende barnslige førsteinntrykk. Allikevel gir den heller ikke inntrykk av å ville presse på oss livets alvor. Men det siger uungåelig innover meg, som lukta av samboerens stille fis under dyna.

Filmen stiller de virkelig store spørsmålene her i livet, som hvorfor man ikke kan prompe foran andre og hvorfor det ikke passer å tenke på sin mor når man runker(!)

Og hvorfor skal man ikke kunne si alt man tenker?

mv5bmtkwntiynzgxmf5bml5banbnxkftztgwotc4odgyote-_v1_cr060640360_al_ux477_cr00477268_al_

Hank får ufrivillig oppgaven å forklare en død person forskjellen på rett og galt og resultatet er ganske så interessant.

Filmen veksler mellom å få meg til å hikste-le og til å sitte tankefull med en tjukk klump i halsen og lure.

Hva er viktig her i livet?

Det er laget mange filmer om kontraster mellom venner eller kjærester. Swiss army man ligner ikke på noen av de. Det er litt som en Kate Bush plate. Den trenger ikke ligne på noe annet enn seg selv.

images

Upassende struttende ereksjoner brukes som kompass, fjerting uten skam, osende romantikk mellom en død person og en mann som har kledd seg ut som en dame med skogens søppel, er bare noen få visuelle underverker i denne filmen.

Samholdet mellom de to «utskuddene» er formidlet i en perfekt balanse mellom det makabre og det nydelige.

Selv om det meste er laget av skrot og skogens rekvisitter er noen av scenene så absurd vakre at jeg blir vassen i øya. Soundtracket og noe av lyssettingen gjør filmen til en usedvanlig spektakulær opplevelse. På en sånn rufsete måte.

Og ikke nok med det.

Den morsom. Virkelig morsom. Uten å være påtatt.

daniel-radcliffe-paul-dano-penis-swiss-army-man-300x185

Vi er med på Hank( en dude) og Mannys (en død dude)krevende kamp for å finne veien hjem, gjennom en uberegnelig ødemark full av farer. Det rare er at jeg hele tiden sitter med følelsen av å bare være i skogen bak huset der en av de bor. At hele «strandet på en øde øy» greia bare er en metafor for Hanks ensomhet.

Her ligger også det ekle elementet for meg. Hvis man føler seg så utenfor i verden at man foretrekker å drasse rundt på et lik i skogen fremfor å delta i samfunnet. DA ere faanmei dårlig stelt. Samtidig kan jeg relatere. Noen ganger kan det faktisk virke mer fristende å være alene enn å måtte følge med på alle normer og regler og spille spillet  «riktig»

Filmens aller ekleste element er ikke overraskende Daniel Radcliffs sakte råtnende skikkelse som henger, slenger,  knekker og smuldrer i takt med deres ”eventyr” . Paradoksalt nok får han mer og mer personlighet. Jo mer død han ser ut, jo ”varmere” virker han. Han tvinger meg til å føle på følelser som bare en levende person kan ha.

swiss1

Soudtracket har også mye av skylda for at jeg blir så myk. En kul detalj er at hovedpersonen ofte er den som begynner å nynne på musikken. Først svakt og messende til det bobler frem mot et klimaks. Senere ser jeg at hele soundtracket er sunget av skuespillerne og det meste er faktisk Acapella.

Det eneste jeg måtte ha å utsette på filmen er noe av sjarmen som forsvinner inn i en del sørpe på slutten. Litt for mye zooming på triste fjes i en film som jeg fikk inntrykk av å ville bruke tiden på annet enn å spille på vår sentimentale side.

unknown

En kamerat av meg sendte tekstmelding midt i anmeldingen min og fortalte meg at han hadde sett det værste mølet av en film noensinne. Kan du gjette hvilken film?

Thats right. Du er herved advart om følelsene Swiss army man kan sette igang, både positivt og negativt. Filmen har både blitt hyllet for sin orginalitet og forlatt av publikum under visning.

Helt sikkert en kopp te som noen vil avsky eller enda verre; trekke likegyldig på skuldrene av, men for meg: En underfundig liten skatt som kommer til å ha en foreviget plass i mitt filmhjerte.

Fordi den tør.

swiss-army-man-body3

Tentakler for EKKELhet 2/8

2

 


Begynnelsen…

Jeg stirrer klisjeen i hvitøyet om dagen.

Ikke bare fikk jeg meg mann, barn og et gedigent huslån. Jeg flytta tilbake dit jeg vokste opp, ( i samma blokka for å være eksakt) Nei jeg kødder ikke..

Mamma bor rett over gata og noen ganger når jeg skuler bort på huset deres er det hele er på grensen til komisk. Hun kan når som helst komme inn døra og si de samme tingene som for 15 år siden. ”Du må spiiise, rett deg opp i ryggen knyt skoa dine osv.. Også dissa fæææla filma du ser. Skjønner ikke at du orker

Mamma er totalt uviten om at hun helt ubevisst medvirket til min skrekkfilmfanatisme. Hun var skikkelig kul på mange områder når jeg var yngre. Jeg fikk være ute så lenge jeg ville, hun kjefta ikke når hun tok meg i røyking, men lurte på om vi frøys.(jeg slutta tvert) Hun har alltid vært utrolig støttende og forståelsesfull med alle mine merkelige påfunn opp gjennom åra. Alt unntatt skrekkfilm. Her var hun såå streng. Jeg skulle bare ikke se ”disse” filmene. Punktum.

Se hva du drev meg til mamma..

Så her er jeg, 18 år senere i samma blokka.

Det er alltid litt rart å komme tilbake til gamle trakter når du føler du er på et helt annet plan sånn sinnsmessig. Jeg var for eksempel på den lokale stranda med ungen  og satt på akkurat samme sted som jeg hadde kasta opp i russedress 16 år før.

Livet slår mot meg som aldri før.

En annen snodig opplevelse var å besøke igjen et sted som betydde utrolig mye for meg fra jeg var sånn ca ni år. Et sted som har bidratt til mye forventning, glede, tårer, skuffelser, skrekkblandet fryd. Ja, generelt spilt på hele mitt følelsesmessige spekter.

Jeg snakker selvfølgelig om Video nova.

Så, hva skjedde egentlig med mitt gamle filmmekka?

Da jeg her om dagen gikk forbi den gamle kroken på senteret som en gang i tia var verdens mest spennende sted å henge, så jeg bare en overgrodd hage og en låst jerndør. Metaforen slår meg som latterlig presis.

Det er over.

Lukket og låst,- grodd igjen og glemt.

IMG_2769

Jeg ble stående utenfor det spøkelsesaktige lokale og mimre mens ungen lekte i et hav av meterhøyt ugress.

FullSizeRender

Jeg tenkte tilbake på den gangen Video nova var den eneste filmkilden jeg faktisk hadde (bortsett fra TV da), men det kunne man jo ikke styre.

Siden jeg sjelden hadde hverken lov eller råd til å leie film type skrekk, ble hele leieopplevelsen ulidelig  nervepirrende. Det var som forbudt kjærlighet. Og ikke så langt unna en blind date faktisk, siden alt jeg hadde å forholde meg til var coveret. Trailer var noe jeg bare så når jeg leide filmer eller en uhyre sjelden gang var på kino. Hadde ikke no youtube eller netflix på den tia heller. Man måtte vurdere alt ut ifra noen knudrete bilder og litt tekst om handlingen bakpå en stor seig VHS kasset.

For meg var skrekkfilm så viktig allerede da, at jeg kunne stå flere timer å veie de opp mot hverandre. Det var så utrolig viktig å ikke velge feil. At det ikke skulle være skummelt nok.

Mange ganger hadde jeg elendig dømmekraft. Ofte var det jo de mest brutale coverene som skuffet mest, nettopp fordi bildene på coveret satte en forventning som filmen ikke kunne innfri. Smalt alt kruttet med engang.

Noen ganger hendte det til og med noe så forferdelig som at et bilde fra coveret ikke engang var med i filmen! Død og malaria den spoleknappen fikk kjørt seg da noen av bildene fra coveret var klippet og jeg bare nekta å godta det. Hvor faan er han som skulle bli spist levende av mus??

Jeg kan tenke tilbake på det og smile, men den gangen var det faktisk blodig (heh..) alvor

Vi hadde dårlig råd og eide ikke video hjemme så vi måtte i tillegg låne en sånn svær koffert med speller (som med varierende hell funket) Hele oprasjonen kunne være tortur for en altfor ung skrekkfanatiker som egentlig ikke fikk lov å leie grøssere. Endeløs argumentasjon, timesvis med gransking av cover for å finne den riktige filmen og sårt oppsparte penger. Kan du tenke deg hvis den søplespilleren kunne finne på å ikke funke?

På en annen side var jo dette mye av sjarmen. (selv om jeg ikke skjønte det da) Hele greia rundt. Å gå forventningsfull bort til videobutikken med alt det rare godteriet de ikke hadde noen andre steder. Kjempestore sånne kjærligheter som ble melete i munn, gummiormer store som fjell. Finne skrekk seksjonen langt der inne innerst et sted. Hadde det kommet noe nytt?

Du synes kanskje dette høres døllt ut?

Det var ikke det.

Jeg merker med gru hvor liten tålmodighet jeg har fått etter at tilgjengeligheten på filmer har flomma over. Noen ganger får ikke filmen en sjanse engang. Jeg bare zapper videre til neste på lista, og videre og videre. Helt til kvelden er over og jeg må legge meg. Mange kvelder kan jeg gå til sengs ute å ha fått sett en eneste film, selv om kvelden var satt av til akkurat det.

Hva har skjedd med meg? Jeg var da ikke sånn før.

Jeg elsker Netflix og andre streaming tjenester, men en ganske stor del av meg savner også det å måtte se ferdig den filmen man har satt på, uten å bli distrahert av ørten andre valg som kun ligger et tastetrykk unna.

Uansett, Jeg tenkte vi kunne ta en liten trip down cover lane. Ta dere med på en reise tilbake til støvete VHS hyller og vise dere hvilke cover som gjorde sterkest inntrykk på meg tidlig på nittitallet – og ikke minst: om de levde opp til forventningene.

1. Salems Lot.

3438370855_e5895abbb0_z

Cover.Her hjalp det fælt at det var filmatisering av Stephen kings novelle med samme navn. Ikke overraskende ble jeg trollbundet av et forferdelig vampyransikt på baksiden.(fant ikke det coveret desverre) Forsiden er også ikonisk med sine enkle kontraster men tydelige budskap. Dette huset er bad news.

Faktisk opplevelse: Ganske tett oppunder boka, og full trauma etter den døde flyvende gutten som skraper på viduet, dog var vampyransiktet klippet og det ble en stein i skoen.

Her er’n til alles nytelse…

tumblr_lyl3t7EOXe1qdxslwo1_500

2.Critters.

vhs_clam_critters_3d

Cover. Blodtørste små dyr med masse tenner som spiser mennesker? Jeg var solgt.

Faktisk opplevelse. Sto til alle forventninger, og bidro til søvnløs natt hvor jeg følte Critters hadde flytta inn under dyna mi. Modnes som fin vin og enda morsommere å se i dag.

3. Dolly dearest.

dd

Cover. En morderisk dukke med kniv i hånden, dramatisk himmel og lyn i bakgrunnen. Enkle virkemidler som funka som rakkern på den tia. Ikke helt ulik chucky, men mye kulere at det var en jentedukke synes jeg. Dessuten hadde dukker skremt meg i flere år allerede.

faktisk opplevelse. Denne fikk jeg aldri leid, men så hos en venninne som hadde tatt den opp fra TV. Ja, er det ikke søtt? Filmen har en ok historie, men jeg synes kanskje dukka kunne vært enda mer ond og bruke litt mer kreative drapsmetoder.

4. Carrie.

3453620278_d87335a63a_z

Cover. Sissy spacek blodige figur var alltid et blikkfang i covermylderet i skrekkseksjonen. Den sto ut som et ufiltrert rått skrekkelig bilde på ugrei pubertet. Ærligere cover skal du lete lenge etter.

Faktisk opplevelse. Noen ganger får man som fortjent. Dette var så forferdelig at jeg måtte legge coveret nederst i en skuff med luer i gangen om natta. Den ble sjelden eller aldri overgått.

5.Tremors/marksommer.

51KMY8YCZML

Coveret. Det var kult, det var ekkelt, det var selvforklarende,- det var akkurat det jeg var ute etter.

Faktisk opplevelse. Jeg elsket denne filmen fra ende til annen. (og det gjør jeg faktisk ennå)I tilegg var jeg litt forelska i Bacon(grisenese eller ikke) Den hadde alle elementer en god grøsser skal by på: spenning, skrekk, mystikk, humor og slimete gørr. Jeg lånte denne mange ganger.

6. IT.

B5BWlTSCUAA-t0U

cover. Man kommer heller ikke unna klassikeren IT som var et magnetpunkt for et sultent ungt skrekkøye. Denne barbariske klovnens ansikt og det hvite og røde coveret er et av de jeg husker aller best.

Faktisk oplevelse. Filmen satte ingen dype spor. Igjen er Stephen king trofast mot boka, men jeg merket vel allerede som veldig ung at han burde holde seg unna regien, fordi det har en tendens til å bli litt for kårni. Tilfredstillende, men lett glemt.

7.Hellraiser.

Unknown-1 Unknown-2

Cover. Et absurd menneskelignende vesen med nålehode som holder en merkelig boks. Jeg studerte dette coveret så lenge at det ble fillete. Det var bare så ..underlig.

Ps se den fantastiske gramatikken i resymeet.

faktisk opplevelse. Brutalt og blodig. Noe helt anderledes. Kul design på demonene. Alle skrekksanser ble tilfredstilt. Høydepunkt:» Jesus wept…» 

8.Predator 2.

hqdefault

Cover. Jeg ante ikke hva dette vesenet var, men jeg ville definitivt se mer. Forsiden var også mystisk. En rolig, dog illevarslende blodrød himmel. Som tag linen lover: «As bad as things are, they are about to get worse»

Faktisk opplevelse. Steinkult for en blodtørst liten skjeløyd horrorfan. Har alltid synes mye skyting har vært gørr, men kan ikke klage når det kombineres med masse drilling, kapping, knusing og splatting. I senere tid ser jeg at det er verdens merkeligste casting å ha Danny Glover i en av hovedrollene. Og at de sannsynligvis hadde et sparsomt budsjett.

9. Blob

images-1

Cover. Jeg trenger vel ikke forklare hvorfor dette var ytterst intressant for meg. Coveret lyser av slimete jævelskap. Tittelen var også interessant. Hva er egentlig en blob? Og hva kan den gjøre med deg?

Faktisk opplevelse. Igjen et tilfelle av en satans ubrukelig moviebox og halve filmen ble sett gjennom et skeivt bilde med en strek over midten. Det gjorde sitt for totalopplevelsen. Mye banning og kasting av bamsemums.

10.Poltergeist 3.

af0efb1b27b5cada4b1004f5827b573a

Coveret. Jeg er faktisk ikke helt sikker på hvorfor dette coveret fasinerte meg sånn. Mulig det var den lille jentefiguren som helt tydelig sto ovenfor noe stort og ondt. Den ruvende bygningen symboliserer noe uoverkommelig. Bildet av det revna ansiktet på bakgrunnen kan også ha gjort sitt.

Faktisk opplevelse. Nja.. endel kule effekter (til nittitallet å være) og spekket med masse ting som skjer hele tiden. Men vel så mange irriterende scener og mye roping til skjermen av type: Pass deg da! Se bak deg – løøøøp for fanken! Det at jeg så denne før originalen kan også ha gjort at jeg mista endel røde tråder.

11. Scanners.

hp_scanners_540

Cover. Dette covert tipper jeg det er mange som husker. Jeg tenkte også «Hva i alle dommedager ere han driver med? Hva er det som skjer? Jeg husker at jeg synes bildet på coveret var mer innteressant enn resymeet bak. Her er det ihvertfall tilfellet siden det er på tysk…

Faktisk opplevelse. Var noe helt annent enn jeg hadde trodd, (hva nå enn jeg hadde sett for meg det skulle være) Litt mye «voksen stuff» for en 11 åring men alle bildene fra coveret var ihvertfall med og hodeeksposjonscenen (som jeg spolte tilbake mange ganger) var verdt hver krone.

12.Graveyard shift.

MPW-36370

Coveret. Det var lettere å smuglese skrekkbøker enn å låne filmer. Denne novellen hadde jeg lest og ble helt fra meg når jeg så at den var filmatisert. Her var det altså vel så mye tittelen og navnet Stephen King som var trekkplasteret.

Faktisk opplevelse. Ikke for å tute mitt eget horn, men som det ofte erFantasien min gjorde en bedre jobb utifra novellen og filmen ble på mange måter utifredstillende. Godt forsøk though.

13. The little girl who lives down the lane.

0074806

Cover. En av mine største reelle frykter etter at mamma og pappa skilte seg var å bli forlatt av begge uten forklaring. Dette coveret rørte ved noen av disse følelsene. «She lives in a great big house all alone» 

Faktisk opplevelse. Igjen et tilfelle av for høye forhåpninger om at filmen skulle levere akkurat det jeg håpet, og på en måte «bekrefte» frykten min. Innimellom treffer den blink men jeg burde kanskje ha venta noen år med denne, for å forstå alle de psykologiske aspektene.

14.Death trap.

$_1

Cover. Det er vanskelig å ikke bli dratt mot et skrekkslagent ansikt som er i ferd med å bli halshogd av en sigd, når du er ung, ukritisk og sulten på blodig horror.

Faktisk opplevelse. En fyllesjuk dude i kassa fant ikke VHS kassetten og ba meg låne noe annet.

Jeg leita, men fant den aldri igjen.

15. The Stepfather.

rob0n2jh

Cover. Jeg er en del av den moderne familien så jeg har både stemor, stefar, ørten halvsøsken, 2 inngifta halvbrødre og to hunder til tantebarn. Tittelen «Stepfather» og ansiktet hans som speilet seg i en slakterkniv var både frydefullt og forferdelig.

Faktisk opplevelse. Skummel film. Urovekkende. Også litt trist. Det psykologiske klarte og gripe meg selv om jeg var ung ( kanskje fordi jeg kunne relatere til mange av situasjonene) bortsett fra alle drapene da…

IMG_2762

(Lørenskog, utenfor gamle video Nova)

Dare you walk these steps again….?

Andre som ikke er glemt:

Children of the corn, Rabid, Brainscan, Candyman, The gate, Nightmare on Elm street, Friday the 13- part IV, Puppet master, Dolls, The serpent and the rainbow, Curtains, Creepshow, Childs play, Tommyknockers, Fright night, Christine, House, De dødes tern, Chopping mall, Braindead osv..

Hvilke VHS cover husker du best??


Lyst på to billetter til årets skumleste film?

Det har du selvfølgelig, sant?

1457212739

Huset er en spøkelsesfilm. Handlingen er lagt til 2 verdenskrig hvor vi følger to tyske soldater med en norsk soldat til fange. Den skandinaviske vinteren kan være brutal, men heldigvis dukker det opp et hus i isødet. Det som ved første øyekast virker som en varm og kjærlig redning, viser seg å være noe helt annet…

Håra i nakken min stritter alltid litt ekstra når det er ny norsk horror på gang. Når det i tilegg går rykter om at det er årets skumleste film må jeg bare hive meg på spøkelsestoget til Oslo for å se om dette stemmer.

Arrangementet finner sted i Kulturkirken Jakob i Oslo onsdag 13. april kl. 19.00. Åndenes Makt-programleder Tom Strømnæss vil være til stede for å introdusere filmen og lede Q&A etter visningen.

I samarbeid med Another World Entertainment trekker jeg ut en heldig vinner som får fleisen sin på gjestelista sammen med en venn.

Kirkeakustikk, skrekkfilm og Tore Strømnæss på en helt vanlig onsdag. Kan man egentlig ønske mer? Det eneste du trenger å gjøre for å bli en del av dette fantastiske konseptet er å svare på tre spørsmål.

Gjett filmen til bildene nedenfor og vinn 2 gjesteliste plasser til årets skumleste, kuleste happening for oss horrorfreaks.

Et lite hint følger : Tenk «haunted house» filmer.

Send svaret til fruekkel@gmail.com  og du får beskjed innen mandag om du er den heldige!

1.

7dfaa366ccbeb9c0ac95e91ca98a8b83

2.

beetlejuice-sequel-michael-keaton-winona-ryder-e1439316140269

3.

1257b

Vi sees på kirketrappa!


Meet the feebles (1989)

Meet_the_Feebles_Poster

Peter Jackson kan ha mye av skylda for at jeg aldri fikk lov å være den i gjengen som bestemte film når vi gikk på skolen. Jeg ble for alltid husket som hu rare som ”likte” å se folk spise hjernemasse og strimle opp folk med en gressklipper. Det hjalp ikke at jeg spiste knust egg med ketsjup samtidig som filmene spruta og splatta seg avgårde på skjermen. Jeg var kanskje litt rar. Men ikke helt blåst. Jeg forsto at ikke alle hadde samme fasinasjon for slike filmer og lot dem slippe uten diskusjoner. For å ikke helt dette av ungdomskarusellen og ende opp mutters i skolegården tvang jeg meg til og med gjennom en del kjærlighetskomedier og dokumentarer om boyband.

Så løp jeg hjem og som en utro ektefelle så Bad taste, Braindead og Canibal ferrox.

Filmsmaken min utviklet seg hele tiden. Men den var stort sett alltid på samme skrekkelige spor. Jeg var en stund fullstendig oppslukt av alt som hadde blitt filmatisert av Stephen King bøker. Jeg hadde et ride med psykologiske mindfucks. Asia banka også på døra, eller rettere sagt kom ut gjennom tven. Det gikk i hvert fall en del år før jeg ble introdusert for nok et sprekt prosjekt av Peter Jackson. Nemlig Meet the feebles.

En venn av meg ga meg coveret og sa ”Denne kan vi drikke øl til”

Og gjett om vi kunne.

Jeg tror faktisk man må.

Litt om handlingen.

The feebles har et show å levere. Kritikere og publikum venter nådeløst på neste live sending av deres variety forestilling. Og forventningene er høye. Showbiz kan som kjent være en både krevende og stressende affære. Spesielt hvis du som flodhesten Heidi, som også er showets trekkplaster, oppdager at mannen din er utro rett før forestilling.

hqdefault

Impuls og wingnut films presenterer dette fenomenet av en ”dukkefilm” som er nødt til å være ment som en beksvart parodi-satire av The muppet show med elementer av fragglene. Alt blir formidlet av figurer i dyreskikkelser i alle former og fasonger. De synger og danser. Du kjenner historien, men alt føles liksom litt snudd på hodet. Der Muppet show var en fargerik, lystig og blomsterende solskinnsaffære er Meet the feebles en mørk reise ned i en håpløs, voldelig, selvdestruktiv og pervers avgrunn. Hvem andre enn Peter Jackson kan være hjernen bak dette kreative, steinsyke og rørende dramaet formidlet av en gjeng zoologiske utskudd?

feebles09

Jeg må advare litt på forhånd; Hvis det nå har seg sånn at du skal begi deg inn på dette scenarioet. Du setter deg ned og sveiver i gang apparatet og lar Meet the feebles for alltid ha en stjålen plass i din underbevissthet.

Jeg føler taglinen under promoteringen oppsummerer det ganske greit: «From the creators of Bad Taste, comes a film with no taste at all!»

Dette er på ingen måte en klassisk søndagsfilm du ser med hele familien. Ikke engang halve familien..-

Jeg har prøvd å vise denne filmen litt rundt til forskjellige mennesker og det er nesten blitt mer interessant og se folks reaksjoner enn selve filmen noen ganger. Alt fra å bli genierklært til folk som faktisk føler seg så uvel at de må ut og ha luft.

Trevor

Jeg digger denne filmen.

Allerede første gang jeg så den levde jeg meg besynderlig kjapt inn i historien. Og faktisk også nesten ”glemte” at det var dukker og folk med kostymer jeg så. Disse karakterene sliter med helt reelle problemer og prøver på hver sin måre å takle hvor utakknemelig bransjen kan være. Jackson klarer det kunststykket å skape troverdige prototypiske personligheter av mark, flodhester, rotter og elefanter. I dette universet veksler det lett mellom å være hysterisk gøy og hjerteskjærende  tragisk, på en sånn måte som alltid treffer meg sterkere når det blir formidlet enten i animasjon eller med dukker. Jeg vet ikke hvorfor men det føles mer ”viktig”. Det er ikke bare en komisk vulgær parodi, men også et gripende drama.

images-1

Noen feelgood øyeblikk er det også;  Som da et sjenert piggsvin ved navn Robert får gjengjeldt følelsene sine for puddelen Lucille. Men lykken er alltid kortvarig. Det tar bare et øyeblikk før du sklir i noens avføring og vips så er Lucille dopa ned og blir voldtatt foran kjæresten av en utspekulert filmreggisør.

meet-the-feebles-1.

Filmen er ikke redd for å ta opp tyngre temaer som utroskap, aids, rusproblemer og selvmord, men det er viktig å få med i anmeldelsen at først og fremst er dette gøy. Jeg kan aldri tenke meg at denne filmen ble laget fordi man skulle gruble på hvorfor livet behandler oss som det gjør, eller hvorfor det er krig i verden. Misforstå meg rett, Jackson har laget noen filmer som går dypere enn et tjern i Enebakk, men med denne filmen tror jeg først og fremst han ville at vi skulle le.

hqdefault-1

Selv om Meet the feebles er et dukketeater fremført av lodne kosedyr og komiske figurer er den sannsynligvis en av de minst barnevennlige filmene jeg har sett. Jeg viser heller dattera mi Haisommer 1-2-3 -4 + sharknado før denne. Den er brutal,- og veldig voldsom.

Dessuten pirker den borti flere tabuer enn du hører hos Lommelegen.

Det er også på mange måter det som er så kult med Meet The feebles, ihvertfall på den tiden den ble laget. Dens dristighet, -og totale mangel på sensur og moral. Jeg tror de gjorde alt riktig når de tøyde grensene i kjent Peter Jackson stil. Ellers kunne dette bare blitt en lett forglemmelig og ganske teit oppsetning. Man må også beundre arbeidet bak denne filmen. Det er viktig og ikke glemme hvor mye som skal stemme i en sånn film for at det skal funke. De måtte hele tiden finne småbudsjettsløsninger på storbudsjettsproblemer. Det er lettere å få et menneske til å spille narkoman enn en frosk. Det er heller ikke så enkelt å arrangere svære edderkopper og undervannsmonstre med tre meter lang kjeft når pengekassa egentlig er tom..

Meet the feebles er tvers gjennom underholdene. Og engasjerende på sitt vis. Spenningen mot slutten er intens. Showet som vakler, showets stjerne Heidi som parallelt prøver å finne en praktisk måte å ta selvmord. Kaninen Harry som til tross for HIV diagnosen nekter å svikte publikum.

600full-meet-the-feebles-screenshot[1]

Og tilslutt den forløsende scenen hvor Heidi endelig får ut frustrasjonen for utroskapen og sviket og tar sin hevn.

Filmen har en haug uforglemmelige bilder som setter seg på netthinnen som klegg på kanotur:

En flue med helium stemme som sitter og spiser bæsj neddi do, og kan fortelle deg alt du spiste det siste døgnet..

meet_the_feebles_05_stor

Gode gamle kermit fra The muppet show som er blitt en skikkelig nedbrutt desperat narkis etter å ha tjenestegjort i Vietnam. (Se forresten en fantastisk rekonstruksjon av Hjortejegeren i en flashback han har fra krigen) Med øyne som flyter over av snerk, og den desperate replikken når abstinensene tar fullstendig overhånd ” You wouldnt happen to be an asmathic, by any chance? Can i borrow your inhaler? 

En pervers elefant som sædesnørrer utover en ku i en pornofilmproduksjon.

And the beat goes on..

En rå og ærlig skildring av underholdningsbransjen og den harde veien til sucsess. En historie om å elske og å finne ut at man bare blir utnyttet. Om å tørre å være annerledes, og ikke minst om lidenskapen av å skape noe magisk. All with that animal twist.

images

For mange vil denne magien aldri nå frem, fordi det er for mye søl og jævelskap i veien, men prøv, vær så snill og prøv å hør på Heidis siste fremførelse av låta ”Garden of love” og fortell meg at du ikke følte bittelittegrann vemod av at alt var over.

Tentakler for EKKELhet 6/8

6